Den svenske poeten Linn Hansén debuterte i fjor (altså 08) med samlingen Ta i trä på Pequod Press. Hansén er født i 1983, bor i Göteborg og er for noen av oss allerede et kjent navn fra Audiatur 2007, der hun deltok sammen med Kajsa Sundin under fellesnavnet SHARKS. Hansén er også medlem av kollektivet G=T=B=R=G, og alt dette skal vi komme tilbake til senere, når poeten selv skal få komme til orde. Først skal det imidlertid bare handle om denne lille grønne boken, som jeg tilfeldigvis fant da jeg sto og lette etter noe helt annet i Söderbokhandeln i Götgatan, Stockholm tidligere i høst, og som dessuten er en av de fineste diktbøkene jeg har lest på veldig lenge.

(mer…)

Kristian S. Hæggernes
med vinterstemme
Cappelen Damm 2008
Dikt, 80 sider

Kristian S. Hæggernes debuterte i 2004 med diktsamlingen tyngde av fallende skygge. Denne høsten er han ute med bok nummer to, med vinterstemme. Det er to bøker som er i slekt med hverandre på mange måter, ikke minst kjennetegnes begge av en dempet, nærmest dvaleaktig, stemning, der grensene mellom drøm, våkenhet, minner og erfaringer aldri er helt permanente. Det snør mye i begge bøkene, og det er ofte natt, og om man leser dem etter hverandre, vil man fort registrere at huset, stemmen, blikket og fuglene er elementer som går igjen — som om all poesien egentlig kom ut fra den samme lille teaterscenen, der bare noen enkle rekvisitter, noen hvitmalte dører og vinduer, utgjør scenebildet, men der det finnes desto større rom for fantasien, fordi alt mørket rundt scenen er åpent, uendelig, og hele tiden utvider seg.

(mer…)

Og jeg tenkte: Dette er litt av et scoop. Litt av en ting å få innblikk i. Det er Tomas Espedal som har inntatt scenen, overtatt plassen etter Ole Robert Sunde - som med lånte briller hadde lest sitt minneessay over Tor Ulven (og ikke kunnet dy seg for å bekjenne, plutselig, som en spontant inngripende førstepersonsforteller, at han elsker denne av sine egne setninger: «Han hadde ører som Kafka»). Men Espedal ankommer som en overraskelse, helt til sist, akkurat som i juleprogrammet til Timmy Gresshoppe, a surprise, omtrent ordrett oversatt fra Jon Øystein Flinks introduksjon: Her var det ingen som ante hva Espedal skulle lese.

(mer…)

Bendik Wold skriver om det i Klassekampen nå, og jeg har også lagt merke til det, mer enn reflektert over det i noen særlig grad, men, hei, dette med takkelister bakerst i moderne bøker, hva er egentlig greia der? Enda et ledd i den prosessen man av og til kan mistenke enkelte bøker for å dra hverandre med i, nemlig å ape seg inn i et slags dvd-kostyme? Du har alle disse best of-bøkene til Gyldendal, med sitt bonusmateriale lengst bak. Og nå altså disse rulletekstene, slik som i Hässelby f.eks. Denne skravlete presentasjonen av whatever forfatteren føler for å skryte av å ha lest og sett og hørt under skriveprosessen.

(mer…)

På omtrent samme måte som med et par av dialogene i den middelmådige norske filmen Reprise, er disputten mellom kritikerne Preben Jordal og Mazdak Shafieian i Klassekampen noe det er vanskelig å sitte stille og se på. Jeg vil blande meg inn, jeg vil ha et ord med. I laget. På laget. I kampen.

