Åtte vel anvendte kroner (ny spalte)

Singelen har alltid vært en viktig del av måten jeg forholder meg til musikk på; det var i singelhylla nyhetene kom først, og i heldige perioder kunne slippet av nye singler fungere som en slags auditiv variant av glasskula, som man kunne høre fremtiden gjennom. I dag ser fraværet av singler i platebutikkene ut til å innvarsle annen fremtid: som målbevisste rotter har singlene forlatt det synkende skipet detaljhandel av kulturprodukter over disk ser ut til å være. Singelen er i 2010  (enn så lenge: i motsetning til albumene) nærmest utelukkende et digitalt fenomen, en forskuttert mp3-fil prissatt til 8 kroner i nettbutikkene til Platekompaniet og Apple. Nyhetsverdien er likevel den samme som på det gode gamle nittitallet. Denne nye spalten — åtte vel anvendte kroner — skal derfor vies til disse små, musikalske fortune cookies. Først ut er «I Am That I Am» med trondheimsbandet 22.

22 debuterte høsten 2008 med EP-en E.S.P. — Extended Sensory Play. Siden da har bandet turnert flittig, bl.a. ved å følge en turnerute som utgjorde et 2-tall på norgeskartet (!). Numerologi er åpenbart et stikkord når det gjelder 22, og den som har lett for å rote seg inn i ville synkronitetsteorier a la Jung og Koestler bør kanskje advares mot å bruke for mye tid på disse folkene. Vel så interessant er imidlertid bandets uttalte ambisjoner om å nedkjempe noen av de svetteste rockemytene. For hvor mye nytt kan det egentlig komme ut av sex-drugs-and-rock’n'roll-formelen i dag, 40 år etter at Joplin og Hendrix kjørte løpet til, og langt forbi, den ytterste grensa? 22 har tatt konsekvensen av dette og staket ut en helt ny kurs: I stedet for øl drikkes det vann, i stedet for svart er dresskoden heldekkende rødt, grønt, blått, lilla, og i stedet for dop ruser disse gutta seg på belgfrukter, aerobic og den duggfriske lufta grytidlig på morgenen. Når de spiller live utplasserer de en mintluktkanon i konsertlokalet, liksom bare for å banke det inn enda en gang: 22 er et friskt pust i norsk rock.

Ok, det har lett for å skli ut i utenommusikalske emner når det handler om 22, men det er kanskje ikke så rart, ettersom en femspors EP til nå har vært det eneste bandet faktisk har gitt ut. «I Am That I Am» er første smakebit på debutalbumet, som kommer senere i høst, og låta er én jævlig god grunn til å høyne forventingene for resten. Der E.S.P. var en litt hesblesende og overivrig utgivelse fra et band som skulle fortelle veldig mye på veldig kort tid, klarer de på den nye singelen å roe ned de hyppige taktskiftene og kombinere sine intrikate musikalske figurer med en mer umiddelbar melodi og et nesten skamløst catchy refreng. Resultatet blir noe som, i beste mening, kan minne om det danske bandet Mew — samtidig som 22s egen signatur er tydelig fra første akkord. Dette er musikk som får meg til å tenke at joggesko og svettebånd kanskje er den nye rocken, et eksplosivt vitamintilskudd av en låt som gjør meg optimistisk på vegne av alle som føler seg fanget inne i en destruktiv klisje: Hei, det kan være kult å gjøre det som er bra også. Eller som gitarist Magnus Børmark oppsummerer det i et intervju med studentavisa Under Dusken: «Det går an å lage en sang med dybde uten å synge I hate myself and want to die liksom, ikke sant? Jeg har en låt på trappa som heter I love myself and want to live. Det er like dypt, det!» Det koster det ikke engang 8 kroner å si seg enig i.

Publisert i Musikk | Merket med , , | Skriv en kommentar

JEGBORHER presenterer (proudly): Tina Åmodt

Tina Åmodt har snekret lenge på sine korttekster fra byggefeltet, men nå er endelig debutboken, Anleggsprosa, klar. Forskalingen er fjernet, om du vil. Som i fjor tar jeg med dette sjansen på å hevde at Kolon har huket til seg en av årets mest interessante debutanter. Jeg bor her ønsker Tina velkommen inn i forfatterstanden, og slår seg ned på en jernbjelke høyt over byen med matpakke og en termos kaffe for å snakke litt byggeplasspoetikk med henne.

