I åpningen av «Slik talte Zarathustra» lar Nietzsche mennesket fremstå som en bro, altså mer i betydningen en evolusjonsmessig mellomstasjon, mellom dyrene, og det senere forvridde og maltrakterte begrepet overmenneske. Med utgangspunkt i dette skriver Espen Grønlie både godt og interessant over to helsider i forrige lørdags Klassekampen, les det gjerne, jeg har ingen intensjoner om å forsøke å adaptere artikkelen over i bloggformat her. Jeg bare tenker på dette med broer. Noen av dere kjenner kanskje Kafkas vesle etterlatte tekst «Broen», som åpner slik: «Jeg var stiv og kald, jeg var en bro, over en avgrunn lå jeg, på denne siden var tåspissene boret inn, på den andre siden hendene, jeg hadde bitt meg fast i smuldrende leire». At mennesker kan være broer, er en fin ting. Man trenger ikke nødvendigvis å tenke så bokstavelig som Kafka, eller i de store, vidløftige banene til Nietzsche. Det holder med ordet «bro». Det finnes mange typer broer.

En av mine favorittbroer for tiden er Ronald Dworkin. Den amerikanske jussprofessoren ble i forrige uke tildelt Holbergprisen ved Universitetet i Bergen, bl.a. for sin evne til å «knytte sammen abstrakte filosofiske ideer og argumenter med konkrete dagligdagse anliggender innenfor jus, moral og politikk». For meg er det gledelig at også denne typen jurister trekkes frem i lyset. Jurister som evner å tenke lenger enn til dørstokkene ved sitt eget fakultet. Jurister som ser at broer over til filosofien og samfunnsvitenskapen også er nyttige deler av den intellektuelle infrastrukturen. På jobbintervjuet i går ble jeg spurt om det er en slags idealisme som ligger bak når de jobbene jeg har søkt i stor grad befinner seg i det offentlige, og jeg vet ikke, jeg svarte at: Kanskje det. Kanskje trekkes jeg ubevisst mot det offentlige fordi jeg føler at oppfatningen av juss som et verktøy for inntjening og profitt er mer utbredt i den private sektor. Men jeg vet ikke om det er idealisme. Jeg har bare aldri likt den delen av jussen som ligner amerikanske såpeserier.

Ved å gi Holbergprisen til en jussprofessor, setter man også selve faget inn i en mer humanistisk og samfunnsvitenskapelig sammenheng. En av hovedmotivasjonene til å utpeke Dworkin som årets vinner, er nettopp hans tverrfaglige fremtoning, hans bidrag til – kan man kanskje si – å bygge broer som forbinder jussen med fastlandet, hindrer den i å bli et isolert øysamfunn for ensporede rettspositivister. Jeg er stor fan av disse broene. Enten de leder til kunsten eller filosofien, eller teologien, for den saks skyld. Jeg tror det er avgjørende for at jussen skal bevare sin integritet, at den også evner å skue ut over seg selv. Når juristenes oppgave, slik professor dr. juris Jan Fridthjof Bernt uttaler det til Morgenbladet, er å «identifisere de verdiene som rettsregelen er bærer av, og å tolke lovteksten ut fra en vurdering av hvordan disse verdiene oppfattes i dagens samfunn», er det åpenbart at et nyansert inntrykk av samfunnet er nødvendig. Jeg håper tildelelsen av Holbergprisen til Ronald Dworkin kan bidra til ytterligere nedbygging av grensene mellom fagene, øke utferdstrangen blant landets jurister og styrke retten til å tenke annerledes også blant oss som har viet våre skuldre til å bære rundt på denne store, røde boken.

I likhet med alle andre som bor i Oslo, brukte jeg kvelden i går til å vandre ned langs Akerselva. Vandre, i flokk. Som om det var noe vi skulle der fremme. Som om vi hadde et mål. Kanskje hadde vi det, noen av oss. Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at mine turer som regel aldri ender, bare tar små pauser. Veilangs, elvelangs. Og om det finnes et mål et sted, så har jeg glemt hvor det er. Alt jeg gjør er å bevege meg. Alene, for det meste, men noen ganger som dette. I flokk. Langs en elv.

