Tina Åmodt har snekret lenge på sine korttekster fra byggefeltet, men nå er endelig debutboken, Anleggsprosa, klar. Forskalingen er fjernet, om du vil. Som i fjor tar jeg med dette sjansen på å hevde at Kolon har huket til seg en av årets mest interessante debutanter. Jeg bor her ønsker Tina velkommen inn i forfatterstanden, og slår seg ned på en jernbjelke høyt over byen med matpakke og en termos kaffe for å snakke litt byggeplasspoetikk med henne.

RFH: Hei, Tina. Boken din er til produksjon, hører jeg. Hvordan føles det?

TÅ: Hei, Rune! Nå kjennes det skikkelig bra. Som en stor lettelse. Jeg jobbet med Anleggsprosa lenge, men særlig de siste månedene med redigering og finpuss tok på – plutselig skulle den bli endelig, avsluttet. Jeg har tidvis vært veldig nervøs for ca alt som har med utgivelsen å gjøre, men det har blitt mye bedre etter at den ble sendt i trykken. Teksten er også så ferdig som jeg kunne klart å få den (ikke minst takket være min fabelaktige redaktør). Neste gang jeg ser teksten er den en bok, og det føles, som sagt, godt. Så får jeg ta det derfra.

Forfattermyten er et etablert, om enn litt uransakelig, begrep — tuftet på lekfolks manglende innsikt i hvordan forfattere virkelig er og arbeider. Men hvordan er det egentlig med kunnskapen den andre veien? Hva vet forfatterne om leserne sine, og hvilke myter verserer der ute, blant landets penneknekter og -knektinner, når det kommer til disse mystiske menneskene som lusker rundt i bokhandlene og plukker med seg nettopp din bok? Jegborher tar saken, og inviterer et knippe av sine favorittforfattere til enquête.

Vilde Heggem. Sist utgitt: Akkurat her er det der verker (2007)

—Jeg mistenker en tredjedel av leserne av boken min akkurat her er det det verker for å være helt vanlige, ikke spesielt litteraturinteresserte mennesker. Mennesker jeg kjenner eller har kjent, familie og venner, tidligere lærere, gamle klassekamerater og foreldrene deres. Disse leser akkurat min bok bare fordi de har et forhold til meg. Én tredjedel ser jeg for meg er nettopp de litteraturinteresserte menneskene. Disse er en del av den bittelille kjernen bestående av bare noen hundre mennesker som er mer enn gjennomsnittlig beleste, og de velger aktivt å lese også min bok fordi de vet at den finnes. Den siste tredjedelen vil jeg tro er de middels beleste, men over middels interesserte. Disse skriver, eller ønsker å skrive selv, og har oftest helt tilfeldig plukket med seg akkurat den boken i en salgskasse utenfor en bokhandel, og skriver om det på bloggen sin.

Uansett hvilken kategori den enkelte leser av min bok kommer inn under, er det lesere som har gitt meg de fineste opplevelsene av det å være forfatter. Leserne er venninnen min som midt på natten sender en melding om at hun enda en gang har lest boken min, de er farmor som innrømmer overfor faren min at hun ikke helt skjønner det barnebarnet skriver, de er søstrene mine som synes jeg gjør meg vanskelig og blir provosert over at jeg ikke vet å verdsette litteraturteori og fremmedord, de er kjæresten min som siterer linjer fra tekstene mine i komiske situasjoner, de er barnet som lurer på om jeg tenker når jeg skriver eller om jeg bare skriver, de er journalisten som bruker to timer på å diskutere med forfatterdebutanten om sin grundige lesning av boken, og de er journalister som lurer på hvor Forfatteren henter Inspirasjon, de er en fremmed som legger igjen melding på telefonsvareren og ber meg ringe tilbake for å diskutere boken min, de er en tidligere date som i en melding opplyser om at han nå har lest boken og siterer en av sine egne tekster, de er gamle lærere og klassekamerater fra skriveskoler som skriver de mest rørende mailer, de er forfattere som jeg selv burde men aldri har lest bøker av, og de er forfattere som jeg selv setter høyere enn høyest og som jeg minnes på hvorfor jeg skriver når de forteller at de har lest akkurat min bok. Fordi at det finnes lesere skriver jeg ikke bare for terapien og selvmedisineringens skyld, men like mye i en tro på møter med andre mennesker.

Olaug Nilssen. Sist utgitt: Nesten frelst av Sigvart Dagsland (2009)

—Eg tenkjer så lite som mogeleg på lesaren. Eg prøvde å tenke litt på han no, ettersom du spurte, men eg blei berre fylt av angst for at han skulle vere mannen i gata på ein dårleg dag, og at eg difor burde skrive om alle bøkene mine til ære for hans negative innstilling. «Mannen i gata på ein dårleg dag» er forøvrig eit uttrykk eg har lånt frå Tove Bakke, noko eg nemner av frykt for at Tove Bakke er lesaren min, og at ho på den måten oppdagar at eg stel hennar gode formuleringar.

Håpar dette var eit greitt svar. Ein annan dag kunne svaret sikkert blitt heilt annleis, men dette er også sant.

Odd W. Surén. Sist utgitt: Fra konseptene (2009)

— Jeg er selv leser, endatil profesjonell leser, men neppe eksemplarisk i den forstand at jeg kan forklare andres leservalg på bagrunn av mine egne. En sjelden gang kontaktes jeg av mennesker som har lest noe av meg, og selv om hver enkelt har lest bøkene mine på en personlig måte, det vil si at de leser om karakterene mine og sammenligner deres opplevelser og tanker med sine egne erfaringer, har de i det minste én ting felles: De har lest med et dypt alvor og tillagt den foreliggende boken en autoritet som bare åpenbarer seg for dem, og ikke for meg, siden jeg har sett tekstens alternative muligheter og umuligheter. Derimot opplever jeg ofte samme autoritet ved lesning av andres tekster, især av forfattere jeg ikke kjenner.

Blant leserne som kontakter meg, de ytterst få, er det noen som pukker på at vi er soulmates, og det er nok gyldig for den delen av sjelene våre som stemmer overens med tekstene disse leserne har kommet over, men jeg tror ikke det gjelder på særlig mange andre områder. For eksempel kunne det ikke falle meg inn å ta kontakt med en person bare fordi jeg har lest en bok av ham/henne.

Hvis jeg i det hele tatt skal driste meg til å si noe samlende om leserne mine, må det være at de i grunnen ikke er «mine», men at de også leser veldig mye annet. De er altså først og fremst lesere, mennesker som interesserer seg for norsk samtidslitteratur, og ikke mine eksklusive fans. Dette kan kanskje kalles min myte om leserne, men det er en god myte, så god at den helt sikkert er sann, og altså slett ingen myte likevel.

Ingrid Z. Aanestad. Sist utgitt: Eg kjem med toget (2008)

—Eg finn det heilt umuleg å svara noko som helst, vil helst spara dei kjære lesarane mine for generaliseringar og gjetting. Eg trur dei er svært ulike menneske

Dei nye Brontë-søstrene frå Lesja. FOTO: Benedikte Skarvik / Det Norske Samlaget.

Romanen til Sigrid og Guri Botheim starta som ein spøk. – Vi arbeidde eit heilt år med denne spøken, seier søstrene, som i haust debuterer med «Ramstein pensionat».

Les mer »