Arkiv for juli, 2007

Englefjes

onsdag 25. juli 2007

Vel, det var det. Det har tippet over for den stakkars prinsessen vår. Det var en sak på nyhetene i går, og i dag er det over alle forsider, og den eneste måten å unngå å måtte kommentere dette på, er å vente. La andre få ta seg av det. Og andre, de lar ikke vente på seg. Flott. For i all sin spektakulære fjollethet, er det likevel ingen tvil om at dette som en nyhet betraktet er helt fullstendig uviktig. Strengt tatt lever vi i et land som ved sin grunnlov ennå er forpliktet til å innrette seg etter en religion der engler ikke bare inngår som en naturlig del, men også hører til den mer logiske delen. Mennesker har i århundrer vendt blikket oppover og ført en mer eller mindre direkte dialog med guddommelige makter. Du kan kalle dem engler, du kan si fadervår, jomfru Maria, alt dette er ulike sider av samme sak for meg, og jeg foretrekker å la det bli opp til andre å kommentere det offentlig. Jeg har ikke mer å si enn det jeg alltid har å si om den slags: Visvas.

Alt dette maset, alltid, om å tro.

Hun skal visstnok ha oppdaget sine synske evner i stallen, den gode Märtha. Blant annet via telepatisk kommunikasjon med hestene. Vel, la meg fortelle dere en hemmelighet: Jeg kan kommunisere med katter. Tidligere i dag, da jeg var ute og gikk langs Akerselva fikk jeg øye på en katt som satt oppe på et gjerde og gjespet. Da den oppdaget at jeg så på den, ropte den meg bort til seg. Rune, sa den. Du er en bra fyr. Gå hjem og legg deg på sofaen nå. Det har du fortjent.
Overflødig å si; jeg gjorde som den sa.

Noen ganger er det behagelig at det er religionsfrihet her i landet.
Man velger selv, hva man vil tro på.


Clairvoyant? Denne katten ba meg gå hjem og ta det med ro.

Kollektiv uenighet i gamlebyen

fredag 20. juli 2007

I postkassen i dag lå det et brev fra Oslo likningskontor. Alltid hyggelig å få brev, er det ikke? Vel, denne gangen dreide det seg ikke om et floskelfylt brev der moralen til slutt var: Gi oss penger! I anledning at jeg endelig har tatt meg sammen og sendt flyttemelding til Folkeregisteret, handlet det heller om en bekreftelse, samt en liten påminnelse om at dette likevel ikke kvalifiserer meg til å stemme i Oslo ved høstens kommunestyre og fylkestingsvalg. Det er, takket være min egen skjødesløshet, ennå Trondheim kommune som til høsten vil legge sin skjebne i mine, og hvem enn som ellers måtte finne det for godt å benytte seg av stemmeretten, sine hender. Det slår meg at jeg etter fire år i eksil fra denne byen jeg en gang vokste opp i, ikke lenger har den fjerneste anelse om hva den driver på med. Så jeg henvender meg til Adresseavisen, avisen med det fjonge slagordet Midt-Norges frie stemme, og kjøper en stor kopp svart kaffe.

På lederplass oppfordrer avisen politikerne til å stanse krangelen om kollektivtrafikk – en krangel avisen forøvrig selv i stor grad har bidratt til å fyre opp under. Nå erklærer den seg delvis enig med Venstres førstekanditat Jon Gunnes, det vil si: Den er enig i den delen av hans utspill som det er umulig å være uenig i; at kollektivtrafikken bør gjøres bedre, og den generelle trafikkavviklingen lettere. Medaljens bakside er imidlertid at dette må finansieres. Venstres løsning, som blant annet innebærer utstrakt bruk av veiprising, har så langt falt i lite fruktbar jord, men så lenge Adresseavisens foretrukne taktikk ser ut til å være å skyve problemet foran seg («betingelsen er at man samler seg om løsningene først, for deretter å diskutere finansiering»), blir motstanden mot Venstres finansieringsmåte hengende litt i løse luften.

Meg, størstedelen av livet har jeg bodd på Heimdal, en forstad til Trondheim som ligger en drøy halvtimes busstur unna sentrum. Med bil kan man regne med å bruke halvparten av den tiden på reisen, men til gjengjeld risikere å tape gevinsten i jakten på et sted å parkere. I Trondheim er kollektivtrafikk det samme som buss. Det vil si; det finnes en trikk, men med sin vesle trasé opp og ned bakken til Byåsen har den de siste årene for de aller fleste av byens beboere bare vært å betrakte som en tøysete rest av nostalgi på skinner. Nå fremgår det riktignok av handlingsprogrammet for kollektivtransport i Trondheim 2007 at trikken skal beæres med en ny midtbysløyfe, men, som Adresseavisen påpeker, vil dette neppe tjene til annet enn å flytte noen fra buss over til trikk. Bilistene, derimot, vil fortsette å bile, så lenge trikken ikke oppfører seg som et relevant transportmiddel, nemlig kjører dit man skal.