(mer…)

Grünerløkka, Oslo, en formiddag tidlig i oktober. Jeg ser for meg at jeg begynner å lese allerede før jeg har kjøpt boken. Det er en strålende dag, sol, jeg tenker på Erlend Øyes definisjon, eller beskrivelse, i en av sine låter; it’s a fine day, people open windows, det er en sånn dag, man må åpne vinduene, slippe ut slippe inn. Men jeg begynner ikke å lese. Akkurat som forrige gang blir jeg gående rundt med boken i en pose, kjenne følelsen av å ha den, ned mot Blå, opp forbi Kuba, gjennom gress, forbi folk. Jeg har bladd i boken, og jeg vet allerede nå at det kommer til å bli en blandet opplevelse å lese den. Hvordan kan man lese Johan Harstad uten å bli sjalu? Ikke bare har han, slik Jon Øystein Flink med store deler av forfatternorge i ryggen påpekte på Mono sist onsdag, fått en av de mest misunnelsesverdige ideene noensinne. Han har også pakket romanen inn i to tekstutdrag fra Backdrifts og dermed etablert seg som den Forfatteren Som Siterer Radiohead i Norge, rett foran nesa på meg, føles det som. Og han har rappet artworken til Vespertine på baksiden av boka. Jeg frykter at Johan Harstad, bare fordi han gjør alle disse tingene som jeg hadde tenkt å gjøre, i løpet av disse 400 sidene gradvis kommer til å skifte status fra helt til nemesis. Jeg kommer til å sitte der, som en surmaget ouilpist, og tenke at: Han plagierer meg på forskudd!

Damn you.

Nei. Disse kontaktpunktene, disse referansesammenfallene, hva er vel de, annet enn gode prognoser på at dette er en bok for meg. Slik de sier, i butikkvinduene til ARK, finn den rette, og jeg tror Hässelby er så rett for meg at jeg allerede nå kunne skrevet en anmeldelse og utropt den til en av årets beste bøker. Uten å ha lest den. Basert utelukkende på denne følelsen. Følelsen av at dette er noe som er skrevet på mitt språk, for guys like me, av guys like me. Så får jeg håpe at sjalusien slår ut i inspirasjon heller enn indignasjon. Vel uansett, og uten noen egentlig relevans i det hele tatt: På onsdag kan man gå til Radioheads offisielle nettside og laste ned den nye plata deres. Et album fullt av nye potensielle sitater, for nye potensielle bøker. I’m a cloud of moths
who just wants to share your light. You are all I need.

Rolf Sagen
Kraftverk
Samlaget 2007
Roman, 176 sider

Den tyske litteraturkritikeren Walter Benjamin har trukket frem skillet mellom det frivillige og det ufrivillige minnet hos Proust. I På sporet av den tapte tid kommer dette til uttrykk allerede på de første sidene, der Proust snakker om byen Combray, som han bare har en uklar erindring om til tross for at han tilbrakte deler av barndommen der. Denne typen erindring kaller Benjamin ‘frivillig’, fordi den er knyttet til intellektet og dermed også kan manes frem med vilje. Når en slik fremmaning som regel likevel ikke gir mer enn et uklart resultat, er det fordi det tapte, med Prousts ord, befinner seg «utenfor tankenes område og rekkevidde, i en eller annen materiell gjenstand» (Veien til Swann, s. 59). Man trenger hjelp, altså, fra et eller annet materielt objekt, for å få tilgang til det ufrivillige minnet, dette man kanskje også kjenner som mémoire pure, den rene hukommelsen, slik filosofen Henri Bergson artikulerer det; man trenger hjelp, og denne hjelpen kan komme fra hvor som helst, tilfeldigvis, et snev av en lukt på fortauet, en lyd utenfor vinduet, en bok du finner på biblioteket.

Når Samlaget i høst gir ut Rolf Sagens roman Kraftverk, er det nettopp Proust som trekkes frem som referanse i baksideteksten. Tittelen på Prousts storverk er i grunnen nok til å rettferdiggjøre sammenligningen: Det handler også for Sagen om å oppsøke den tapte tid - i dette tilfellet tenåringsdagene i Sykkylven, der jazzorkesteret raskt viser seg å være den sentrale drivkraften. Der Proust settes i kontakt med det forgangne via smaken av en madeleinekake, går Sagen imidlertid mer tradisjonelt til verks: Det er i hovedsak gamle dagbøker som utgjør grunnlaget her. Samt enkelte brev, avisartikler, og, får vi nesten anta, jazzen itself.

