I morgen skal jeg spørre deg om du har lyst til å være min filmtjei, og du skal smile. Og senere i høst skal vi komme til å se tre filmer – Becoming Jane, Tatt av kvinnen og Stardust – før jeg såvidt tør å legge hånden min ved siden av din, og du helt overraskende griper tak i den og holder hardt. En måned fra i dag skal vi møtes på Bare Jazz, og du skal vrenge innholdet i den lille blå platekompanietposen utover bordet, se på meg, og vise meg alle dvd-ene du har kjøpt. Du skal løfte opp den ene av dem – Volver – og spørre om jeg har sett den, jeg skal lyve og si nei, og senere blir jeg nødt til å spille overrasket hver gang det skjer noe uventet, mens vi ligger på sofaen din og ser filmen på laptopskjermen. Morgenen etter skal vi ha det første som ligner på en krangel, du skal kalle meg tafatt fordi jeg lager kaffen for svak, du er alltid så overforsiktig, skal du si, men likevel skal du komme til å kysse meg etterpå, idet du ser trikken din komme rundt svingen. Det skal gå nesten to måneder fra i dag til vi går vår første lange tur sammen, og jeg skal føle på meg at det er like før snøen kommer nå. Ved Majorstuen skal vi endelig begynne å snakke om hverandre, tidligere kjærester, hva som har gått galt, og jeg skal tenke at jeg føler at jeg er nær deg på en helt annen måte enn jeg har vært nær noen andre før. Likevel skal det være annerledes neste gang vi møtes, vi skal gå på Saga for å se en film som heter Evening, og igjen skal jeg være nervøs, og vente til nesten halve filmen er over før jeg tør å ta hånden din. Slik skal det fortsette, du skal ringe meg og gråte fordi det gikk dårlig på eksamen, jeg skal trøste deg med varm kakao og en plate med Django Reinhardt, og plutselig skal det være juleferie, og vi drar hvert til vårt. Og de følgende dagene skal gå uten at noen av oss tar kontakt, ikke før lille julaften da jeg ringer, og du skal svare at det passer litt dårlig. 122 dager fra i dag er det nyttårsaften. Det skal være mildt, og nesten ikke snø. Vi skal snakke lenge sammen på telefon, men etter at jeg sier at jeg gleder meg til å tilbringe 2008 sammen med deg skal det bli stille. Så skal du si at du tror det er best at vi fortsetter å bare være venner. Og når jeg spør deg hva du mener, skal du svare at du egentlig synes vi er for forskjellige, du mener ikke nødvendigvis å kritisere, det er ikke det du sier, men om du skal være ærlig, er du litt lei av at jeg aldri greier å se ting i et litt større perspektiv. Du klarer liksom aldri å se lenger enn én dag fremover, skal du si. Og jeg skal ikke komme til å innse at du har rett før det har gått enda et par måneder.
-
Rune er 28 år og uhelbredelig smittet av skriving. Han bor her.
» Mer om Rune 
Anbefalte saker- Anbefalte arrangementer
- Fra Bootlegs
- Fra Livet er et annet sted
- Office chart
Jeg bor her & der
Blip.fm
DandyID
Delicious
deviantART
Facebook
Flickr
Friendfeed
Goodreads
Google Profiles
Google Reader
last.fm
Linkedin
LiveJournal
Rate Your Music
Twitter
Vimeo
WordPress.com
YouTube
Kva er kontonummeret ditt?
nei og nei og nei
Ser ut som vi er på samme planet for tiden…
Skal vi spleise på et romskip, John?
This is ground control to major tom
Youve really made the grade
And the papers want to know whose shirts you wear
Now its time to leave the capsule if you dare
This is major tom to ground control
Im stepping through the door
And Im floating in a most peculiar way
And the stars look very different today
For here
Am I sitting in a tin can
Far above the world
Planet earth is blue
And theres nothing I can do
Silje: Hvorfor nei og nei og nei?
jeg synes dette var veldig fint. og veldig trist. jeg ville ringt allikevel, selv om jeg visste det. men det er jo bare meg og min naive tro på kärleken. jeg vokser nok ut av det snart, tenker jeg.
fordi temaet er en stor klisje, og språket ikke gjør noe med den klisjeen, og det er så inderlig navlebeskuende at man ikke skulle tro at det fantes en verden der ute.
Åh…
Jeg synes dette er vakkert… Slett ingen klisjé. Eller kanskje det er, men jeg er uansett en sucker for romance og dette traff en nerve i meg. Takk!
Er det bare meg som synes teksten er vittig? Altså i betydningen humor? Jeg tenkte: enten er det en selvironisk tekst om handlingslammelse og selvoppfyllende profetier, eller også avslører forfatteren seg ufrivillig som handlingslammet og lattervekkende pessimistisk. I begge tilfeller kan det hende at teksten er større enn seg selv.
(I tillegg kan det jo hende han har rett i prognosene. Hvem kjenner ikke slike kjærlighetshistorier, som går så langsomt fram at de bare fiser som en kinaputt når det endelig skulle smelle?)
ok, kanskje det bare er jeg som sporer av hver gang en tekst ser ut til å handle om privatsfæren og bare bare det, og ikke ser tekstens ironi! My apologies!
Og ikke det at jeg ikke er interessert i beretninger fra heimen, les Trude Marstein! Eller mitt heiteste lesetips: Nadine Gordimer, som kobler beskrivelsen av relasjoner til det politiske på en suveren måte, og forfatteren er over åtti, og skriver som en vital gud!
Jeg synes det var en fin, liten tekst, jeg. Litt trist og morsom på samme tid. Dessuten likte jeg godt bruken av konkrete detaljer.
Konkret er bra! Konkret is the new university! Eller kanskje helst balansen mellom det konkrete og det abstrakte, synes Søren Ulrik Thomsen er en av dem som får det suverent til.
ok, nå har jeg lest denne teksten her fire ganger, og jeg synes fortsatt den er helt fantastisk. det jeg liker nesten aller best er slutten, der hun sier at “Du klarer liksom aldri å se lenger enn én dag fremover”, og det faktum at det på en måte er det du har gjort her, eller for å gjøre deg lykkelig: Det faktum at det er det jeg-personen har gjort i denne teksten. (Hæ? Fornøyd? Hæ? Hæ?!)
du kan hvis du vil, linn ;)
“Navlebeskuelse” kan være bent framt interessant – og veldig vakkert – når noen skriver godt. Og du skriver godt.