Hvis Oslo by var tannkrem, og man klemte ut en lang pølse. Jeg tenker meg at det er omtrent sånn langs elvebredden denne kvelden. Mennesker av alle typer, langsomt flytende, som en egen elv ved siden av elven. Et par foran meg snakker om, og forsøker å imitere, en de kjenner som ikke er der. Noen barn løper forbi med oransje ballonger fra SATS. En gammel dame spør hvilken vei som er oppover. Men de fleste sier ingenting. De bare går og kjenner høsten fylle lungene. Kjøligheten, den litt salte lukten. Reaksjonen i kroppen, en slags melankoli.

Dette er annerledes, sier jeg idet vi går av bussen i Nydalen. Dette er ikke som jeg hadde trodd. Jeg hadde ikke sett for meg noe annet enn lys og mørke. Ikke lydmenn, ikke teaterkostymer, ikke strykekvartetter. Ikke så mye folk. Idet vi går av bussen i Nydalen, er det som å være på vei til noe stort. Som å ha sittet foran teltåpningen den første kvelden i Roskilde og drukket vin, og akkurat ha reist seg for å gå mot festivalområdet. Vi følger strømmen. Strømmen følger strømmen. Strømmen drar oss mot mørket, mot lysene, musikken og stemmene. Jeg tenker at dette er annerledes enn jeg hadde trodd. Men jeg vet ikke hva jeg hadde trodd. Vet bare at det var annerledes. I hodet mitt.

Men det jevner seg ut etterhvert. Og til slutt merker du ikke noe til det du først oppfattet som noe annet. Kanskje forandrer ting seg, og blir slik du egentlig trodde. Kanskje forandrer det du trodde seg, og blir slik ting egentlig er. Det er 20. september og høstjevndøgn. Døgnet da dagen og natten er like lang. Døgnet hvor lys og mørke er i balanse. Du vet det kun fordi du hørte noen snakke om det på bussen, men nå tenker du at det kanskje er noe i det. Selv om det er mørkt og menneskene foran deg går så langsomt at det er vanskelig å holde balansen. Du føler at det er en slags balanse inne i deg, på et litt mer metafysisk nivå. Selv om du ikke tør si det høyt til henne du går ved siden av. Eller som du ikke går ved siden av ennå. Det er kaldt ute, og ordene blir til røyk når du prøver å si dem. De er der bare et øyeblikk før de tas av vinden og blir borte.

Jeg er gutten foran deg med et neonlysrør rundt hodet. Jeg er mannen som tråkker deg på hælen. Jeg er jenta som spiller tverrfløyte oppå en mur. Jeg er spøkelsene på den andre siden av elva. Jeg er han med ropert på broen ved Hausmania, jeg er de to venninnene som inviterer hverandre på nattmat, jeg er gutten med hodelykt som spiller cello, jeg er en middelaldrende mor på sopran i et kor. Jeg er elva og broen og trærne og pikene som ligger barbente rundt stammen. Jeg er overalt, men du ser det ikke. Du ser etter meg.

Vi følger elven til vi kommer ned dit vi blir enige om at Grünerløkka slutter, så snur vi og går oppover igjen, til dit Grünerløkka begynner og vi bor. Slik slutter noe og noe annet begynner, mens andre ting bare fortsetter uavbrutt i bakgrunnen. Som Akerselva, f.eks. Og Oslo. Og alle menneskene i Oslo. Fortsetter og fortsetter og fortsetter. Langs elver og veier. Opp og ned. Som om det var noe de skulle der fremme. Jeg vet ikke men kanskje er det det.

