RFH: Hei, Pedro! Hører du er i Sør-Amerika, hvor er det du er? Er det fint vær der?
PCA: Hjemme i Chile, i Santiago, for å jobbe og reise og bade og slippe å vandre rundt i januarregnet og februarregnet hjemme i Bergen, som for all del er et nydelig regn på alle måter, men noen heiv tilfeldigvis noen penger etter meg en dag jeg gikk gjennom Strandgaten, og så stakk jeg hit. Været er selvsagt nydelig, bortsett fra et og annet jordskjelv som tvinger meg til å tenke på døden om nettene, og så drømmer jeg om døden og om knokler og om svære bølger som ligner hender, og om lange strekninger med jord eller sand som også ligner hender.
Jeg skjønner ikke dette. I Dagbladet i går skrev Ulrik Eriksen om boka «Angel at the Fence» som Penguin nå har bestemt seg for å stoppe all lansering av fordi, som det står, bladet The New Republic to dager tidligere avslørte at hele boka bare var oppspinn. I samme artikkel nevnes et annet tilfelle, der Misha Defonseca, forfatter av boka «Misha», i mars i år ble avslørt som juksemaker. Felles for disse bøkene er at de bruker holocaust som ramme rundt mer eller mindre melodramatiske kjærlighetsplott, på samme måte som den for tiden mer kjente romanen «The Boy in the Striped Pyjamas» — men felles for dem ser også dette ufravikelige kravet om sannferdighet ut til å være, noe jeg rent litteraturvitenskapelig har problemer med å forstå. Hvorfor skulle det nødvendigvis være så uetisk å skrive fiksjonslitteratur rundt akkurat holocaust? 
