En gang skulle man redde verden. Man var ung og man tapetserte rommet med supermanntapet, man maste til seg en arme av actionfigurer og fikk mamma til å sy en diger kappe i rød fløyel. Man syklet rundt med en pappbit festet til bakhjulet for å etterligne mopedlyd, man reddet meitemark, man ga melk til hjemløse katter, begravde døde fugler, og senere meldte man seg inn i Blekkulf, ble miljøbevisst, skulle vise de voksne at de ikke hadde noe med å sitte her med motoren på tomgang, og forurense den kloden vi skulle arve. Man skulle virkelig redde verden en gang. Før, da det ikke var så veldig mange andre ting som var viktigere.
For på et eller annet punkt i livet forandrer blikket retning. Man blir stående foran speilet, og herfra og i mange år fremover er det seg selv man skal se seg blind på. Man begynner å følge med på andre ting enn tegneserier, man innser at den verden man for en stund siden var så innstilt på å redde, den er i virkeligheten mye mye større enn man hadde trodd. Og plutselig er det seg selv man må sette alle krefter inn for å redde, livet begynner å handle om oppførsel, stil, mote, meninger, man kastes inn og ut av forskjelige strømninger, det handler om venner og fiender, drama og intriger, man vokser opp og får kjenne på kroppen hva det vil si å leve, det man gjør begynner å få konsekvenser.
Man begynner å oppleve de tingene som man skal huske senere i livet. Og noen av de tingene jeg husker, er en skittengul murblokk og et huskestativ, sett gjennom regndråpene på et vindu i baksetet til en Volvo, en låt på radioen som broren min digger i forsetet, og som jeg hater av all min femtenåringskraft. Jeg husker lyden i oppgangen når noen låste opp postboksen nede ved inngangen, smellene som gjallet oppover etasjene, jeg husker hvor redd jeg var for søppelsjakten, jeg husker hvor mye makaroni vi spiste. På den tiden. Ungdomsskolen, og senere videregående; og hvordan verden utvidet seg flere hakk den høsten jeg plutselig måtte ta buss for å komme meg på skolen.
Det handler om allianser. Det handler litt om flaks, og i en veldig stor grad om musikk. Det handler om alle de menneskene du møter, som du aldri greier å snakke med, og de få som du bare er på bølgelengde med med en gang. Det handler om å være jævlig nervøs, men likevel i blant å tørre å kaste seg ut i det. Og plutselig handler det bare om dere fire, det mørke musikkrommet, snøen som laver ned utenfor vinduene, og instrumentene dere har fått låne av skolen. Det handler om å finne noe felles, noe helt spesielt, og helt uten at jeg rekker å være klar over det, handler det plutselig om å redde verden, endelig, det handler om å komme seg frem og redde verden igjen, for visst faen går det an, hvis vi bare vil, hvis vi jobber hardt nok, da kan vi få til hva vi vil.
Et band. En verden å redde. Og det finnes ikke tall på hvor mange guttehjerner og jentehjerner som har tenkt disse tankene, i fullt alvor, mens de har stått på et musikkrom med lånte instrumenter og prøvd å skifte akkord samtidig. Noen av dem lykkes, de fleste blir nødt til å finne andre ting å tro på. Jeg tilhører dessverre den siste gruppen, men la meg få lov til å fortelle deg om noen av dem som lyktes. I 1990 står Joakim, Martin, Markus og Sami på et musikkrom i den lille svenske drabantbyen Eskilstuna og spiller låter av My Bloody Valentine, og det høres verken bedre eller verre ut enn alle de andre som står rundt omkring og dæljer løs på gitarene og trommene og bassene og keyboardene sine i nabohusene og nabobydelene og nabolandene og naboverdensdelene akkurat da, men disse guttene har denne følelsen i seg, den som er det eneste virkelig avgjørende i denne bransjen; de vet at de aldri kan gi opp. Og de kaller seg Jones & Giftet, får etter hvert lov til å spille på noen lokale småsteder, og i 1991 vinner de den prestisjefylte konkurransen Cult 91, noen plateselskaper begynner å fatte interesse, men veien er ennå lang og Sverige er stort og Eskilstuna lite. Ikke før to år senere, da alle i bandet flytter inn til Stockholm, og navnet kent dukker opp, begynner ting virkelig å skje. Bandet spiller inn sin første skikkelige demo, og det nystarterde plateselskapet BMG liker det de hører, gir dem kontrakt, og verden på den andre siden av nåløyet er plutselig innen rekkevidde.
