I postkassen i dag lå det et brev fra Oslo likningskontor. Alltid hyggelig å få brev, er det ikke? Vel, denne gangen dreide det seg ikke om et floskelfylt brev der moralen til slutt var: Gi oss penger! I anledning at jeg endelig har tatt meg sammen og sendt flyttemelding til Folkeregisteret, handlet det heller om en bekreftelse, samt en liten påminnelse om at dette likevel ikke kvalifiserer meg til å stemme i Oslo ved høstens kommunestyre og fylkestingsvalg. Det er, takket være min egen skjødesløshet, ennå Trondheim kommune som til høsten vil legge sin skjebne i mine, og hvem enn som ellers måtte finne det for godt å benytte seg av stemmeretten, sine hender. Det slår meg at jeg etter fire år i eksil fra denne byen jeg en gang vokste opp i, ikke lenger har den fjerneste anelse om hva den driver på med. Så jeg henvender meg til Adresseavisen, avisen med det fjonge slagordet Midt-Norges frie stemme, og kjøper en stor kopp svart kaffe.
På lederplass oppfordrer avisen politikerne til å stanse krangelen om kollektivtrafikk – en krangel avisen forøvrig selv i stor grad har bidratt til å fyre opp under. Nå erklærer den seg delvis enig med Venstres førstekanditat Jon Gunnes, det vil si: Den er enig i den delen av hans utspill som det er umulig å være uenig i; at kollektivtrafikken bør gjøres bedre, og den generelle trafikkavviklingen lettere. Medaljens bakside er imidlertid at dette må finansieres. Venstres løsning, som blant annet innebærer utstrakt bruk av veiprising, har så langt falt i lite fruktbar jord, men så lenge Adresseavisens foretrukne taktikk ser ut til å være å skyve problemet foran seg («betingelsen er at man samler seg om løsningene først, for deretter å diskutere finansiering»), blir motstanden mot Venstres finansieringsmåte hengende litt i løse luften.
Meg, størstedelen av livet har jeg bodd på Heimdal, en forstad til Trondheim som ligger en drøy halvtimes busstur unna sentrum. Med bil kan man regne med å bruke halvparten av den tiden på reisen, men til gjengjeld risikere å tape gevinsten i jakten på et sted å parkere. I Trondheim er kollektivtrafikk det samme som buss. Det vil si; det finnes en trikk, men med sin vesle trasé opp og ned bakken til Byåsen har den de siste årene for de aller fleste av byens beboere bare vært å betrakte som en tøysete rest av nostalgi på skinner. Nå fremgår det riktignok av handlingsprogrammet for kollektivtransport i Trondheim 2007 at trikken skal beæres med en ny midtbysløyfe, men, som Adresseavisen påpeker, vil dette neppe tjene til annet enn å flytte noen fra buss over til trikk. Bilistene, derimot, vil fortsette å bile, så lenge trikken ikke oppfører seg som et relevant transportmiddel, nemlig kjører dit man skal.
Det er litt synd, synes jeg, her jeg sitter på Olaf Ryes plass, omsvermet av de fine, blå oslotrikkene.
Lenger bak i avisen heves lydstyrken i motstanden mot Venstres utspill betydelig. Det er Fremskrittspartiet som, på sitt sedvanlig infantile vis, motsetter seg veiprising for å finansiere kollektivsatsingen. Følgende resonnement smeller fra representant Kristian Dahlberg Hauge: «Her er målet å gjøre det mer attraktivt å kjøre buss med flere avganger og lavere pris, og ikke plage innbyggerne med flere avgifter». Her har vi faktisk endelig et parti som ikke har som mål å plage innbyggerne, dere. Ikke rart det går bra med dem på meningsmålingene for tiden.
Nei, jeg vet ikke. To relativt korte artikler i dagens avis har ikke gitt meg så veldig mye mer informasjon enn at kollektivtrafikken fortsatt er et hot topic der hjemme i gamlebyen. Og det er jo bra. Det er mye som bør gjøres med Trondheim, og jeg tror et av målene må være å få til en klar plan for kollektivtrafikken. Dette krever at man setter igjen kjepphestene sine hjemme og kjører kollektivt, også i politikken. Trondheim har et lite kompakt sentrum, og det trengs gode forbindelser for å få den til å fungere bra som by. Det er ikke nødvendigvis mye som skal til; bare se hvordan Blomsterbrua plutselig gjorde hele Nedre Elvehavn til en del av Midt-byen. Sist jeg var hjemme, var mine foreldre nøye med å påpeke at jeg ikke måtte glemme at bussen vår hadde fått nytt nummer. Det er ikke lenger nr. 48 Lundåsen, men nr. 9. Kanskje bor ikke vi i den delen av kommunen som skriker mest etter en revolusjon, men jeg har tro på at Trondheim er i stand til å forandre mer enn bare tallet på bussen i tiden fremover. Nå gjenstår det bare å vente på at også et av de fornuftige partiene skal uttale seg om saken.
