Forfattermyten er et etablert, om enn litt uransakelig, begrep — tuftet på lekfolks manglende innsikt i hvordan forfattere virkelig er og arbeider. Men hvordan er det egentlig med kunnskapen den andre veien? Hva vet forfatterne om leserne sine, og hvilke myter verserer der ute, blant landets penneknekter og -knektinner, når det kommer til disse mystiske menneskene som lusker rundt i bokhandlene og plukker med seg nettopp din bok? Jegborher tar saken, og inviterer et knippe av sine favorittforfattere til enquête.
Vilde Heggem. Sist utgitt: Akkurat her er det der verker (2007)
—Jeg mistenker en tredjedel av leserne av boken min akkurat her er det det verker for å være helt vanlige, ikke spesielt litteraturinteresserte mennesker. Mennesker jeg kjenner eller har kjent, familie og venner, tidligere lærere, gamle klassekamerater og foreldrene deres. Disse leser akkurat min bok bare fordi de har et forhold til meg. Én tredjedel ser jeg for meg er nettopp de litteraturinteresserte menneskene. Disse er en del av den bittelille kjernen bestående av bare noen hundre mennesker som er mer enn gjennomsnittlig beleste, og de velger aktivt å lese også min bok fordi de vet at den finnes. Den siste tredjedelen vil jeg tro er de middels beleste, men over middels interesserte. Disse skriver, eller ønsker å skrive selv, og har oftest helt tilfeldig plukket med seg akkurat den boken i en salgskasse utenfor en bokhandel, og skriver om det på bloggen sin.
Uansett hvilken kategori den enkelte leser av min bok kommer inn under, er det lesere som har gitt meg de fineste opplevelsene av det å være forfatter. Leserne er venninnen min som midt på natten sender en melding om at hun enda en gang har lest boken min, de er farmor som innrømmer overfor faren min at hun ikke helt skjønner det barnebarnet skriver, de er søstrene mine som synes jeg gjør meg vanskelig og blir provosert over at jeg ikke vet å verdsette litteraturteori og fremmedord, de er kjæresten min som siterer linjer fra tekstene mine i komiske situasjoner, de er barnet som lurer på om jeg tenker når jeg skriver eller om jeg bare skriver, de er journalisten som bruker to timer på å diskutere med forfatterdebutanten om sin grundige lesning av boken, og de er journalister som lurer på hvor Forfatteren henter Inspirasjon, de er en fremmed som legger igjen melding på telefonsvareren og ber meg ringe tilbake for å diskutere boken min, de er en tidligere date som i en melding opplyser om at han nå har lest boken og siterer en av sine egne tekster, de er gamle lærere og klassekamerater fra skriveskoler som skriver de mest rørende mailer, de er forfattere som jeg selv burde men aldri har lest bøker av, og de er forfattere som jeg selv setter høyere enn høyest og som jeg minnes på hvorfor jeg skriver når de forteller at de har lest akkurat min bok. Fordi at det finnes lesere skriver jeg ikke bare for terapien og selvmedisineringens skyld, men like mye i en tro på møter med andre mennesker.
Olaug Nilssen. Sist utgitt: Nesten frelst av Sigvart Dagsland (2009)
—Eg tenkjer så lite som mogeleg på lesaren. Eg prøvde å tenke litt på han no, ettersom du spurte, men eg blei berre fylt av angst for at han skulle vere mannen i gata på ein dårleg dag, og at eg difor burde skrive om alle bøkene mine til ære for hans negative innstilling. «Mannen i gata på ein dårleg dag» er forøvrig eit uttrykk eg har lånt frå Tove Bakke, noko eg nemner av frykt for at Tove Bakke er lesaren min, og at ho på den måten oppdagar at eg stel hennar gode formuleringar.
Håpar dette var eit greitt svar. Ein annan dag kunne svaret sikkert blitt heilt annleis, men dette er også sant.
Odd W. Surén. Sist utgitt: Fra konseptene (2009)
— Jeg er selv leser, endatil profesjonell leser, men neppe eksemplarisk i den forstand at jeg kan forklare andres leservalg på bagrunn av mine egne. En sjelden gang kontaktes jeg av mennesker som har lest noe av meg, og selv om hver enkelt har lest bøkene mine på en personlig måte, det vil si at de leser om karakterene mine og sammenligner deres opplevelser og tanker med sine egne erfaringer, har de i det minste én ting felles: De har lest med et dypt alvor og tillagt den foreliggende boken en autoritet som bare åpenbarer seg for dem, og ikke for meg, siden jeg har sett tekstens alternative muligheter og umuligheter. Derimot opplever jeg ofte samme autoritet ved lesning av andres tekster, især av forfattere jeg ikke kjenner.
Blant leserne som kontakter meg, de ytterst få, er det noen som pukker på at vi er soulmates, og det er nok gyldig for den delen av sjelene våre som stemmer overens med tekstene disse leserne har kommet over, men jeg tror ikke det gjelder på særlig mange andre områder. For eksempel kunne det ikke falle meg inn å ta kontakt med en person bare fordi jeg har lest en bok av ham/henne.
Hvis jeg i det hele tatt skal driste meg til å si noe samlende om leserne mine, må det være at de i grunnen ikke er «mine», men at de også leser veldig mye annet. De er altså først og fremst lesere, mennesker som interesserer seg for norsk samtidslitteratur, og ikke mine eksklusive fans. Dette kan kanskje kalles min myte om leserne, men det er en god myte, så god at den helt sikkert er sann, og altså slett ingen myte likevel.
Ingrid Z. Aanestad. Sist utgitt: Eg kjem med toget (2008)
—Eg finn det heilt umuleg å svara noko som helst, vil helst spara dei kjære lesarane mine for generaliseringar og gjetting. Eg trur dei er svært ulike menneske
Årene går fort, og denne gangen er det ikke bare 2009, men faktisk et helt tiår, som står klar i døra for å gå. 00-tallet, som vi takket være en heftig kampanje fra Morgenbladet omsider har lært oss hva heter: er det allerede over? Er vi klare for 10-tallet?
Nedenfor nevnte jeg såvidt noe om I Love Wynona, det nye bandprosjektet som Frode Sander Øien snakket om under Teipfestivalen tidligere i vår. I går tikket det inn en mail fra Storås Artist Promo Team med mer informasjon om prosjektet, og i tider hvor D.D.E. nok en gang skjemmer ut den trønderske musikkscenen ved å la Reitangruppen få 
musikere fra selveste Motorpsycho har vært tungt inne i produksjonen. (Det heter sågar at det sammenbindende elementet mellom sporene på plata er samples fra en skogstur Øien og Snah gikk før snøen falt.) Om du ser for deg noe av den samme komatøse stemningen som man fort kan havne i om man hører litt uforsiktig på Sigur Rós en søndag formiddag, men bytter ut de snødekte viddene med en lun, gresslagt bakgård full av katter og gamle sykler nede ved toglinjene langs den gamle trebebyggelsen på Trondheim øst, kan det hende du får en idé om hva for en plate vi snakker om her. La meg også, for egen regning, legge til at Frode Sander Øien på engelsk minner uforholdsmessig mye om Damon Albarn, på en god måte riktignok. Jeg tror vi har en greie å være stolt av, vi som kommer der oppe fra, jeg tror det, virkelig, at dette kommer til å bli bra. Og best av alt, jeg tror ikke de kommer til å skjønne bæret hvis du går på Narvesen og spør etter plata der.
