I morgen skal jeg spørre deg om du har lyst til å være min filmtjei, og du skal smile. Og senere i høst skal vi komme til å se tre filmer - Becoming Jane, Tatt av kvinnen og Stardust - før jeg såvidt tør å legge hånden min ved siden av din, og du helt overraskende griper tak i den og holder hardt. En måned fra i dag skal vi møtes på Bare Jazz, og du skal vrenge innholdet i den lille blå platekompanietposen utover bordet, se på meg, og vise meg alle dvd-ene du har kjøpt. Du skal løfte opp den ene av dem - Volver - og spørre om jeg har sett den, jeg skal lyve og si nei, og senere blir jeg nødt til å spille overrasket hver gang det skjer noe uventet, mens vi ligger på sofaen din og ser filmen på laptopskjermen. Morgenen etter skal vi ha det første som ligner på en krangel, du skal kalle meg tafatt fordi jeg lager kaffen for svak, du er alltid så overforsiktig, skal du si, men likevel skal du komme til å kysse meg etterpå, idet du ser trikken din komme rundt svingen. Det skal gå nesten to måneder fra i dag til vi går vår første lange tur sammen, og jeg skal føle på meg at det er like før snøen kommer nå. Ved Majorstuen skal vi endelig begynne å snakke om hverandre, tidligere kjærester, hva som har gått galt, og jeg skal tenke at jeg føler at jeg er nær deg på en helt annen måte enn jeg har vært nær noen andre før. Likevel skal det være annerledes neste gang vi møtes, vi skal gå på Saga for å se en film som heter Evening, og igjen skal jeg være nervøs, og vente til nesten halve filmen er over før jeg tør å ta hånden din. Slik skal det fortsette, du skal ringe meg og gråte fordi det gikk dårlig på eksamen, jeg skal trøste deg med varm kakao og en plate med Django Reinhardt, og plutselig skal det være juleferie, og vi drar hvert til vårt. Og de følgende dagene skal gå uten at noen av oss tar kontakt, ikke før lille julaften da jeg ringer, og du skal svare at det passer litt dårlig. 122 dager fra i dag er det nyttårsaften. Det skal være mildt, og nesten ikke snø. Vi skal snakke lenge sammen på telefon, men etter at jeg sier at jeg gleder meg til å tilbringe 2008 sammen med deg skal det bli stille. Så skal du si at du tror det er best at vi fortsetter å bare være venner. Og når jeg spør deg hva du mener, skal du svare at du egentlig synes vi er for forskjellige, du mener ikke nødvendigvis å kritisere, det er ikke det du sier, men om du skal være ærlig, er du litt lei av at jeg aldri greier å se ting i et litt større perspektiv. Du klarer liksom aldri å se lenger enn én dag fremover, skal du si. Og jeg skal ikke komme til å innse at du har rett før det har gått enda et par måneder.

Klemmen vår ble avbrutt av en representant for RV, som tydeligvis syntes vi mer enn noe annet så ut til å trenge en mikrodose antikapitalistisk punktprosa i sensommersolen. Og slik, tenker jeg, er det denne høsten, slik er det politikken sniker seg inn og avbryter, insisterer og prikker på skuldra. Hvor vi enn går, er vi midt inne i valgkampen. Vi er midt inne i dette høstritualet som skal minne oss om at det er et demokrati vi lever i, og at vi ved å følge disse små pilene mot valglokalene, faktisk er med på å forme noe av det som skal bli historien fremover.

Det ser ut til å være bred enighet om at Ditlev-Simonsen gjorde det rette da han for to dager siden besluttet å trekke seg som ordfører i Oslo. Etter at saken ble kjent forrige fredag, har så godt som alle hovedstadsaviser synkronropt på hans avgang, men når han nå endelig har gitt etter for presset, er det John Carew som fyller alle forsidene.

Vi er midt inne i valgkampen. Samtidig er vi midt inne i dette som først og fremst oppleves som et rot. Oslo har over natten blitt en kommune med en ordfører fra FrP, og dette skjedde mens det ennå er over to uker igjen til valgdagen. Det er kjedelig å se hvordan det eneste som virkelig kan få ting til å skje raskt, er økonomiske krefter. Om man verken besitter lukrative opsjonsavtaler eller velfylte utenlandske bankkonti, er det lett å bli desillusjonert når man ser hvilke systemer det er som rammer inn dette demokratiet, hvilken type trafikk det er som får kjøre på de best prioriterte veiene med minst kø.