RFH: Hei, Tina. Boken din er til produksjon, hører jeg. Hvordan føles det?

TÅ: Hei, Rune! Nå kjennes det skikkelig bra. Som en stor lettelse. Jeg jobbet med Anleggsprosa lenge, men særlig de siste månedene med redigering og finpuss tok på – plutselig skulle den bli endelig, avsluttet. Jeg har tidvis vært veldig nervøs for ca alt som har med utgivelsen å gjøre, men det har blitt mye bedre etter at den ble sendt i trykken. Teksten er også så ferdig som jeg kunne klart å få den (ikke minst takket være min fabelaktige redaktør). Neste gang jeg ser teksten er den en bok, og det føles, som sagt, godt. Så får jeg ta det derfra.

Publisert i Intervjuer | 3 kommentarer

Der skulle være sjæl i lortet

Det har gått mer enn fire år siden sist vi hørte noe fra Kashmir – men da jeg var i København for noen uker siden, hang det store plakater på TP om at den nye plata, Trespassers, endelig var ute. Dermed fikk de nye låtene til multikunstner Kasper Eistrup & co følge meg en grå februarlørdag opp og ned Købmagergade, mens jeg ikke jaktet etter noe annet enn bare å være en i mengden i en litt annen by for en stund. Det var gått nesten fire år siden sist jeg var i København også. Og da jeg stanset opp på Amagertorv føltes det både veldig lenge siden og veldig kort tid siden på en gang.

–Jeg tror gerne, folk vil have ærlighed, sier Eistrup til gratismagasinet Gaffa, og mener dette er grunnen til at det har tatt så lang tid mellom den forrige plata og denne. –Det er også derfor, vi ikke har lavet så mange plader, som vi måske kunne, for de har ikke været der. Vi har lavet dem, når de trængte sig på. Der skulle være sjæl i lortet.

Nemlig.

Og sjel har det blitt, i massevis, på den nye plata – ikke bare musikalsk, men også på det tekstmessige planet. Kanskje skyldes det at Eistrup har funnet en måte å skrive på som minner mye om den ensomhetstilstanden vår egen Knausgård gnåler sånn om i Min kamp. I arbeidet med de nye låtene, pakket han like godt sammen og isolerte seg i en liten hytte langt ute i de svenske skogene. –Nu handler det altså ikke om telefoner, der ringer, eller e-mails, der skal besvares, eller børn eller kone eller noget som helst andet end at holde fokus, forteller Eistrup, og oppsummerer: –Det var faktisk ret fantastisk.

Jegborher anbefaler i alle fall resultatet på det varmeste, og lar et av dem tale for seg selv her – et utdrag fra låta Intruder som vel rett og slett handler om døden. Så fint kan det gjøres:

trees of autumn fire
yellow brown and red
sinking in the mire
bowing down their heads
whispering that all things
seizes to exist
apple cores and smoke rings
lovers in the mist

Publisert i Musikk | Skriv en kommentar

Litteraturen i bøkene og kulturen i underholdningen

Aldri har penger vært et så viktig tema i det kulturelle ordskiftet som i fjor. Det hevder den svenske litteraturkritikeren og poeten Anna Hallberg i en kronikk som nylig sto å lese i Dagens Nyheter. Hallberg viser til diskusjoner som i løpet av 2009 verserte i Sverige, der tema som forfatterinntekter, kritikerkår, biblioteksvederlag og fastprisordninger i tur og orden ble satt på agendaen. Felles for disse diskusjonene var at de bidro til å understreke det klassesystemet som har vokst frem innfor det litterære feltet i broderlandet, der forfattere av krim og lette underholdningsromaner troner på toppen med sine salgstall og fete lommebøker, mens de som beskjeftiger seg med «forskning, kvalitetslitteratur eller kritiskt tänkande essäistik» befinner seg mer eller mindre hjelpeløst fortapt nede på bunnen.

