Singelen har alltid vært en viktig del av måten jeg forholder meg til musikk på; det var i singelhylla nyhetene kom først, og i heldige perioder kunne slippet av nye singler fungere som en slags auditiv variant av glasskula, som man kunne høre fremtiden gjennom. I dag ser fraværet av singler i platebutikkene ut til å innvarsle annen fremtid: som målbevisste rotter har singlene forlatt det synkende skipet detaljhandel av kulturprodukter over disk ser ut til å være. Singelen er i 2010 (enn så lenge: i motsetning til albumene) nærmest utelukkende et digitalt fenomen, en forskuttert mp3-fil prissatt til 8 kroner i nettbutikkene til Platekompaniet og Apple. Nyhetsverdien er likevel den samme som på det gode gamle nittitallet. Denne nye spalten — åtte vel anvendte kroner — skal derfor vies til disse små, musikalske fortune cookies. Først ut er «I Am That I Am» med trondheimsbandet 22.

22 debuterte høsten 2008 med EP-en E.S.P. — Extended Sensory Play. Siden da har bandet turnert flittig, bl.a. ved å følge en turnerute som utgjorde et 2-tall på norgeskartet (!). Numerologi er åpenbart et stikkord når det gjelder 22, og den som har lett for å rote seg inn i ville synkronitetsteorier a la Jung og Koestler bør kanskje advares mot å bruke for mye tid på disse folkene. Vel så interessant er imidlertid bandets uttalte ambisjoner om å nedkjempe noen av de svetteste rockemytene. For hvor mye nytt kan det egentlig komme ut av sex-drugs-and-rock’n'roll-formelen i dag, 40 år etter at Joplin og Hendrix kjørte løpet til, og langt forbi, den ytterste grensa? 22 har tatt konsekvensen av dette og staket ut en helt ny kurs: I stedet for øl drikkes det vann, i stedet for svart er dresskoden heldekkende rødt, grønt, blått, lilla, og i stedet for dop ruser disse gutta seg på belgfrukter, aerobic og den duggfriske lufta grytidlig på morgenen. Når de spiller live utplasserer de en mintluktkanon i konsertlokalet, liksom bare for å banke det inn enda en gang: 22 er et friskt pust i norsk rock.
Ok, det har lett for å skli ut i utenommusikalske emner når det handler om 22, men det er kanskje ikke så rart, ettersom en femspors EP til nå har vært det eneste bandet faktisk har gitt ut. «I Am That I Am» er første smakebit på debutalbumet, som kommer senere i høst, og låta er én jævlig god grunn til å høyne forventingene for resten. Der E.S.P. var en litt hesblesende og overivrig utgivelse fra et band som skulle fortelle veldig mye på veldig kort tid, klarer de på den nye singelen å roe ned de hyppige taktskiftene og kombinere sine intrikate musikalske figurer med en mer umiddelbar melodi og et nesten skamløst catchy refreng. Resultatet blir noe som, i beste mening, kan minne om det danske bandet Mew — samtidig som 22s egen signatur er tydelig fra første akkord. Dette er musikk som får meg til å tenke at joggesko og svettebånd kanskje er den nye rocken, et eksplosivt vitamintilskudd av en låt som gjør meg optimistisk på vegne av alle som føler seg fanget inne i en destruktiv klisje: Hei, det kan være kult å gjøre det som er bra også. Eller som gitarist Magnus Børmark oppsummerer det i et intervju med studentavisa Under Dusken: «Det går an å lage en sang med dybde uten å synge I hate myself and want to die liksom, ikke sant? Jeg har en låt på trappa som heter I love myself and want to live. Det er like dypt, det!» Det koster det ikke engang 8 kroner å si seg enig i.
Tina Åmodt har snekret lenge på sine korttekster fra byggefeltet, men nå er endelig debutboken,
Det har gått mer enn fire år siden sist vi hørte noe fra 
Vilde Heggem. Sist utgitt: Akkurat her er det der verker (2007)
Olaug Nilssen. Sist utgitt: Nesten frelst av Sigvart Dagsland (2009)
Odd W. Surén. Sist utgitt: Fra konseptene (2009)
Ingrid Z. Aanestad. Sist utgitt: Eg kjem med toget (2008)
