Broer
I åpningen av «Slik talte Zarathustra» lar Nietzsche mennesket fremstå som en bro, altså mer i betydningen en evolusjonsmessig mellomstasjon, mellom dyrene, og det senere forvridde og maltrakterte begrepet overmenneske. Med utgangspunkt i dette skriver Espen Grønlie både godt og interessant over to helsider i forrige lørdags Klassekampen, les det gjerne, jeg har ingen intensjoner om å forsøke å adaptere artikkelen over i bloggformat her. Jeg bare tenker på dette med broer. Noen av dere kjenner kanskje Kafkas vesle etterlatte tekst «Broen», som åpner slik: «Jeg var stiv og kald, jeg var en bro, over en avgrunn lå jeg, på denne siden var tåspissene boret inn, på den andre siden hendene, jeg hadde bitt meg fast i smuldrende leire». At mennesker kan være broer, er en fin ting. Man trenger ikke nødvendigvis å tenke så bokstavelig som Kafka, eller i de store, vidløftige banene til Nietzsche. Det holder med ordet «bro». Det finnes mange typer broer.
En av mine favorittbroer for tiden er Ronald Dworkin. Den amerikanske jussprofessoren ble i forrige uke tildelt Holbergprisen ved Universitetet i Bergen, bl.a. for sin evne til å «knytte sammen abstrakte filosofiske ideer og argumenter med konkrete dagligdagse anliggender innenfor jus, moral og politikk». For meg er det gledelig at også denne typen jurister trekkes frem i lyset. Jurister som evner å tenke lenger enn til dørstokkene ved sitt eget fakultet. Jurister som ser at broer over til filosofien og samfunnsvitenskapen også er nyttige deler av den intellektuelle infrastrukturen. På jobbintervjuet i går ble jeg spurt om det er en slags idealisme som ligger bak når de jobbene jeg har søkt i stor grad befinner seg i det offentlige, og jeg vet ikke, jeg svarte at: Kanskje det. Kanskje trekkes jeg ubevisst mot det offentlige fordi jeg føler at oppfatningen av juss som et verktøy for inntjening og profitt er mer utbredt i den private sektor. Men jeg vet ikke om det er idealisme. Jeg har bare aldri likt den delen av jussen som ligner amerikanske såpeserier.
Ved å gi Holbergprisen til en jussprofessor, setter man også selve faget inn i en mer humanistisk og samfunnsvitenskapelig sammenheng. En av hovedmotivasjonene til å utpeke Dworkin som årets vinner, er nettopp hans tverrfaglige fremtoning, hans bidrag til – kan man kanskje si – å bygge broer som forbinder jussen med fastlandet, hindrer den i å bli et isolert øysamfunn for ensporede rettspositivister. Jeg er stor fan av disse broene. Enten de leder til kunsten eller filosofien, eller teologien, for den saks skyld. Jeg tror det er avgjørende for at jussen skal bevare sin integritet, at den også evner å skue ut over seg selv. Når juristenes oppgave, slik professor dr. juris Jan Fridthjof Bernt uttaler det til Morgenbladet, er å «identifisere de verdiene som rettsregelen er bærer av, og å tolke lovteksten ut fra en vurdering av hvordan disse verdiene oppfattes i dagens samfunn», er det åpenbart at et nyansert inntrykk av samfunnet er nødvendig. Jeg håper tildelelsen av Holbergprisen til Ronald Dworkin kan bidra til ytterligere nedbygging av grensene mellom fagene, øke utferdstrangen blant landets jurister og styrke retten til å tenke annerledes også blant oss som har viet våre skuldre til å bære rundt på denne store, røde boken.
søndag 30. september 2007 klokken 10:45
– Hans vektlegging av at etikk og moral ligger til grunn for all bruk av jus vekker oppmerksomhet blant rettsvitere med mer tradisjonelle og stringente syn. Det viktigste bidraget hans i denne sammenheng er som brobygger mellom filosofien og den mer praktiske bruken av vitenskapen, mener professor Bernt.
klippet fra Studvest. Det jeg lurer på (exphil/fac fra jussdagene har gått i glemmeboken hos undertegnede) er: hvilket syn har rettsviterne med mer tradisjonelle og stringente syn? Hva annet enn etikk og moral kan overhodet ligge til grunn for jussen? Bare sanksjonsmuligheter mot uønsket oppførsel?
søndag 30. september 2007 klokken 10:46
Veldig givende å lese mer sakprosa/essay/anmeldelsesorientert stoff, forresten. Keep on keeping on!
tirsdag 2. oktober 2007 klokken 00:18
Hei, Stina. Takk for at du liker disse tekstene. Det er absolutt slike ting jeg kommer til å satse på fremover, i denne bloggen, i dette hodet.