Sist lørdag plukket den danske avisen Politiken, ved Mikkel Bruun Zangenberg, opp Hallbergs kronikk, og stilte fra bokbilagets lederplass spørsmål ved om det hos Hallberg egentlig kom frem «noget nytt?». Noe vesentlig ser dermed ut til å ha gått Zangenberg forbi – det er nettopp den manglende nyhetsverdien i Hallbergs kronikk som gjør budskapet så påtrengende: Utviklingen hun peker på – en systematisk ensretting og forflatning av bokbransjen – har foregått over lang tid, og det blir stadig mindre som skiller litteraturindustrien fra en hvilken som helst annen gren av underholdningsindustrien. Det er ingenting nytt i dette. Nettopp derfor føles det presserende å gjøre som Hallberg, å forsøke å mane til et øyeblikks refleksjon: Er dette virkelig er en uvikling vi ønsker?

Les videre

Publisert i Meninger | 1 kommentar

2009 as we knew it

2009Årene går fort, og denne gangen er det ikke bare 2009, men faktisk et helt tiår, som står klar i døra for å gå. 00-tallet, som vi takket være en heftig kampanje fra Morgenbladet omsider har lært oss hva heter: er det allerede over? Er vi klare for 10-tallet?

Hvor godt kulturåret 2009 har vært, vil vi antakelig få mange kvalifiserte og ukvalifiserte meninger om i ukene som kommer – og jegborher håper for sin del å gjøre unna sitt bidrag her og nå: Siden 1999 (tiårsjubileum, whoo!) har vi ved årets slutt satt sammen en dobbelt-cd med det beste vi har hørt av musikk fra de forutgående tolv månedene, og på et vis føles det fint å kunne konstatere at man ennå kan fyre opp en cd-brenner uten å føle seg helt antikvarisk. Mon tro hvordan ståa er etter neste tiårsbolk, i 2019. Det foretrekker vi for øyeblikket å la være å tenke for mye på.

Årets mix-tape er med andre ord klar, og 2009 viste seg å bli nok et godt år for ny musikk. Spesielt hyggelig var det at flere lovende norske band dukket frem og ble med i dansen, samtidig som gamle knarker som Dylan og Morrissey fremdeles holdt stand. Hele lista ligger ute på last.fm, og vi tar gjerne i mot dissenser i kommentarfeltet nedenfor.

Publisert i Musikk | 2 kommentarer

JEGBORHER enquête: Finnes det «lesermyter»?

Forfattermyten er et etablert, om enn litt uransakelig, begrep tuftet på lekfolks manglende innsikt i hvordan forfattere virkelig er og arbeider. Men hvordan er det egentlig med kunnskapen den andre veien? Hva vet forfatterne om leserne sine, og hvilke myter verserer der ute, blant landets penneknekter og -knektinner, når det kommer til disse mystiske menneskene som lusker rundt i bokhandlene og plukker med seg nettopp din bok? Jegborher tar saken, og inviterer et knippe av sine favorittforfattere til enquête.

heggem_vilde_fullforfatterVilde Heggem. Sist utgitt: Akkurat her er det der verker (2007)

—Jeg mistenker en tredjedel av leserne av boken min akkurat her er det det verker for å være helt vanlige, ikke spesielt litteraturinteresserte mennesker. Mennesker jeg kjenner eller har kjent, familie og venner, tidligere lærere, gamle klassekamerater og foreldrene deres. Disse leser akkurat min bok bare fordi de har et forhold til meg. Én tredjedel ser jeg for meg er nettopp de litteraturinteresserte menneskene. Disse er en del av den bittelille kjernen bestående av bare noen hundre mennesker som er mer enn gjennomsnittlig beleste, og de velger aktivt å lese også min bok fordi de vet at den finnes. Den siste tredjedelen vil jeg tro er de middels beleste, men over middels interesserte. Disse skriver, eller ønsker å skrive selv, og har oftest helt tilfeldig plukket med seg akkurat den boken i en salgskasse utenfor en bokhandel, og skriver om det på bloggen sin.

