Henrik Larsson er ikke noen hvem som helst, selv om jeg i dette tilfellet ikke snakker om hans mer kjente navnebror Henke, Sveriges mest karismatiske måltyv noen sinne. Nei. Den Henrik Larsson jeg snakker om, er journalist i Expressen, fotograf, mopedeier, og for de mest nerdete av oss kjent som mannen bak kent.nu. Webmaster for kent, altså – det er en jobb som fort kan vise seg gull verdt når man en dag står der, stivpyntet og nygift i et forblåst partytelt utenfor Stockholm, og trenger den perfekte start på sin egen bryllupsfest. Ovenfor kan du se hvordan det ser ut når man faktisk får Joakim Berg til å spille en av de fineste kjærlighetssangene som finnes, «Utan dina andetag», foran tårevåte gjester, og for de av oss – det virker å være ganske mange – som enten har giftet seg selv, eller tenker på å gjøre det, eller kjenner noen som har gjort noen av delene: Bruk de neste fire minuttene til å tenke på det, på hvordan det var eller kommer til å bli, og kjenn hvor bra det er at det alltid finnes hjerter og hender og folk vi ikke kunne klart oss et sekund uten.
Nedenfor nevnte jeg såvidt noe om I Love Wynona, det nye bandprosjektet som Frode Sander Øien snakket om under Teipfestivalen tidligere i vår. I går tikket det inn en mail fra Storås Artist Promo Team med mer informasjon om prosjektet, og i tider hvor D.D.E. nok en gang skjemmer ut den trønderske musikkscenen ved å la Reitangruppen få eksklusivitet på distribusjon av den nye plata si, er jeg spesielt mottakelig for gode nyheter der oppe fra hjemmefronten. Det har jeg altså fått. (Og da snakker jeg ikke, nødvendigvis, om dette.) Albumet A Beautiful Noise er nemlig i salg fra 11. mai, og ut fra smakebitene på myspace tegner det til å bli en av årets aller mest spennende plateutgivelser. La oss høre litt mer om hva vi kan vente oss: Låtmaterialet, som det visstnok har tatt åtte år å ferdigstille, plasserer seg sjangermessig i den bokstavelig talt svevende sjangeren «post-rock», og i presseskrivet nøles det ikke med å koble dette til bandets geografiske episenter, Svartlamon, eller Trondheims Christiania, noe som sikkert kan gi mening, all den stund to profilerte musikere fra selveste Motorpsycho har vært tungt inne i produksjonen. (Det heter sågar at det sammenbindende elementet mellom sporene på plata er samples fra en skogstur Øien og Snah gikk før snøen falt.) Om du ser for deg noe av den samme komatøse stemningen som man fort kan havne i om man hører litt uforsiktig på Sigur Rós en søndag formiddag, men bytter ut de snødekte viddene med en lun, gresslagt bakgård full av katter og gamle sykler nede ved toglinjene langs den gamle trebebyggelsen på Trondheim øst, kan det hende du får en idé om hva for en plate vi snakker om her. La meg også, for egen regning, legge til at Frode Sander Øien på engelsk minner uforholdsmessig mye om Damon Albarn, på en god måte riktignok. Jeg tror vi har en greie å være stolt av, vi som kommer der oppe fra, jeg tror det, virkelig, at dette kommer til å bli bra. Og best av alt, jeg tror ikke de kommer til å skjønne bæret hvis du går på Narvesen og spør etter plata der.
Jeg var vel neppe den eneste som satte kaffen i vragstrupen da jeg åpnet Dagbladet i går og leste saken «NULLET av Kulturrådet». For selv om saken i sin vinkling var så tabloid at den nesten truet med å ødelegge seg selv – det er vel neppe spesielt kontroversielt at åpenbare venstrehåndsprodukter ikke blir kjøpt inn selv om forfatterne skulle tilhøre C-kjendis-segmentet aldri så mye – så fantes det faktisk en bombe der, så vidt nevnt i en stille bisetning: Kulturrådet hadde nullet romanen «Sov eller snakk om kjærlighet» av Bjørn Esben Almaas! Og det er her kaffen gjør sine krumspring og søker ned mot nye forgreininger i svelgsystemet, for boken til Almaas, tenkte jeg, den representerer da virkelig noe av det ypperste som gis ut av norsk samtidslitteratur i dag, det er utvilsomt en skandale at den er blitt veiet og funnet for lett av Kulturrådet på linje med sjablongmessige krimbøker utgitt på obskure forlag og fjollete motemagasinromaner. Hvis dette er linjen Kulturrådet har tenkt å legge seg på i årene fremover, må det rett og slett bety kroken på døra for veldig mye god litteratur, og hvis Almaas sin roman ikke duger kan f.eks. jeg bare drite i å skrive flere bøker.