Rolf Sagen
Kraftverk
Samlaget 2007
Roman, 176 sider

Den tyske litteraturkritikeren Walter Benjamin har trukket frem skillet mellom det frivillige og det ufrivillige minnet hos Proust. I På sporet av den tapte tid kommer dette til uttrykk allerede på de første sidene, der Proust snakker om byen Combray, som han bare har en uklar erindring om til tross for at han tilbrakte deler av barndommen der. Denne typen erindring kaller Benjamin ‘frivillig’, fordi den er knyttet til intellektet og dermed også kan manes frem med vilje. Når en slik fremmaning som regel likevel ikke gir mer enn et uklart resultat, er det fordi det tapte, med Prousts ord, befinner seg «utenfor tankenes område og rekkevidde, i en eller annen materiell gjenstand» (Veien til Swann, s. 59). Man trenger hjelp, altså, fra et eller annet materielt objekt, for å få tilgang til det ufrivillige minnet, dette man kanskje også kjenner som mémoire pure, den rene hukommelsen, slik filosofen Henri Bergson artikulerer det; man trenger hjelp, og denne hjelpen kan komme fra hvor som helst, tilfeldigvis, et snev av en lukt på fortauet, en lyd utenfor vinduet, en bok du finner på biblioteket.

Når Samlaget i høst gir ut Rolf Sagens roman Kraftverk, er det nettopp Proust som trekkes frem som referanse i baksideteksten. Tittelen på Prousts storverk er i grunnen nok til å rettferdiggjøre sammenligningen: Det handler også for Sagen om å oppsøke den tapte tid - i dette tilfellet tenåringsdagene i Sykkylven, der jazzorkesteret raskt viser seg å være den sentrale drivkraften. Der Proust settes i kontakt med det forgangne via smaken av en madeleinekake, går Sagen imidlertid mer tradisjonelt til verks: Det er i hovedsak gamle dagbøker som utgjør grunnlaget her. Samt enkelte brev, avisartikler, og, får vi nesten anta, jazzen itself.

Forfatteren definerer selv bokens prosjekt i avslutningsteksten Bjørn V.: «Der og då stogga eg denne reisa tilbake til min eigen ungdom og møte med folk som sto meg nær, folk som eg blei glad i, gjennom musikken». Muligens for å allmenngjøre denne noe private tilnærmelsen til bokens tidstematikk, utbroders målsetningen av forlaget til å leite seg tilbake i tid, til eit punkt der dei grunnleggjande linjene i eit liv blir fastlagde. Sagens bok er også langt mer enn nok en sentimental tur ned Memory Lane. Vi tas med til Sykkylven - en liten bygd med 4800 innbyggere og tre husmorvikarer - og bildet som tegnes av den unge kunstneren er både godt og troverdig. Det handler om bandøvinger, og de kveldene da det skal spilles til dans, men også om fjellturer, skokjøp, hjemmelekser og jenter. Kort sagt de elementene man må anta at de fleste realskolegutter på femtitallet fylte livene sine med. Det er en bok som er oppmerksom for detaljer, som skildrer dem våkent og ærlig, men som likevel gjør det uten å overdrive, uten å gi leseren følelsen av å drukne i museale rekvisitter.

Det kommunale kraftverket, som er farens arbeidsplass og bokstavelig opphav til romanens tittel, introduseres innledningsvis som grunnen til at familien Sagen i det hele tatt ender opp i Sykkylven. Gjennom hele boken er kraftverkets historie et stadig tilbakevendende tema, og i glimt får vi høre den tidvis dramatiske fortellingen om hvordan elektrisiteten kom til bygda på begynnelsen av 1900-tallet. Det er nærliggende å trekke paralleller fra dette til det som samtidig er historien om hvordan jazzen kom til bygda omtrent femti år senere, og hvordan guttegjengens forsøk på å danne en jazzklubb på denne måten blir musikkens kraftverk, et slags jazzverk, i bygda. Her skriver Sagen seg inn i en solid norsk tradisjon for å dokumentere industriens fremvekst utover første halvdel av forrige århundre, men han gir også sitt bidrag til det som kanhende begynner å ligne en annen slags tradisjon i den norske litteraturen: Historien om da akkurat denne typen populærmusikk kom til denne bygda (senest sett i Sturle Brustads Anarchy in Åmot).

