Avhengig av hvor man legger lista; Conor Oberst er i disse dager ute med sitt første soloalbum, eller sitt første soloalbum på 13 år (hvis man regner med et par kassetter han laget som trettenfjortenfemtenåring og ga ut selv), eller sitt første soloalbum på ett år (hvis man regner med bandet hans, Bright Eyes, som er et soloprosjekt like mye som alt dette andre, bortsett fra, riktignok, at de seneste Bright Eyes-skivene har hatt en produsent som ikke har vært Oberst selv). Uansett: hvorfor forandre et vinnerlag, heter det jo. Man kan kanskje si det slik: Når Bright Eyes nå kommer med plata «Conor Oberst», er det ikke så mye med forventningen om (eller engang med håp om) noe nytt, jeg iler til Tiger for å plukke den opp. Mer av det samme, men kanskje enda litt nærmere, tettere og (om mulig) personlig. Og jeg har rett. Det er slik det høres ut, og for oss som alltid har hatt en liten crush på Conor, ser det ut til å bli noen riktig fine sensommerdager fremover.
Det ble tilogmed en forsidesak nå, i denne søte agurktid, at Odd Nerdrums bok «Hvordan vi lurer hverandre» ikke ble tatt inn under innkjøpsordninga. - Det som sjokkerer meg er at Odd Nerdrum faktisk er et null i norsk kulturliv, uttaler Nerdrums forlegger Arve Juritzen til Dagbladets alter ego kjendis.no, med henvisning til at boken har blitt nullet av Kulturrådet. Vel, den gode nyheten her er jo at vi har et Kulturråd som faktisk ikke (i motsetning til mange andre aktører i bransjen) er av den oppfatning at bøker skrevet av kjente mennesker nødvendigvis er gode nok til å gis rett ut. Man er ikke en god forfatter automatisk, selv om man er en jævel til å male nakne mennesker som driter foran et vann.
Uansett: For de som vil se hvilke bøker som faktisk er gode nok, ligger listen over påmeldte bøker ute på nettet nå. Som vanlig er dette verdens beste medisin mot høstdepresjoner, og hvorfor ikke begynne tidlig, som en preventiv vaksine nå i sommerregnet. Her finnes gode navn som Bråtveit, Karlsvik, Midré, Stranger, Øyehaug, Blatt, Rimbereid og Myklebust - og august er her før du aner. Best å få den der godstolen på plass allerede, og begynne å rydde i bokhylla.
Så kan også The Verve føyes til den hele tiden voksende lista over Band Som Er Tilbake. Spørsmålet er som vanlig: Hva skal vi synes om det? Jeg greier foreløpig ikke å formulere et svar uten å begynne setningen med tja - mye fordi den første singelen («Love Is Noise») fra den kommende plata («Forth») ikke er allverdens å heise flagget for. Samtidig er det noe besnærende over disse stadige dryppene av nittitall som virker å være et solid tegn i tiden nå mot slutten av, hm, hva heter dette tiåret egentlig? Som vi vet er det f.eks. ikke lenge siden et annet nittitallsfenomen, Portishead, gjenoppsto med ettertrykkelig suksess (forøvrig med en plate kalt «Third»).
Under konserten på Rock Werchter for en uke siden viste The Verve seg som et fremdeles velfungerende band, og til tross for den litt i overkant påtatte manchesterarrogansen til frontmann Richard Ashcroft, kan man her, som i tilfellet med Smashing Pumpkins, med hell hevde at det tross alt er bedre at vedkommende får holde på med det han kan, enn at han skusler bort enda mer av sin tid og fansens penger på halvhjertede soloprosjekter. Det var trivelig å stå i den belgiske solen og høre «Bitter Sweet Symphony» og hoppe idet trommene kicket inn, like it was 1997, men mer: Det var fint å høre at også de nye tingene glimter til av gammel storhet, om enn ikke så mye i den nye singelen, men derimot i en av de andre nye låtene, «Sit and Wonder» (se videoklipp).
Jeg tviler likevel på at The Verve greier å prestere noe i nærheten av klassikeren «Urban Hymns» når de 18. august slipper sin fjerde fullengder. Men nittitallsdvalen ser ut til å være over både her og der, og da er det vel like greit å gå den i møte med et positivt sinn. Ryktene vil ha det til at også Oasis kommer med ny plate denne høsten. Nå, hva skal vi synes om det?