Forfatteren definerer selv bokens prosjekt i avslutningsteksten Bjørn V.: «Der og då stogga eg denne reisa tilbake til min eigen ungdom og møte med folk som sto meg nær, folk som eg blei glad i, gjennom musikken». Muligens for å allmenngjøre denne noe private tilnærmelsen til bokens tidstematikk, utbroders målsetningen av forlaget til å leite seg tilbake i tid, til eit punkt der dei grunnleggjande linjene i eit liv blir fastlagde. Sagens bok er også langt mer enn nok en sentimental tur ned Memory Lane. Vi tas med til Sykkylven - en liten bygd med 4800 innbyggere og tre husmorvikarer - og bildet som tegnes av den unge kunstneren er både godt og troverdig. Det handler om bandøvinger, og de kveldene da det skal spilles til dans, men også om fjellturer, skokjøp, hjemmelekser og jenter. Kort sagt de elementene man må anta at de fleste realskolegutter på femtitallet fylte livene sine med. Det er en bok som er oppmerksom for detaljer, som skildrer dem våkent og ærlig, men som likevel gjør det uten å overdrive, uten å gi leseren følelsen av å drukne i museale rekvisitter.

Det kommunale kraftverket, som er farens arbeidsplass og bokstavelig opphav til romanens tittel, introduseres innledningsvis som grunnen til at familien Sagen i det hele tatt ender opp i Sykkylven. Gjennom hele boken er kraftverkets historie et stadig tilbakevendende tema, og i glimt får vi høre den tidvis dramatiske fortellingen om hvordan elektrisiteten kom til bygda på begynnelsen av 1900-tallet. Det er nærliggende å trekke paralleller fra dette til det som samtidig er historien om hvordan jazzen kom til bygda omtrent femti år senere, og hvordan guttegjengens forsøk på å danne en jazzklubb på denne måten blir musikkens kraftverk, et slags jazzverk, i bygda. Her skriver Sagen seg inn i en solid norsk tradisjon for å dokumentere industriens fremvekst utover første halvdel av forrige århundre, men han gir også sitt bidrag til det som kanhende begynner å ligne en annen slags tradisjon i den norske litteraturen: Historien om da akkurat denne typen populærmusikk kom til denne bygda (senest sett i Sturle Brustads Anarchy in Åmot).

Som minnebok gir Kraftverk et fint bilde av en tid som trolig er tapt for godt blant dagens torrent-nedlastende og iPod nano-bærende ungdom. Som roman fungerer ikke boken like godt. Den fragmenterte komposisjonen gir et hullete helhetsbilde, og enkelte av tekstene er repetative, av og til ukonsentrerte, og i blant poengløse. Det er ingen formildende omstendighet at tekstmaterialet i stor grad skal være basert på autentiske dagboksnotater, for selv om det i seg selv kanskje var nyskapende da forfatteren eksperimenterte med dokumentarstoff tidlig på 70-tallet, har tidene definitivt endret seg siden den gang, og det har i dag for lengst gått inflasjon i mer eller mindre halvfabrikkert dagboksprosa og -poesi i litteraturen. Boken kommer heller ikke særlig langt i forsøket på å nøste opp de grunnleggende linjene i forfatterens liv, i alle fall ikke med tanke på at det var forfatter han ble, og ikke jazzgitarist. Hvordan det omfattende forfatterskapet begynte får vi ikke vite mer om enn at lysten til å skrive slo ned som en impuls under lesingen av et intervju i ukebladet Alle Kvinner (av alle ting):

Då han var kommen igjennom intervjuet, reiste han seg og knytte nevane mot taket. I full fart stakk han beina i eit par gummistøvlar og drog ein genser over hovudet. Etterpå slengde han utedøra attom seg. Han kjende at han hadde ein vilje av stål. Ingen skulle klare å stogge han no. I vill fart bar det ned trappene, og nedover vegen brukte han dei lengste sjømannsstega han kunne makte. Det var skrive han ville, og han gjekk til bokhandelen, kjøpte notisbok og kulepenn. Eg skal bli journalist, for svingande! Og kanskje malar. (s. 81).

