Jeg drev og drømte noe helt spesifikt, jeg husker ikke hva, jo tog, var det ikke, en eller annen stemme i drømmen som presiserte at det dreide seg om helt spesielle lyntog; ikke at dette spiller noen rolle i det hele tatt, det var bare sånn dagen begynte, idet vekkerklokka ringte, øynene opp og restene av dette flytende rundt i bevisstheten.

Ikke lenge etter, slik morgener jo fungerer, bare to kaffekopper senere, sto jeg og ventet på trikken og tenkte på noe annet og mer interessant: Dag Solstad. Altså, jeg tenkte på hvor enkelt han hadde gjort det for tilhørerne å komme med kritikk, for ikke å si komme på kritikk, nesten så enkelt at han på den måten allerede imøtegikk kritikken, dytta den ut i grøfta, vrei seg unna fordi essayet hans jo handlet om noe annet enn det alle kritikerne ville at det skulle handle om.

(mer…)

I anledning virkeligheten; her er et dikt som passer godt, skrevet av den russiske poeten Joseph Brodsky i 1992 (takk til Linda):

You’ve climbed the mountain. At its top,
the mountain and the climbing stop.
A peak is where the climber finds
his biggest step is not mankind’s.

Proud of your stamina and craft
you stand there being photographed
transfixed between nowhere-to-go
and us who give you vertigo.

Well, strike your tent and have your lunch
before you stir an avalanche
of brand new taxes whose each cent
will mark the speed of your descent.

Jan Erik Vold har skrevet et dikt som heter Ingenting, og det går sånn: «ingenting / er ingenting, ingenting / er ingenting» og da hører du allerede melodien, gjør du ikke? Jeg prøver ikke å beskylde Joakim Berg for å stjele fra Jan Erik Vold, vil bare poengtere at det er fint med slike paralleller, å se at to så vidt forskjellige folk har vært innom de samme tankene, Berg og Vold, to kolleger i musikk og poesi, at ingenting faktisk er ingenting, og at alt dermed er alt.

(mer…)

I Klassekampen 11. desember hevder de tre forskerne fra Senter for energi og samfunn ved NTNU at det folk flest mangler ikke er kunnskap om klimaproblemene, men klare handlingsalternativer som gjør det lettere å leve grønt. Jeg vet ikke, jeg. Husker dere den filmen til Al Gore, helt på slutten, da det kom opp masse sånne små og store praktiske tips til hva man kunne gjøre, blandet inn i rulleteksten? Bytt til sparepærer, gå eller bruk sykkel når du kan, ring kraftselskapet ditt og spør om de tilbyr grønn energi.
Al Gore fikk Nobelprisen blant annet på grunn av denne filmen. Han er, i følge komitéleder Ole D. Mjøs, trolig den enkeltpersonen som har virket mest til å skape økt global forståelse for tiltak som er nødvendige. Det er dette som bekymrer meg mest. Dette at folk flest likevel fortsetter å stå der med armene utstrakt og si: Hæ?

(mer…)

Om mange uavsluttede tekster til sammen kunne bli én, om mange fragmenterte tanker samlet kunne utgjøre et slags større hele, da kunne disse siste dagene kanskje likevel kunne bli til noe. La oss prøve, skal vi? Bare for å komme oss vekk og videre, som det heter, på gammelt knusktørt sanskrit, samsara, gå på, for om tida står stille så finnes du ikke, brutalt og enkelt, med Stein Sørensens ord fra Au Petit Garage bokstav A.

(mer…)

I åpningen av «Slik talte Zarathustra» lar Nietzsche mennesket fremstå som en bro, altså mer i betydningen en evolusjonsmessig mellomstasjon, mellom dyrene, og det senere forvridde og maltrakterte begrepet overmenneske. Med utgangspunkt i dette skriver Espen Grønlie både godt og interessant over to helsider i forrige lørdags Klassekampen, les det gjerne, jeg har ingen intensjoner om å forsøke å adaptere artikkelen over i bloggformat her. Jeg bare tenker på dette med broer. Noen av dere kjenner kanskje Kafkas vesle etterlatte tekst «Broen», som åpner slik: «Jeg var stiv og kald, jeg var en bro, over en avgrunn lå jeg, på denne siden var tåspissene boret inn, på den andre siden hendene, jeg hadde bitt meg fast i smuldrende leire». At mennesker kan være broer, er en fin ting. Man trenger ikke nødvendigvis å tenke så bokstavelig som Kafka, eller i de store, vidløftige banene til Nietzsche. Det holder med ordet «bro». Det finnes mange typer broer.

En av mine favorittbroer for tiden er Ronald Dworkin. Den amerikanske jussprofessoren ble i forrige uke tildelt Holbergprisen ved Universitetet i Bergen, bl.a. for sin evne til å «knytte sammen abstrakte filosofiske ideer og argumenter med konkrete dagligdagse anliggender innenfor jus, moral og politikk». For meg er det gledelig at også denne typen jurister trekkes frem i lyset. Jurister som evner å tenke lenger enn til dørstokkene ved sitt eget fakultet. Jurister som ser at broer over til filosofien og samfunnsvitenskapen også er nyttige deler av den intellektuelle infrastrukturen. På jobbintervjuet i går ble jeg spurt om det er en slags idealisme som ligger bak når de jobbene jeg har søkt i stor grad befinner seg i det offentlige, og jeg vet ikke, jeg svarte at: Kanskje det. Kanskje trekkes jeg ubevisst mot det offentlige fordi jeg føler at oppfatningen av juss som et verktøy for inntjening og profitt er mer utbredt i den private sektor. Men jeg vet ikke om det er idealisme. Jeg har bare aldri likt den delen av jussen som ligner amerikanske såpeserier.