Når det gjelder spørsmålet ditt så har vel ord som “etikk” og “moral” tradisjonelt vært ganske tabubelagt i rettsvitenskapen, vi har jo vår særegne Juridiske Metode som det er viktig å holde seg til, og som du vet: 1. Lovtekst, 2. Forarbeider, 3. Praksis, 4. Sedvane, 5. Teori, 6. Reelle hensyn, 7. Internasjonal rett. Ikke sant, og alt dette med relevans, slutning og vekt. Det er jo sånn den virker, denne maskinen, slik man kommer frem til de reglene som skal være objektivt riktige og like for alle.
Altså; selve rettsanvendelsen skal ikke være åpen for subjektive mellomledd, man skal ikke begynne å moralisere og legge sine egne etiske prinsipper til grunn. Da ville vi fått et uforutsigbart og udemokratisk rettsbilde, det ville være være rettssikkerhetsmessig uforsvarlig og blabla. Sier de mer stringente rettsviterne. Tipper jeg.
Og stort sett er vel det er en fornuftig innstilling. Forutsatt, naturligvis at det etiske og moralske ivaretas i selve lovgivningsprosessen. Det finnes jo eksempler på totalitære samfunn der dette ikke har vært tilfelle, der man har kunnet begå helt grusomme handlinger og likevel har handlet helt i tråd med loven. Norge hadde også lenge rester av primitive oppfatninger i sitt lovverk, jeg tenker f.eks. på jødeparagrafen som ble opphevet i 1851 og at homoseksualitet helt inntil 1972 var straffbart etter straffeloven.
Og når Norge i dag sender tilbake flyktninger, eller via NATO utleverer krigsfanger, til land hvor de senere blir torturert eller drept, kan det hende at dette kan forsvares ved å henvise til regelverk og retningslinjer, men likevel, hva med samvittigheten, Ola, hva med etikken, Kari, hva med nattesøvnen, sover dere godt?
Jeg tror det er viktig hele tiden å være oppmerksom på at virkeligheten forandrer seg mye raskere enn det lovverket greier å holde følge med. Jeg tror det ville vært sunt med et litt bredere perspektiv når man driver og lærer opp de unge jusstudentene i juridisk metode og rettskildebruk på universitetet. Det var først på siste semester, da jeg skrev masteroppgave, at jeg fikk lov til å bruke ordet “jeg”. At jeg fikk lov til å gi min egen vurdering av rettstilstanden. Si: Jeg mener at det burde være slik. Uten at det nødvendigvis måtte bygge på at noen andre hadde sagt det først.
For man skal jo utvikle sin egen evne til å tenke mens man studerer, og da er det litt kjipt at det må gå nesten fem år før man får tenke den første tanken.
tirsdag 2. oktober 2007 klokken 18:42
jeg har ikke noe imot verken faglitteratur eller akademia (jeg vil gjerne lære), men av en eller annen grunn er det mer interessant å lese om hverdagene dine. ta det som et kompliment!
tirsdag 2. oktober 2007 klokken 20:21
det er ingen hverdag mer.
onsdag 3. oktober 2007 klokken 11:01
bare jubeldager?
torsdag 4. oktober 2007 klokken 00:36
Jeg behøvde ikke lese mer enn et par linjer av svaret ditt før jeg måtte gå tilbake og se på hva jeg egentlig hadde sitert Bernt på. Nå ser jeg hva det var: “ligger til grunn for all bruk av jus” sa Bernt. Jeg spurte: “Hva annet enn etikk og moral kan overhodet ligge til grunn for jussen?” Altså hadde jeg ikke lest mitt eget Bernt-sitat godt nok. Altså lurte jeg egentlig ikke på noen ting.
Men takk for godt og utfyllende svar likevel!