Anton Corbijns «Control» er en film det er en fordel å ha et litt over gjennomsnitts forhold til Joy Division for å få fullt utbytte av. Skulle man tro. Men, faktisk, jeg vil si det motsatt. Om det er Joy Division ditt krautrockhjerte banker for, er det, om ikke langt, så i alle fall tidvis seigt mellom høydepunktene i denne filmen. For «Control» er ikke en film om Joy Division, det er en film om Ian Curtis. Gutten Ian Curtis, som vokste opp blant blokkene i Macclesfield, som forelsket seg i, og giftet seg med, en jente i Macclesfield, som jobbet i Macclesfield, som gikk på pub i Macclesfield, og som bare innimellom alt dette spilte i et band i Macclesfield.

(more…)

Om mange uavsluttede tekster til sammen kunne bli én, om mange fragmenterte tanker samlet kunne utgjøre et slags større hele, da kunne disse siste dagene kanskje likevel kunne bli til noe. La oss prøve, skal vi? Bare for å komme oss vekk og videre, som det heter, på gammelt knusktørt sanskrit, samsara, gå på, for om tida står stille så finnes du ikke, brutalt og enkelt, med Stein Sørensens ord fra Au Petit Garage bokstav A.

(more…)

Bendik Wold skriver om det i Klassekampen nå, og jeg har også lagt merke til det, mer enn reflektert over det i noen særlig grad, men, hei, dette med takkelister bakerst i moderne bøker, hva er egentlig greia der? Enda et ledd i den prosessen man av og til kan mistenke enkelte bøker for å dra hverandre med i, nemlig å ape seg inn i et slags dvd-kostyme? Du har alle disse best of-bøkene til Gyldendal, med sitt bonusmateriale lengst bak. Og nå altså disse rulletekstene, slik som i Hässelby f.eks. Denne skravlete presentasjonen av whatever forfatteren føler for å skryte av å ha lest og sett og hørt under skriveprosessen.

(more…)

På omtrent samme måte som med et par av dialogene i den middelmådige norske filmen Reprise, er disputten mellom kritikerne Preben Jordal og Mazdak Shafieian i Klassekampen noe det er vanskelig å sitte stille og se på. Jeg vil blande meg inn, jeg vil ha et ord med. I laget. På laget. I kampen.

(more…)

Grünerløkka, Oslo, en formiddag tidlig i oktober. Jeg ser for meg at jeg begynner å lese allerede før jeg har kjøpt boken. Det er en strålende dag, sol, jeg tenker på Erlend Øyes definisjon, eller beskrivelse, i en av sine låter; it’s a fine day, people open windows, det er en sånn dag, man må åpne vinduene, slippe ut slippe inn. Men jeg begynner ikke å lese. Akkurat som forrige gang blir jeg gående rundt med boken i en pose, kjenne følelsen av å ha den, ned mot Blå, opp forbi Kuba, gjennom gress, forbi folk. Jeg har bladd i boken, og jeg vet allerede nå at det kommer til å bli en blandet opplevelse å lese den. Hvordan kan man lese Johan Harstad uten å bli sjalu? Ikke bare har han, slik Jon Øystein Flink med store deler av forfatternorge i ryggen påpekte på Mono sist onsdag, fått en av de mest misunnelsesverdige ideene noensinne. Han har også pakket romanen inn i to tekstutdrag fra Backdrifts og dermed etablert seg som den Forfatteren Som Siterer Radiohead i Norge, rett foran nesa på meg, føles det som. Og han har rappet artworken til Vespertine på baksiden av boka. Jeg frykter at Johan Harstad, bare fordi han gjør alle disse tingene som jeg hadde tenkt å gjøre, i løpet av disse 400 sidene gradvis kommer til å skifte status fra helt til nemesis. Jeg kommer til å sitte der, som en surmaget ouilpist, og tenke at: Han plagierer meg på forskudd!

Damn you.

Nei. Disse kontaktpunktene, disse referansesammenfallene, hva er vel de, annet enn gode prognoser på at dette er en bok for meg. Slik de sier, i butikkvinduene til ARK, finn den rette, og jeg tror Hässelby er så rett for meg at jeg allerede nå kunne skrevet en anmeldelse og utropt den til en av årets beste bøker. Uten å ha lest den. Basert utelukkende på denne følelsen. Følelsen av at dette er noe som er skrevet på mitt språk, for guys like me, av guys like me. Så får jeg håpe at sjalusien slår ut i inspirasjon heller enn indignasjon. Vel uansett, og uten noen egentlig relevans i det hele tatt: På onsdag kan man gå til Radioheads offisielle nettside og laste ned den nye plata deres. Et album fullt av nye potensielle sitater, for nye potensielle bøker. I’m a cloud of moths
who just wants to share your light. You are all I need.