Uansett hvilken kategori den enkelte leser av min bok kommer inn under, er det lesere som har gitt meg de fineste opplevelsene av det å være forfatter. Leserne er venninnen min som midt på natten sender en melding om at hun enda en gang har lest boken min, de er farmor som innrømmer overfor faren min at hun ikke helt skjønner det barnebarnet skriver, de er søstrene mine som synes jeg gjør meg vanskelig og blir provosert over at jeg ikke vet å verdsette litteraturteori og fremmedord, de er kjæresten min som siterer linjer fra tekstene mine i komiske situasjoner, de er barnet som lurer på om jeg tenker når jeg skriver eller om jeg bare skriver, de er journalisten som bruker to timer på å diskutere med forfatterdebutanten om sin grundige lesning av boken, og de er journalister som lurer på hvor Forfatteren henter Inspirasjon, de er en fremmed som legger igjen melding på telefonsvareren og ber meg ringe tilbake for å diskutere boken min, de er en tidligere date som i en melding opplyser om at han nå har lest boken og siterer en av sine egne tekster, de er gamle lærere og klassekamerater fra skriveskoler som skriver de mest rørende mailer, de er forfattere som jeg selv burde men aldri har lest bøker av, og de er forfattere som jeg selv setter høyere enn høyest og som jeg minnes på hvorfor jeg skriver når de forteller at de har lest akkurat min bok. Fordi at det finnes lesere skriver jeg ikke bare for terapien og selvmedisineringens skyld, men like mye i en tro på møter med andre mennesker.

22890Olaug Nilssen. Sist utgitt: Nesten frelst av Sigvart Dagsland (2009)

—Eg tenkjer så lite som mogeleg på lesaren. Eg prøvde å tenke litt på han no, ettersom du spurte, men eg blei berre fylt av angst for at han skulle vere mannen i gata på ein dårleg dag, og at eg difor burde skrive om alle bøkene mine til ære for hans negative innstilling. «Mannen i gata på ein dårleg dag» er forøvrig eit uttrykk eg har lånt frå Tove Bakke, noko eg nemner av frykt for at Tove Bakke er lesaren min, og at ho på den måten oppdagar at eg stel hennar gode formuleringar.

Håpar dette var eit greitt svar. Ein annan dag kunne svaret sikkert blitt heilt annleis, men dette er også sant.

surenOdd W. Surén. Sist utgitt: Fra konseptene (2009)

— Jeg er selv leser, endatil profesjonell leser, men neppe eksemplarisk i den forstand at jeg kan forklare andres leservalg på bagrunn av mine egne. En sjelden gang kontaktes jeg av mennesker som har lest noe av meg, og selv om hver enkelt har lest bøkene mine på en personlig måte, det vil si at de leser om karakterene mine og sammenligner deres opplevelser og tanker med sine egne erfaringer, har de i det minste én ting felles: De har lest med et dypt alvor og tillagt den foreliggende boken en autoritet som bare åpenbarer seg for dem, og ikke for meg, siden jeg har sett tekstens alternative muligheter og umuligheter. Derimot opplever jeg ofte samme autoritet ved lesning av andres tekster, især av forfattere jeg ikke kjenner.

Blant leserne som kontakter meg, de ytterst få, er det noen som pukker på at vi er soulmates, og det er nok gyldig for den delen av sjelene våre som stemmer overens med tekstene disse leserne har kommet over, men jeg tror ikke det gjelder på særlig mange andre områder. For eksempel kunne det ikke falle meg inn å ta kontakt med en person bare fordi jeg har lest en bok av ham/henne.

Hvis jeg i det hele tatt skal driste meg til å si noe samlende om leserne mine, må det være at de i grunnen ikke er «mine», men at de også leser veldig mye annet. De er altså først og fremst lesere, mennesker som interesserer seg for norsk samtidslitteratur, og ikke mine eksklusive fans. Dette kan kanskje kalles min myte om leserne, men det er en god myte, så god at den helt sikkert er sann, og altså slett ingen myte likevel.

aanestad_ingrid_z_fullforfatterIngrid Z. Aanestad. Sist utgitt: Eg kjem med toget (2008)

—Eg finn det heilt umuleg å svara noko som helst, vil helst spara dei kjære lesarane mine for generaliseringar og gjetting. Eg trur dei er svært ulike menneske

Publisert i Intervjuer | 2 kommentarer

JEGBORHER presenterer (proudly): Søstrene Botheim

botheim

Dei nye Brontë-søstrene frå Lesja. FOTO: Benedikte Skarvik / Det Norske Samlaget.

Romanen til Sigrid og Guri Botheim starta som ein spøk. – Vi arbeidde eit heilt år med denne spøken, seier søstrene, som i haust debuterer med «Ramstein pensionat».