NRK viste i dag et innslag fra Youngstorget, der Velferdsalliansen, Fellesorganiasjonen og Kirkens Bymisjon arrangerer Fattigdomshøringen 07. Etterpå vises bilder fra Bygdøy, der kongeparet har pusset opp sitt sommersted for over 177 millioner kroner.

Jeg går rundt på Blindern og blir stappet hendene fulle av retusjerte regjeringserklæringer og korte utsnitt av partiprogrammer i prospektkortformat. Langs Karl Johan går jeg slalåm rundt hjemmesnekrede trehytter der partienes fotsoldater sitter klar med sine snacksize-brosjyrer og sine politiske onelinere. Høsten er den tiden av året da behovet for papirkurver øker dramatisk. Og selv ikke på hjørnet av Kr Augustsgate, bak et av de svære reklametårnene fra JC Decaux, får vi fred fra disse politiske papirpusherne. Jeg tok i mot det brettede A4-arket og ventet til vi var blitt alene igjen. Jeg lurte på om denne klemmesabotasjen var en bevisst provokasjon mot RVs politikk for kjærlighet til folk, eller om vi bare hadde møtt en representant som ikke hadde lest mer enn den oppstykkede informasjonen i sin egen brosjyre.

En gang skulle man redde verden. Man var ung og man tapetserte rommet med supermanntapet, man maste til seg en arme av actionfigurer og fikk mamma til å sy en diger kappe i rød fløyel. Man syklet rundt med en pappbit festet til bakhjulet for å etterligne mopedlyd, man reddet meitemark, man ga melk til hjemløse katter, begravde døde fugler, og senere meldte man seg inn i Blekkulf, ble miljøbevisst, skulle vise de voksne at de ikke hadde noe med å sitte her med motoren på tomgang, og forurense den kloden vi skulle arve. Man skulle virkelig redde verden en gang. Før, da det ikke var så veldig mange andre ting som var viktigere.

For på et eller annet punkt i livet forandrer blikket retning. Man blir stående foran speilet, og herfra og i mange år fremover er det seg selv man skal se seg blind på. Man begynner å følge med på andre ting enn tegneserier, man innser at den verden man for en stund siden var så innstilt på å redde, den er i virkeligheten mye mye større enn man hadde trodd. Og plutselig er det seg selv man må sette alle krefter inn for å redde, livet begynner å handle om oppførsel, stil, mote, meninger, man kastes inn og ut av forskjelige strømninger, det handler om venner og fiender, drama og intriger, man vokser opp og får kjenne på kroppen hva det vil si å leve, det man gjør begynner å få konsekvenser.

Man begynner å oppleve de tingene som man skal huske senere i livet. Og noen av de tingene jeg husker, er en skittengul murblokk og et huskestativ, sett gjennom regndråpene på et vindu i baksetet til en Volvo, en låt på radioen som broren min digger i forsetet, og som jeg hater av all min femtenåringskraft. Jeg husker lyden i oppgangen når noen låste opp postboksen nede ved inngangen, smellene som gjallet oppover etasjene, jeg husker hvor redd jeg var for søppelsjakten, jeg husker hvor mye makaroni vi spiste. På den tiden. Ungdomsskolen, og senere videregående; og hvordan verden utvidet seg flere hakk den høsten jeg plutselig måtte ta buss for å komme meg på skolen.

Det handler om allianser. Det handler litt om flaks, og i en veldig stor grad om musikk. Det handler om alle de menneskene du møter, som du aldri greier å snakke med, og de få som du bare er på bølgelengde med med en gang. Det handler om å være jævlig nervøs, men likevel i blant å tørre å kaste seg ut i det. Og plutselig handler det bare om dere fire, det mørke musikkrommet, snøen som laver ned utenfor vinduene, og instrumentene dere har fått låne av skolen. Det handler om å finne noe felles, noe helt spesielt, og helt uten at jeg rekker å være klar over det, handler det plutselig om å redde verden, endelig, det handler om å komme seg frem og redde verden igjen, for visst faen går det an, hvis vi bare vil, hvis vi jobber hardt nok, da kan vi få til hva vi vil.