Jeg sitter igjen og lurer på hvor denne viljen av stål kommer fra, og hvordan det ble et prisbelønt forfatterskap ut av disse små avisartiklene som gjengis videre utover i romanen. Jeg sitter og tenker at jeg gjerne kunne byttet ut et par av de mange kommentarene om det usedvanlig fine været det hele tiden er, med noen litt mer fremoverpekende refleksjoner omkring selve skrivingen. Forsøket på å spore opp de grunnleggende linjene strander slik sett på noe som kanskje føles som et sidespor, i og med at omtrent all energien brukes på denne jazzklubben som det, med bandmedlem Rolf Bs etterpåkloke ord, «aldri blei noe av» (s. 153). Likevel er det ingen mislykket bok. Men prosjektbeskrivelsen til Rolf Sagen passer kanskje bedre enn den litt pompøse problemstillingen forlaget skisserer opp på bokens bakside. Dette er ikke en bok som stiller de Store spørsmålene eller gir de Store svarene. Det er, for hva det er verdt, en samling anekdoter, observasjoner og refleksjoner omkring det å være ung i en liten bygd på femtitallet, omgitt av jazz, dirrende strømkabler og «noe inni meg som vil ut» (s. 58). I denne konteksten kan Kraftverk være en madeleinekake god som noen. Men for oss som (tross alt) kanskje er mer interessert i den forfatteren det ble noe av enn den jazzmusikeren det ikke ble noe av, lar boken ganske nådeløst de fleste tråder forbli løse. Kanskje får vi håpe det finnes dagbøker nok til en ny roman - en, om ikke oppfølger, så i alle fall viderenøsting av trådene. Det synes jeg både forfatteren og forfatterskapet fortjener.

Nå har det seg sånn, at det er et stort sprang fra litteratur som handler om trivielle ting, til det man ellers kan kalle triviallitteratur. Det er Marta Norheim som påpeker dette, i forbindelse med romanene til Anne Oterholm, forøvrig under henvisning til dette essayet av Trude Marstein i Vinduet 19.08.04. Jeg sitter og leser dette, i den stort sett svært interessante Røff guide til samtidslitteraturen av nevnte Norheim, interessant mer i bred forstand enn i dyp forstand, men det er jo også i tråd med bokens ambisjoner, den gir deg de siste tjue årenes litteratur slik en fugl ville ha sett det, i fugleperspektiv, fortrinnsvis en ugles, er det ikke de som leser?

Men det er en vanskelig grense å holde seg på rett side av, denne trivialgrensen, og spesielt, tenker jeg, her ute i bloggsfæren, her ute i instant publishing-sfæren, her kan det være fristende å sette seg ned og skrive at man nettopp har kommet hjem fra IKEA, og - akk og ve - dermed har påtatt seg ansvaret for at denne umulige cd-hyllen ikke bare kommer seg av og på trikken på riktig sted, men også kommer seg ut av emballasjen og opp i balanse, stående, der, i all sin bjørkefinerprakt.

Dette er omtrent det mest trivielle man kan tenke seg. Og det er derfor jeg vegrer meg, har vegret meg i det siste, for å la de forreste tankene få munne ut i setninger. Fordi det har vært mye kubbelys, mye innerputer og døslag i det siste. Mye gå på butikken. Mye sitte inne og lese. Mye dvd og mye sukk det regner igjen. I det siste.

Det er da det er litt fint å bli minnet på, via Trude Marsteins essay, at det ikke nødvendigvis blir triviallitteratur (les: uinteressant litteratur) selv om det handler om trivielle ting. Ofte er det faktisk omvendt, “handlingen i triviallitteratur er sjelden triviell. Triviallitteraturen er triviell i litterær forstand, men handlingen er som oftest romantisk, dramatisk, utroverdig, fjern fra virkeligheten. I triviallitteratur er det formen, framstillingen, som er triviell.”

Det er formen, altså, som er nøkkelordet; heldigvis. Så i stedet for å koke sammen en eller annen halvhjertet tekst ut fra de siste dagenes aviser eller en intensjon om å illustrere Det Store Fraværet Av Mening I Tilværelsen, pakker jeg sekken full av trivielle pølser og trivielt øl og drar på hyttetur i helgen. Forhåpentligvis kommer jeg tilbake i brukbar form, både fysisk og litterært sett.