For førsteplata belønnes kent med Grammis for beste rockegruppe.
For andreplata får de to Grammiser.
Og tilbake på musikkrommet på Furuhaugen skole på Flatåsen utenfor Trondheim skal snart fire gutter plugge inn instrumentene de har lånt og spille noe bare de selv vil være i stand til å identifisere som Om du var här, den første singelen fra kents tredje album, Isola. Og en av dem skal være meg, og ikke før lenge etter skal jeg huske at grunnen til at låta virket så kjent, var at det var den broren min hadde insistert på å høre i bilen den dagen vi flyttet inn i murblokken. Plutselig er det blitt min låt, og plutselig er kent blitt mitt band, og plutselig er det jeg som står her helt i begynnelsen av noe som kan vokse seg sinnssykt stort hvis vi bare biter oss fast og aldri gir opp.
Vi fortsetter å spille sammen i noen år. Vi drikker oss fulle og fortsetter å drømme om å redde verden. Og da kent gir ut sin fjerde plate, Hagnesta Hill, er det helt stille rundt han som har med seg minidisk på skolen i friminuttene. Senere den høsten kommer kent til Trondheim, vi er ennå ikke 18, men jukser oss inn på Samfundet med våre storebrødres legitimasjon, og konserten er selvsagt den beste i verdenshistorien. Jeg står helt forrest og holder rundt kjæresten min, og når hun senere gjør det slutt, så er det på en sånn måte at kent er de eneste som kan redde meg. Og de redder meg. Selvsagt gjør de det.
Bandet mitt gikk i oppløsning noen år senere, da skolen tok slutt og Forsvaret plasserte oss i helt forskjellige deler av landet. Men jeg har levd med kent helt siden. Jeg har ligget i feltseng og hørt Bianca med svakt volum for ikke å vekke de andre medsoldatene, og etterpå har jeg drømt om Bianca Jagger, jeg har sittet inne når det har tordnet mens jeg har hørt på OWC og latet som om jeg var med i Blade Runner, jeg har gjort det slutt med en jente som var utro og etterpå gått hjem og spilt Innan allting tar slut på gitar: är du lycklig nu, jeg har innledet hvert eneste år med å høre på 747 idet klokken har passert midnatt på nyttårsaften.
Og årene har gått. I år er det 10 år siden Isola kom ut. I høst kommer kent til Oslo. Jeg gleder meg til å se igjen de guttene som ikke ga opp, som laget musikken som har reddet meg så mange ganger i løpet av oppveksten. Musikken som hver gang jeg hører den, gir meg litt lyst til å ta på meg den røde supermannkappen igjen, gå ut av døren og redde verden.
Jeg var på Colosseum sammen med kjæresten min og så den nye pixarfilmen WALL·E i går. I dag våknet jeg med den gamle Bare Egil Band-låta «Kjærlighet mellom muslinger» på hjernen. Det er noe absurd menneskelig ved denne evnen til helt ukritisk å la seg rive med til å tro at det finnes mulighet for kjærlighet mellom omtrent hvilke objekter som helst. Jeg mener, la gå, mellom popstjerner, mellom bønder — her er det jo i det minste teoretisk mulig. Men på Colosseum i går: Det var en merkelig opplevelse å sitte der med dirrende underleppe og ta inn over seg utvelsklingen av kjærtegn mellom en rusten søppelkonteiner og en litt avansert iPod.