Et band. En verden å redde. Og det finnes ikke tall på hvor mange guttehjerner og jentehjerner som har tenkt disse tankene, i fullt alvor, mens de har stått på et musikkrom med lånte instrumenter og prøvd å skifte akkord samtidig. Noen av dem lykkes, de fleste blir nødt til å finne andre ting å tro på. Jeg tilhører dessverre den siste gruppen, men la meg få lov til å fortelle deg om noen av dem som lyktes. I 1990 står Joakim, Martin, Markus og Sami på et musikkrom i den lille svenske drabantbyen Eskilstuna og spiller låter av My Bloody Valentine, og det høres verken bedre eller verre ut enn alle de andre som står rundt omkring og dæljer løs på gitarene og trommene og bassene og keyboardene sine i nabohusene og nabobydelene og nabolandene og naboverdensdelene akkurat da, men disse guttene har denne følelsen i seg, den som er det eneste virkelig avgjørende i denne bransjen; de vet at de aldri kan gi opp. Og de kaller seg Jones & Giftet, får etter hvert lov til å spille på noen lokale småsteder, og i 1991 vinner de den prestisjefylte konkurransen Cult 91, noen plateselskaper begynner å fatte interesse, men veien er ennå lang og Sverige er stort og Eskilstuna lite. Ikke før to år senere, da alle i bandet flytter inn til Stockholm, og navnet kent dukker opp, begynner ting virkelig å skje. Bandet spiller inn sin første skikkelige demo, og det nystarterde plateselskapet BMG liker det de hører, gir dem kontrakt, og verden på den andre siden av nåløyet er plutselig innen rekkevidde.

For førsteplata belønnes kent med Grammis for beste rockegruppe.
For andreplata får de to Grammiser.

Og tilbake på musikkrommet på Furuhaugen skole på Flatåsen utenfor Trondheim skal snart fire gutter plugge inn instrumentene de har lånt og spille noe bare de selv vil være i stand til å identifisere som Om du var här, den første singelen fra kents tredje album, Isola. Og en av dem skal være meg, og ikke før lenge etter skal jeg huske at grunnen til at låta virket så kjent, var at det var den broren min hadde insistert på å høre i bilen den dagen vi flyttet inn i murblokken. Plutselig er det blitt min låt, og plutselig er kent blitt mitt band, og plutselig er det jeg som står her helt i begynnelsen av noe som kan vokse seg sinnssykt stort hvis vi bare biter oss fast og aldri gir opp.

Vi fortsetter å spille sammen i noen år. Vi drikker oss fulle og fortsetter å drømme om å redde verden. Og da kent gir ut sin fjerde plate, Hagnesta Hill, er det helt stille rundt han som har med seg minidisk på skolen i friminuttene. Senere den høsten kommer kent til Trondheim, vi er ennå ikke 18, men jukser oss inn på Samfundet med våre storebrødres legitimasjon, og konserten er selvsagt den beste i verdenshistorien. Jeg står helt forrest og holder rundt kjæresten min, og når hun senere gjør det slutt, så er det på en sånn måte at kent er de eneste som kan redde meg. Og de redder meg. Selvsagt gjør de det.

Bandet mitt gikk i oppløsning noen år senere, da skolen tok slutt og Forsvaret plasserte oss i helt forskjellige deler av landet. Men jeg har levd med kent helt siden. Jeg har ligget i feltseng og hørt Bianca med svakt volum for ikke å vekke de andre medsoldatene, og etterpå har jeg drømt om Bianca Jagger, jeg har sittet inne når det har tordnet mens jeg har hørt på OWC og latet som om jeg var med i Blade Runner, jeg har gjort det slutt med en jente som var utro og etterpå gått hjem og spilt Innan allting tar slut på gitar: är du lycklig nu, jeg har innledet hvert eneste år med å høre på 747 idet klokken har passert midnatt på nyttårsaften.

Og årene har gått. I år er det 10 år siden Isola kom ut. I høst kommer kent til Oslo. Jeg gleder meg til å se igjen de guttene som ikke ga opp, som laget musikken som har reddet meg så mange ganger i løpet av oppveksten. Musikken som hver gang jeg hører den, gir meg litt lyst til å ta på meg den røde supermannkappen igjen, gå ut av døren og redde verden.

Det har blitt mørkt helt plutselig, slik det blir på sensommeren. Du har tent lys og trukket stolen helt inn til vinduet, som du har åpnet helt opp, og tre etasjer nedenfor ligger en hel park av skygger og silhuetter; det er varmere enn du kan huske at det har vært i hele sommer, men likevel kjenner du at det har blitt august, at det allerede har begynt å gå mot slutten på alt dette som skulle bli, men som aldri ble, som bare regnet vekk og forsvant i løpet av de ukene i sommer da tiden sto helt helt stille.

Men det er ikke noen kjip følelse, tenker du.
Ikke egentlig.
Det er fint på en litt trist måte. Trist på en litt fin måte, kanskje.