Men sannheten, slo det meg etterpå, den søker man jo ikke i Dagbladet. Og ved hjelp av relativt få tastetrykk var det lett å oppklare hva som egentlig hadde skjedd med romanen til Almaas. Boka var nemlig påmeldt til innkjøpsordningen i 2008, men ble, av ukjente grunner, ikke utgitt før i 2009. Det er altså ikke snakk om noen nulling. Markedssjef i Oktober, Elisabeth Steen, bekrefter dette i en mail i dag, og forklarer videre: «Ja, grunnen er at noen i avisa telte antall påmelte bøker for så å sammenligne med de bøker som ble utgitt, uten å sjekke om noen av bøkene var utsatt – slik tilfelle var for Almaas.» Hvordan dette kunne skje, når den samme journalisten litt lenger frem i samme avis har intervjuet bokaktuelle Almaas, kan sannsynligvis bare forklares ved å æreskjelle Dagbladet. Så vi lar det være. Men hvis noen lurer, er «Sov eller snakk om kjærlighet» naturligvis påmeldt innkjøpsordningen for 2009, og krisen kan foreløpig avblåses til det eventuelt skulle vise seg at Kulturrådet velger å nulle den på ordentlig. I mellomtiden oppfordrer jeg alle til å lese boka, fortsette å snakke om kjærlighet, mens Dagbladet anmodes å ta en ekstra runde med kaffekanna rundt i redaksjonene sine og sørge for å våkne opp!
Sov eller snakk om kjærlighet. Dagbladet valgte åpenbart det første.
Bokhausten – ein kan vel ikkje akkurat seie at den nærmar seg. Men den finst der like fullt, eit par blad lenger fram på kalenderen. Og inne i dei tilsynelatande fredfulle forlagshusa pågår det akkurat no ein hektisk sluttspurt for å få alle haustmanusa ferdig klipt og vaska før dei skal sendast vidare til produksjon. Kjersti Rorgemoen (f. 1982 i Øyfjell i Vinje) er ei av dei som i desse dagar legg siste hand på debutboka si, «Purkene snudde seg», som kjem ut på Kolon til hausten. Kjersti har tidligare skrive reisebrev for Dag og Tid, og var dessutan ei av jentene bak «Ikke til hjemlån» som kom ut på Samlaget i fjor (og som kan anbefalast, på eit vis). No er ho klar med si eiga novellesamling, og eg, tabloid som eg er, utropar ho allereie til haustens beste debutant. Kom, la oss gå og helse på henne.
— Jeg ble møkklei av å sitte i møte med svenske plateselskapsfolk som ville diskutere hvilken t-skjorte jeg skulle ha på meg på konsertene, sier Frode Sander-Øien, forfatter og tidligere vokalist i bandet Sanderfinger, fra sofaen ved siden av scenen på Edgar under livesendingen til RadioRevolt fra Samfundet i Trondheim i går kveld. Det han snakker om, er hvordan nevnte band gikk opp i limingen da plateselskapet deres, den pønkbaserte labelen Progress Records, ble kjøpt opp av noen svenske glættinger hvis fremste politikk var: Radioformaterte låter. Som ligner på de du har laget før. Nå!
I et anfall av våryr nostalgi ble tidsmaskinen i går skrudd rett tilbake til 1994, og denne videoen, der Motorpsycho, med stor gjeld til Bob Dylan (i likhet med, naturligvis, Håkan Hellström – og sikkert en hel haug andre gla-poppere med sprittusj, tegneblokk og et 16mm kamera), sykler bekymringsløst rundt på Svartlamon, midt i hjertet av Trondheim, slik det plutselig forekom meg at vi alle gjorde på begynnelsen av nittitallet; bare syklet gjennom dagene og somrene, med de alt for store t-skjortene våre og med dreadsene våre flagrende i vinden, mens himmelen alltid hadde den samme lyse, slitte grå fargen som den tørre asfalten vi syklet på. For høyere oppløsning anbefales DVD-en «Hair Cuts» fra i fjor, der du på et kommentarspor dessuten kan la deg guide rundt på Svartlamon av bandet selv. Et nyttig supplement for dem som bare har fått erfare stedet gjennom Team Antonsens noe ensidige innslag for noen år siden.
«Wearing Yr Smell» dediseres herved til våren 2009; la oss håpe den endelig er på vei nå, både på Svartlamon og i resten av landet.
«Mammut» er et hot ord i Trondheim for tiden – og da ikke i betydningen gigantisk lagersanering av bøker på utgått dato, men i betydningen Lukas Moodyssons nye film. Det rapporteres nå i kveld om utsolgte billetter på opptil flere forestillinger (i en by som Trondheim kan man forsvare å anvende ordet «pang-åpning» i ingressen om slike ting), og det er både tøft og kult og kanskje til og med litt modig av Kosmorama å satse på nettopp denne filmen som åpningsfilm for festivalen i år. For det har vel ikke luktet publikumssuksess av de seneste filmene han har laget, gode Lukas, vi kan f.eks. på festivalens egen kosmoblog lese historien om hvordan selveste Tommy Olsson måtte saumfare alle kinoer både i Oslo og Stockholm for å anmelde «Ett hål i mitt hjärta» (2004) uten resultat, rett og slett fordi ingen ville vise den. Ennå omtales Moodysson nesten utelukkende som regissøren bak «Fucking Åmål» og «Tillsammans», og kan alle som har sett «Container» (2006) egentlig reise seg? På Kosmorama kan man få med seg alle filmene til Lukas Moodysson, i tillegg til at sjefen sjølv akkurat nå sitter der oppe og kaster glans ut over hele salen. Får håpe det stemmer at de billettene ble revet bort, i alle fall, og at filmen lever opp til forventningene både jeg og et par andre jeg kjenner helt sikkert har.