Som minnebok gir Kraftverk et fint bilde av en tid som trolig er tapt for godt blant dagens torrent-nedlastende og iPod nano-bærende ungdom. Som roman fungerer ikke boken like godt. Den fragmenterte komposisjonen gir et hullete helhetsbilde, og enkelte av tekstene er repetative, av og til ukonsentrerte, og i blant poengløse. Det er ingen formildende omstendighet at tekstmaterialet i stor grad skal være basert på autentiske dagboksnotater, for selv om det i seg selv kanskje var nyskapende da forfatteren eksperimenterte med dokumentarstoff tidlig på 70-tallet, har tidene definitivt endret seg siden den gang, og det har i dag for lengst gått inflasjon i mer eller mindre halvfabrikkert dagboksprosa og -poesi i litteraturen. Boken kommer heller ikke særlig langt i forsøket på å nøste opp de grunnleggende linjene i forfatterens liv, i alle fall ikke med tanke på at det var forfatter han ble, og ikke jazzgitarist. Hvordan det omfattende forfatterskapet begynte får vi ikke vite mer om enn at lysten til å skrive slo ned som en impuls under lesingen av et intervju i ukebladet Alle Kvinner (av alle ting):

Då han var kommen igjennom intervjuet, reiste han seg og knytte nevane mot taket. I full fart stakk han beina i eit par gummistøvlar og drog ein genser over hovudet. Etterpå slengde han utedøra attom seg. Han kjende at han hadde ein vilje av stål. Ingen skulle klare å stogge han no. I vill fart bar det ned trappene, og nedover vegen brukte han dei lengste sjømannsstega han kunne makte. Det var skrive han ville, og han gjekk til bokhandelen, kjøpte notisbok og kulepenn. Eg skal bli journalist, for svingande! Og kanskje malar. (s. 81).

Jeg sitter igjen og lurer på hvor denne viljen av stål kommer fra, og hvordan det ble et prisbelønt forfatterskap ut av disse små avisartiklene som gjengis videre utover i romanen. Jeg sitter og tenker at jeg gjerne kunne byttet ut et par av de mange kommentarene om det usedvanlig fine været det hele tiden er, med noen litt mer fremoverpekende refleksjoner omkring selve skrivingen. Forsøket på å spore opp de grunnleggende linjene strander slik sett på noe som kanskje føles som et sidespor, i og med at omtrent all energien brukes på denne jazzklubben som det, med bandmedlem Rolf Bs etterpåkloke ord, «aldri blei noe av» (s. 153). Likevel er det ingen mislykket bok. Men prosjektbeskrivelsen til Rolf Sagen passer kanskje bedre enn den litt pompøse problemstillingen forlaget skisserer opp på bokens bakside. Dette er ikke en bok som stiller de Store spørsmålene eller gir de Store svarene. Det er, for hva det er verdt, en samling anekdoter, observasjoner og refleksjoner omkring det å være ung i en liten bygd på femtitallet, omgitt av jazz, dirrende strømkabler og «noe inni meg som vil ut» (s. 58). I denne konteksten kan Kraftverk være en madeleinekake god som noen. Men for oss som (tross alt) kanskje er mer interessert i den forfatteren det ble noe av enn den jazzmusikeren det ikke ble noe av, lar boken ganske nådeløst de fleste tråder forbli løse. Kanskje får vi håpe det finnes dagbøker nok til en ny roman - en, om ikke oppfølger, så i alle fall viderenøsting av trådene. Det synes jeg både forfatteren og forfatterskapet fortjener.