Les videre

Publisert i Intervjuer | 9 kommentarer

Bokbad

Flamme Forlag dokumenterer på sine nettsider at mønsteret i omslaget til deres nyeste bokutgivelse, «Roskilde» av debutanten Linn Strømsborg, minner mistenkelig om Marilyn Monroes badedrakt på det berømte bildet der hun sitter på et slags lekestativ og forfrisker seg med «Ulysses» (hun skal etter sigende ikke ha lest hele boken, men likt å lese litt her og der – hvem kan klandre henne?). Jegborher synes dette er en spennede vri fra bokdesigneren, og lurer på – i en tid der draktspørsmålet er et brennhett tema også på høyeste hold – om det kunne tenkes en situasjon der inspirasjonsstrømmen også gikk den andre veien, slik at vi etter hvert fikk supplert H&M-kolleksjonen med egne badedrakter inspirert av bokomslag? Hva med en blomstrete bikini etter modell av Mirjam Kristensens «En ettermiddag om høsten»? En frekk, liten speedo basert på «Fatso»? Vi støtter dette, og ser frem til at Audun Vingers Vinduet skal komme med sin første swimsuit edition.

Publisert i Notiser | 6 kommentarer

Dumhetens makt

Fosnes Hansen blir, i sin fullt berettigede harme, en bekreftelse på Siv Jensens fårete utspill om at Kulturkampens initiativtakere ikke er noe annet enn en gjeng skrullete rødvinsdrankere som ikke under noen omstendighet kan tas på alvor.

Det er kanskje rettferdig overfor Fosnes Hansen, men overfor alle oss andre som på et eller annet følelsesmessig plan føler oss berørt av denne såkalte «kulturkampen», er det ikke spesielt rettferdig at debatten NRK setter opp, går mellom en skolert politiker fra et parti som har gått til sjofelt angrep på en norsk forfatter, og denne sjofelt angrepne forfatteren, som representerer Kulturrådet, men selvsagt mest – viser det seg fort – seg selv. For det som skulle være det store oppropet mot FRP, blir dermed i store deler av debatten redusert til en kjekling rundt Fosnes Hansens private forhold til kulturministeren og dennes parti, og om hvorvidt FRP-nestleder Per Arne Olsen er villig til å stå inne for at dette er å regne for kameraderi eller ikke. Det kan godt hende det er rettferdig overfor Fosnes Hansen å la ham få sjansen til å angripe Olsen, og kaste papir på ham, for det FRP har kommet med i denne saken er, i likhet med svært mye FRP har kommet med i mange andre saker, nedlatende, kynisk, kunnskapsløst og skammelig. Problemet er bare at NRK, ved å sette en kjølig og slu politiker opp mot en emosjonelt medrevet og til dels utilregnelig forfatter, greier det ubegripelige kunststykket å få parten fra FRP til å fremstå som den fornuftige! Fosnes Hansen blir en av disse nyttige idiotene som FRP mer enn noen andre vet å dra nytte av; Fosnes Hansen blir, i sin fullt berettigede harme, en bekreftelse på Siv Jensens fårete utspill om at Kulturkampens initiativtakere ikke er noe annet enn en gjeng skrullete rødvinsdrankere som ikke under noen omstendighet kan tas på alvor, på lik linje med Blondiner mot EU, og hva det nå var alt sammen som hun bablet om.

Les videre

Publisert i Meninger | 5 kommentarer

De neste fire minuttene

Henrik Larsson er ikke noen hvem som helst, selv om jeg i dette tilfellet ikke snakker om hans mer kjente navnebror Henke, Sveriges mest karismatiske måltyv noen sinne. Nei. Den Henrik Larsson jeg snakker om, er journalist i Expressen, fotograf, mopedeier, og for de mest nerdete av oss kjent som mannen bak kent.nu. Webmaster for kent, altså – det er en jobb som fort kan vise seg gull verdt når man en dag står der, stivpyntet og nygift i et forblåst partytelt utenfor Stockholm, og trenger den perfekte start på sin egen bryllupsfest. Ovenfor kan du se hvordan det ser ut når man faktisk får Joakim Berg til å spille en av de fineste kjærlighetssangene som finnes, «Utan dina andetag», foran tårevåte gjester, og for de av oss – det virker å være ganske mange – som enten har giftet seg selv, eller tenker på å gjøre det, eller kjenner noen som har gjort noen av delene: Bruk de neste fire minuttene til å tenke på det, på hvordan det var eller kommer til å bli, og kjenn hvor bra det er at det alltid finnes hjerter og hender og folk vi ikke kunne klart oss et sekund uten.

Publisert i Musikk | 1 kommentar