Det er litt synd, synes jeg, her jeg sitter på Olaf Ryes plass, omsvermet av de fine, blå oslotrikkene.

Lenger bak i avisen heves lydstyrken i motstanden mot Venstres utspill betydelig. Det er Fremskrittspartiet som, på sitt sedvanlig infantile vis, motsetter seg veiprising for å finansiere kollektivsatsingen. Følgende resonnement smeller fra representant Kristian Dahlberg Hauge: «Her er målet å gjøre det mer attraktivt å kjøre buss med flere avganger og lavere pris, og ikke plage innbyggerne med flere avgifter». Her har vi faktisk endelig et parti som ikke har som mål å plage innbyggerne, dere. Ikke rart det går bra med dem på meningsmålingene for tiden.

Nei, jeg vet ikke. To relativt korte artikler i dagens avis har ikke gitt meg så veldig mye mer informasjon enn at kollektivtrafikken fortsatt er et hot topic der hjemme i gamlebyen. Og det er jo bra. Det er mye som bør gjøres med Trondheim, og jeg tror et av målene må være å få til en klar plan for kollektivtrafikken. Dette krever at man setter igjen kjepphestene sine hjemme og kjører kollektivt, også i politikken. Trondheim har et lite kompakt sentrum, og det trengs gode forbindelser for å få den til å fungere bra som by. Det er ikke nødvendigvis mye som skal til; bare se hvordan Blomsterbrua plutselig gjorde hele Nedre Elvehavn til en del av Midt-byen. Sist jeg var hjemme, var mine foreldre nøye med å påpeke at jeg ikke måtte glemme at bussen vår hadde fått nytt nummer. Det er ikke lenger nr. 48 Lundåsen, men nr. 9. Kanskje bor ikke vi i den delen av kommunen som skriker mest etter en revolusjon, men jeg har tro på at Trondheim er i stand til å forandre mer enn bare tallet på bussen i tiden fremover. Nå gjenstår det bare å vente på at også et av de fornuftige partiene skal uttale seg om saken.

Kveld, ved slutten av dagen

torsdag 19. juli 2007

Dager, de begynner og de slutter. De slutter og begynner og begynner og slutter, and then you die. Komprimert ned til de harde fakta, er ikke livet så forferdelig vanskelig å forstå. Livet er betegnelsen på alle disse dagene man har fått, eller, avhengig av hvordan man ser det, blitt prakket på. Spørsmålet er jo hva man skal gjøre med disse dagene. Hva man, med andre ord, skal bruke dette livet til.

Nok en dag er slutt.

Jeg sitter foran iBooken og ser et blekt omriss av mitt eget ansikt i vindusruten bak skjermen. Enda en dag eldre. Jeg vet ganske sikkert, slik jeg gjør de aller fleste kveldene jeg sitter slik, at heller ikke dette kommer til å bli en dag jeg vil huske spesielt lenge. Men for noen kommer det til å bli det. De etterlatte etter nittenåringen som ble knivdrept i Västerås i kveld vil kanskje få problemer med å glemme 19. juli 2007. Og den østeuropeiske vennegjengen som mistet to av sine i en raftingulykke i Sjoa tidligere i dag. Eller de sivile som tilfeldigvis gikk langs veikanten da selvmordsbombere sprengte en buss i filler i Balutsjistan. Det finnes 6 609 069 435 mennesker i verden akkurat nå. Og det finnes 6 609 069 435 ulike oppfatninger av 19. juli 2007. Så klart hører min til i toppsjiktet. I de aller fleste tilfeller er det en positiv ting ikke å ha noen spesiell grunn til å huske dagen etter at den tok slutt. Riktignok vant jeg ikke en million i Lotto, riktignok ble jeg ikke far til verdens mest velskapte unge. Men jeg kom meg gjennom dagen med alle kroppsdeler intakt. Jeg kom meg helt hit uten å måtte forsøke å forstå at et menneske jeg er glad i aldri kommer til å reise seg og gå ut i solskinnet mer.

Nok en dag slutt.

Jeg ser lysene slukke i ett og ett vindu i bygårdene utenfor. Trikken har sluttet å gå, de eneste lydene jeg kan høre er en og annen bil som suser forbi, og noen glade stemmer nede fra Birkelunden. Jeg bor her. Jeg prøver å tenke over hva det vil si å bo et sted. Jeg tror man kan si at det innebærer, i astronomiens aller bredeste perspektiver, en helt konkret forståelse av ordene ‘her’ og ‘nå’. Det innebærer å være eier av en unik bevissthet under helt nøyaktig definerte geografiske og historiske forutsetninger. Å bo er å ha en plass i verden, og jeg tror det vil være bred oppslutning om at min plass på omtrent alle tenkelige måter er blant de beste i verden. Norge 2007. Jeg har heller ingen innvendinger mot det. Men det beste er ikke nødvendigvis godt nok. Det beste er ikke nødvendigvis godt nok til å få meg til å holde kjeft.

Let the bloggery begin!