RFH:Hei, Pedro! Hører du er i Sør-Amerika, hvor er det du er? Er det fint vær der?
PCA: Hjemme i Chile, i Santiago, for å jobbe og reise og bade og slippe å vandre rundt i januarregnet og februarregnet hjemme i Bergen, som for all del er et nydelig regn på alle måter, men noen heiv tilfeldigvis noen penger etter meg en dag jeg gikk gjennom Strandgaten, og så stakk jeg hit. Været er selvsagt nydelig, bortsett fra et og annet jordskjelv som tvinger meg til å tenke på døden om nettene, og så drømmer jeg om døden og om knokler og om svære bølger som ligner hender, og om lange strekninger med jord eller sand som også ligner hender.
Filmen om Max Manus, som jeg så i går kveld, er selvfølgelig både storslått og fin, men fremfor alt, kjente jeg etterpå, en film som føles viktig og relevant nå, i disse katastrofen-på-Gaza-tider. For det er ennå i aller høyeste grad den slags tider, det er ikke noe som bare går over, selv om et par bråkete demonstrasjoner her i Oslo nylig har bidratt til å dra motstanden mot Israel over til å handle om marginaliserte norske ungdommer, til å handle om noe så stakkarslig og norsk som noen knuste ruter og et par forsinkede nyttårsraketter. Det er så skremmende at jeg nesten mister pusten, etter å ha sett «Max Manus» og nazistenes okkupasjon av Norge på nært hold, å se hvordan en hel verden tilsynelatende lar Israel få holde på, på en nokså tilsvarende måte, overfor Palestina as we speak. Har vi virkelig ikke kommet noe lengre, etter alle disse seksti årene? Og her hjemme bruker A. Behn alle landets nyhetskanaler til å ta igjen mot en dustete journalist mens han i fullt alvor forteller at det nok er tøft for Märtha at mannen hennes nå har gått i krigen.
Noen ganger tenker jeg at norsk offentlighet er det dummeste som finnes i hele verden.
Den svenske poeten Linn Hansén debuterte i fjor (altså 08) med samlingen Ta i trä på Pequod Press. Hansén er født i 1983, bor i Göteborg og er for noen av oss allerede et kjent navn fra Audiatur 2007, der hun deltok sammen med Kajsa Sundin under fellesnavnet SHARKS. Hansén er også medlem av kollektivet G=T=B=R=G, og alt dette skal vi komme tilbake til senere, når poeten selv skal få komme til orde. Først skal det imidlertid bare handle om denne lille grønne boken, som jeg tilfeldigvis fant da jeg sto og lette etter noe helt annet i Söderbokhandeln i Götgatan, Stockholm tidligere i høst, og som dessuten er en av de fineste diktbøkene jeg har lest på veldig lenge.
Nedenfor nevnte jeg såvidt noe om I Love Wynona, det nye bandprosjektet som Frode Sander Øien snakket om under Teipfestivalen tidligere i vår. I går tikket det inn en mail fra Storås Artist Promo Team med mer informasjon om prosjektet, og i tider hvor D.D.E. nok en gang skjemmer ut den trønderske musikkscenen ved å la Reitangruppen få 
musikere fra selveste Motorpsycho har vært tungt inne i produksjonen. (Det heter sågar at det sammenbindende elementet mellom sporene på plata er samples fra en skogstur Øien og Snah gikk før snøen falt.) Om du ser for deg noe av den samme komatøse stemningen som man fort kan havne i om man hører litt uforsiktig på Sigur Rós en søndag formiddag, men bytter ut de snødekte viddene med en lun, gresslagt bakgård full av katter og gamle sykler nede ved toglinjene langs den gamle trebebyggelsen på Trondheim øst, kan det hende du får en idé om hva for en plate vi snakker om her. La meg også, for egen regning, legge til at Frode Sander Øien på engelsk minner uforholdsmessig mye om Damon Albarn, på en god måte riktignok. Jeg tror vi har en greie å være stolt av, vi som kommer der oppe fra, jeg tror det, virkelig, at dette kommer til å bli bra. Og best av alt, jeg tror ikke de kommer til å skjønne bæret hvis du går på Narvesen og spør etter plata der.
«Mammut» er et hot ord i Trondheim for tiden – og da ikke i betydningen 
RFH: Hei, Pedro! Hører du er i Sør-Amerika, hvor er det du er? Er det fint vær der?
