I åpningen av «Slik talte Zarathustra» lar Nietzsche mennesket fremstå som en bro, altså mer i betydningen en evolusjonsmessig mellomstasjon, mellom dyrene, og det senere forvridde og maltrakterte begrepet overmenneske. Med utgangspunkt i dette skriver Espen Grønlie både godt og interessant over to helsider i forrige lørdags Klassekampen, les det gjerne, jeg har ingen intensjoner om å forsøke å adaptere artikkelen over i bloggformat her. Jeg bare tenker på dette med broer. Noen av dere kjenner kanskje Kafkas vesle etterlatte tekst «Broen», som åpner slik: «Jeg var stiv og kald, jeg var en bro, over en avgrunn lå jeg, på denne siden var tåspissene boret inn, på den andre siden hendene, jeg hadde bitt meg fast i smuldrende leire». At mennesker kan være broer, er en fin ting. Man trenger ikke nødvendigvis å tenke så bokstavelig som Kafka, eller i de store, vidløftige banene til Nietzsche. Det holder med ordet «bro». Det finnes mange typer broer.
En av mine favorittbroer for tiden er Ronald Dworkin. Den amerikanske jussprofessoren ble i forrige uke tildelt Holbergprisen ved Universitetet i Bergen, bl.a. for sin evne til å «knytte sammen abstrakte filosofiske ideer og argumenter med konkrete dagligdagse anliggender innenfor jus, moral og politikk». For meg er det gledelig at også denne typen jurister trekkes frem i lyset. Jurister som evner å tenke lenger enn til dørstokkene ved sitt eget fakultet. Jurister som ser at broer over til filosofien og samfunnsvitenskapen også er nyttige deler av den intellektuelle infrastrukturen. På jobbintervjuet i går ble jeg spurt om det er en slags idealisme som ligger bak når de jobbene jeg har søkt i stor grad befinner seg i det offentlige, og jeg vet ikke, jeg svarte at: Kanskje det. Kanskje trekkes jeg ubevisst mot det offentlige fordi jeg føler at oppfatningen av juss som et verktøy for inntjening og profitt er mer utbredt i den private sektor. Men jeg vet ikke om det er idealisme. Jeg har bare aldri likt den delen av jussen som ligner amerikanske såpeserier.
Ved å gi Holbergprisen til en jussprofessor, setter man også selve faget inn i en mer humanistisk og samfunnsvitenskapelig sammenheng. En av hovedmotivasjonene til å utpeke Dworkin som årets vinner, er nettopp hans tverrfaglige fremtoning, hans bidrag til – kan man kanskje si – å bygge broer som forbinder jussen med fastlandet, hindrer den i å bli et isolert øysamfunn for ensporede rettspositivister. Jeg er stor fan av disse broene. Enten de leder til kunsten eller filosofien, eller teologien, for den saks skyld. Jeg tror det er avgjørende for at jussen skal bevare sin integritet, at den også evner å skue ut over seg selv. Når juristenes oppgave, slik professor dr. juris Jan Fridthjof Bernt uttaler det til Morgenbladet, er å «identifisere de verdiene som rettsregelen er bærer av, og å tolke lovteksten ut fra en vurdering av hvordan disse verdiene oppfattes i dagens samfunn», er det åpenbart at et nyansert inntrykk av samfunnet er nødvendig. Jeg håper tildelelsen av Holbergprisen til Ronald Dworkin kan bidra til ytterligere nedbygging av grensene mellom fagene, øke utferdstrangen blant landets jurister og styrke retten til å tenke annerledes også blant oss som har viet våre skuldre til å bære rundt på denne store, røde boken.