Litt sånn som da du og Anne for litt siden satt og leita opp gamle barne-tv-klipp på YouTube. Og dere fant ut at det var noe trist over de små snuttene dere fant, selv om de også med all tydelighet bekreftet at dere vokste opp i den koseligste perioden av NRKs historie, da all underholdningen for barn baserte seg på at voksne menn kledde seg i noen raggete filler eller krøp bak en sofa med et par sokker på hendene, mens damene danset, og sang om fargene i regnbuen. Jo, det var gode tider, det var tv man ikke fikk ADHD av. Likevel var det noe trist ved å se det igjen, en tristhet som du tenker har noe med høsten å gjøre fordi den føles trist på den samme måten. Den litt fine måten. Sånn som når man sitter ved vinduet og kjenner at det finnes kontraster i luften, plutselig.

Og du tenker at det som ikke var aldri kan bli, men det gjør ikke noe, for det som er kan bli enda bedre enn det var.

Du kjenner hvor mye mer levende kveldene føles nå enn i sommer. Du har åpnet en øl, reist deg, og satt på en plate med musikk som drar i deg, vil ha deg med fremover. Og du vet at du tror på alt det som plutselig vokser frem inni deg, tror på slike ting som varmere gensere, dugg i gresset, og lyden av å gå gjennom tørt løv som har falt ned på asfalten. Du tror på august, og alt som kommer etter; du tror på det som er akkurat nå.
Og da gjør det ikke så mye at det som var aldri ble noe.
For noen ting hører ikke hjemme her, selv om de er fine.
Som f.eks. Smitt og Smule og Labbetuss.
Som f.eks. late dager på stranda med en lettlest engelsk pocketbok.
For måten det er trist på, er så fin.

Det fine i å vite at sirklene fortsetter, at tiden beveger seg. Det fine i å bli eldre på den måten at man aldri egentlig mister noe, bare finner noe nytt. Du vet, den typen tristhet som gjør at man smiler sånne stille smil. Det er sånn august er. Det er derfor du tror på august. August er den tiden da året begynner å bli realistisk igjen. Du var nok aldri typen til å tro på engler uansett.

Nå har det seg sånn, at det er et stort sprang fra litteratur som handler om trivielle ting, til det man ellers kan kalle triviallitteratur. Det er Marta Norheim som påpeker dette, i forbindelse med romanene til Anne Oterholm, forøvrig under henvisning til dette essayet av Trude Marstein i Vinduet 19.08.04. Jeg sitter og leser dette, i den stort sett svært interessante Røff guide til samtidslitteraturen av nevnte Norheim, interessant mer i bred forstand enn i dyp forstand, men det er jo også i tråd med bokens ambisjoner, den gir deg de siste tjue årenes litteratur slik en fugl ville ha sett det, i fugleperspektiv, fortrinnsvis en ugles, er det ikke de som leser?

Men det er en vanskelig grense å holde seg på rett side av, denne trivialgrensen, og spesielt, tenker jeg, her ute i bloggsfæren, her ute i instant publishing-sfæren, her kan det være fristende å sette seg ned og skrive at man nettopp har kommet hjem fra IKEA, og - akk og ve - dermed har påtatt seg ansvaret for at denne umulige cd-hyllen ikke bare kommer seg av og på trikken på riktig sted, men også kommer seg ut av emballasjen og opp i balanse, stående, der, i all sin bjørkefinerprakt.

Dette er omtrent det mest trivielle man kan tenke seg. Og det er derfor jeg vegrer meg, har vegret meg i det siste, for å la de forreste tankene få munne ut i setninger. Fordi det har vært mye kubbelys, mye innerputer og døslag i det siste. Mye gå på butikken. Mye sitte inne og lese. Mye dvd og mye sukk det regner igjen. I det siste.

Det er da det er litt fint å bli minnet på, via Trude Marsteins essay, at det ikke nødvendigvis blir triviallitteratur (les: uinteressant litteratur) selv om det handler om trivielle ting. Ofte er det faktisk omvendt, “handlingen i triviallitteratur er sjelden triviell. Triviallitteraturen er triviell i litterær forstand, men handlingen er som oftest romantisk, dramatisk, utroverdig, fjern fra virkeligheten. I triviallitteratur er det formen, framstillingen, som er triviell.”

Det er formen, altså, som er nøkkelordet; heldigvis. Så i stedet for å koke sammen en eller annen halvhjertet tekst ut fra de siste dagenes aviser eller en intensjon om å illustrere Det Store Fraværet Av Mening I Tilværelsen, pakker jeg sekken full av trivielle pølser og trivielt øl og drar på hyttetur i helgen. Forhåpentligvis kommer jeg tilbake i brukbar form, både fysisk og litterært sett.