Gevinsten ved å snike på trikken tilsvarer verdien av en håndfull klesklyper. Dette i følge en av de mange selvpromoterende kartongplakatene Oslo Sporveier (Ruter #) har dinglende ned foran vinduene på trikkene sine. Ok, hva er budskapet her: At klesklyper virkelig har blitt avsindig dyrt? For det måtte jo i så fall være tilfelle. Prisen på en enkeltbillett med trikken i Oslo er, om du betaler ved ombordstigning, 30 kroner. Hei, la oss gjøre en morsom regneoppgave her. Fra der jeg bor til der jeg jobber er det ca. 2 km. Fra Oslo til Bergen er det, i følge Fjord Tours, ca 500 km. Med en kilometerpris på 15 kroner tilsvarer trikkeprisene i Oslo altså en pris på 7500 kroner for å reise én vei Oslo-Bergen. Sist jeg var i Bergen, reiste jeg med nattoget for 150 kroner. Har dere tenkt på hvilken strålende plakat dette ville lage, trikkemennesker? Eller, å, blir det en litt urettferdig sammenligning? Vi snakker jo om et selskap som helst foretrekker å sammenligne seg med klesklyper her..
Lyden av The Herbaliser anno 2008 er noe annet enn det den var på slutten av nittitallet, da turntablevirtuosen Ollie Teeba sammen med bassisten Jake Wherry startet bandet som etter hvert ble det mest profilerte i stallen til den kredible indielabelen Ninja Tune. Ikke sånn å forstå at det er en enklere jobb i dag å velge hvilken sjanger man skal katalogisere dem under i iTunes, snarere tvert i mot, og ikke sånn at de ikke er gjenkjennelige heller, takk og pris. Men Same As It Never Was gir inntrykk av å ville noe annet enn de foregående platene, her er det den spretne brassfunken som dominerer heller enn den sløye elektrohiphopen, eller for å si det på en annen måte: Dette er ei plate som lukter mer av solkrem og mindre av marihuana enn noe The Herbaliser har gjort tidligere.
Jeg drev og drømte noe helt spesifikt, jeg husker ikke hva, jo tog, var det ikke, en eller annen stemme i drømmen som presiserte at det dreide seg om helt spesielle lyntog; ikke at dette spiller noen rolle i det hele tatt, det var bare sånn dagen begynte, idet vekkerklokka ringte, øynene opp og restene av dette flytende rundt i bevisstheten.
Ikke lenge etter, slik morgener jo fungerer, bare to kaffekopper senere, sto jeg og ventet på trikken og tenkte på noe annet og mer interessant: Dag Solstad. Altså, jeg tenkte på hvor enkelt han hadde gjort det for tilhørerne å komme med kritikk, for ikke å si komme på kritikk, nesten så enkelt at han på den måten allerede imøtegikk kritikken, dytta den ut i grøfta, vrei seg unna fordi essayet hans jo handlet om noe annet enn det alle kritikerne ville at det skulle handle om.
Og det er søttende mai, og jeg blir sittende og tenke på historien bak «Fool on the hill», hvordan Paul McCartney fikk ideen av å lese om en fyr i Italia som hadde flytta opp i fjellene og levd isolert i årevis før han tilslutt kom ned igjen, heisann, bare for å oppdage at det hadde foregått en hel verdenskrig der nede som han hadde gått glipp av. McCartneys tvist på historien virker helt naturlig når jeg nå hører den gjenfortalt av Bård Ose i NRKs glimrende podkast; McCartney tok rett og slett hele folkeopinionen og snudde den rundt. Se her. Denne gærningen som dro opp i fjellene og kutta all kontakt, kanskje han egentlig er den smarte? Kanskje han har noe å lære oss. Når alt kommer til alt - hvem var det som i stedet for å lytte til fuglesang og drikke fjellvann, brukte disse årene til å kave seg gjennom en idiotisk krig? Paul bare spør. Og skriver en låt.
Her skal ingenting forandrast heter det på vindusplakatene hos nyoppussede Kaffistova. Jeg sitter her med en stor kaffe, og har investert 10 kr i dagens dagblad utelukkende fordi jeg har lyst til å ta til motmæle mot den kronikken som på forsida av avisa krigersk hevder at «Nynorsken råtner på rot». Det første jeg tenker, er at dette høres ut som nok et blærete bokmålshodes forsøk på å bryske seg på vegne av sin egen målform ved å presse nynorsken ned i søla med de fordomsfulle hovedstadsklisjeene sine.
Problemet med Mannen som elsket Yngve er at boka filmen er basert på i så stor grad er en god bok at - ikke skuffelsen, men hva skal jeg si, betuttetheten - omtrent er uunngåelig idet man sitter der i kinosalmørket og knasker M. Ikke dermed sagt at det er en dårlig film, for all del, det er veldig lenge siden en norsk film har vært så lite dårlig som dette, men det overrasker meg alltid når manusforfatteren (Tore Renberg) har såpass lite respekt for romanforfatteren (Tore Renberg) at han klusser med det som er et av de viktigste elementene i boka: Musikken.