Ved å gi Holbergprisen til en jussprofessor, setter man også selve faget inn i en mer humanistisk og samfunnsvitenskapelig sammenheng. En av hovedmotivasjonene til å utpeke Dworkin som årets vinner, er nettopp hans tverrfaglige fremtoning, hans bidrag til – kan man kanskje si – å bygge broer som forbinder jussen med fastlandet, hindrer den i å bli et isolert øysamfunn for ensporede rettspositivister. Jeg er stor fan av disse broene. Enten de leder til kunsten eller filosofien, eller teologien, for den saks skyld. Jeg tror det er avgjørende for at jussen skal bevare sin integritet, at den også evner å skue ut over seg selv. Når juristenes oppgave, slik professor dr. juris Jan Fridthjof Bernt uttaler det til Morgenbladet, er å «identifisere de verdiene som rettsregelen er bærer av, og å tolke lovteksten ut fra en vurdering av hvordan disse verdiene oppfattes i dagens samfunn», er det åpenbart at et nyansert inntrykk av samfunnet er nødvendig. Jeg håper tildelelsen av Holbergprisen til Ronald Dworkin kan bidra til ytterligere nedbygging av grensene mellom fagene, øke utferdstrangen blant landets jurister og styrke retten til å tenke annerledes også blant oss som har viet våre skuldre til å bære rundt på denne store, røde boken.

I likhet med alle andre som bor i Oslo, brukte jeg kvelden i går til å vandre ned langs Akerselva. Vandre, i flokk. Som om det var noe vi skulle der fremme. Som om vi hadde et mål. Kanskje hadde vi det, noen av oss. Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at mine turer som regel aldri ender, bare tar små pauser. Veilangs, elvelangs. Og om det finnes et mål et sted, så har jeg glemt hvor det er. Alt jeg gjør er å bevege meg. Alene, for det meste, men noen ganger som dette. I flokk. Langs en elv.

Hvis Oslo by var tannkrem, og man klemte ut en lang pølse. Jeg tenker meg at det er omtrent sånn langs elvebredden denne kvelden. Mennesker av alle typer, langsomt flytende, som en egen elv ved siden av elven. Et par foran meg snakker om, og forsøker å imitere, en de kjenner som ikke er der. Noen barn løper forbi med oransje ballonger fra SATS. En gammel dame spør hvilken vei som er oppover. Men de fleste sier ingenting. De bare går og kjenner høsten fylle lungene. Kjøligheten, den litt salte lukten. Reaksjonen i kroppen, en slags melankoli.

Dette er annerledes, sier jeg idet vi går av bussen i Nydalen. Dette er ikke som jeg hadde trodd. Jeg hadde ikke sett for meg noe annet enn lys og mørke. Ikke lydmenn, ikke teaterkostymer, ikke strykekvartetter. Ikke så mye folk. Idet vi går av bussen i Nydalen, er det som å være på vei til noe stort. Som å ha sittet foran teltåpningen den første kvelden i Roskilde og drukket vin, og akkurat ha reist seg for å gå mot festivalområdet. Vi følger strømmen. Strømmen følger strømmen. Strømmen drar oss mot mørket, mot lysene, musikken og stemmene. Jeg tenker at dette er annerledes enn jeg hadde trodd. Men jeg vet ikke hva jeg hadde trodd. Vet bare at det var annerledes. I hodet mitt.

Men det jevner seg ut etterhvert. Og til slutt merker du ikke noe til det du først oppfattet som noe annet. Kanskje forandrer ting seg, og blir slik du egentlig trodde. Kanskje forandrer det du trodde seg, og blir slik ting egentlig er. Det er 20. september og høstjevndøgn. Døgnet da dagen og natten er like lang. Døgnet hvor lys og mørke er i balanse. Du vet det kun fordi du hørte noen snakke om det på bussen, men nå tenker du at det kanskje er noe i det. Selv om det er mørkt og menneskene foran deg går så langsomt at det er vanskelig å holde balansen. Du føler at det er en slags balanse inne i deg, på et litt mer metafysisk nivå. Selv om du ikke tør si det høyt til henne du går ved siden av. Eller som du ikke går ved siden av ennå. Det er kaldt ute, og ordene blir til røyk når du prøver å si dem. De er der bare et øyeblikk før de tas av vinden og blir borte.

Jeg er gutten foran deg med et neonlysrør rundt hodet. Jeg er mannen som tråkker deg på hælen. Jeg er jenta som spiller tverrfløyte oppå en mur. Jeg er spøkelsene på den andre siden av elva. Jeg er han med ropert på broen ved Hausmania, jeg er de to venninnene som inviterer hverandre på nattmat, jeg er gutten med hodelykt som spiller cello, jeg er en middelaldrende mor på sopran i et kor. Jeg er elva og broen og trærne og pikene som ligger barbente rundt stammen. Jeg er overalt, men du ser det ikke. Du ser etter meg.

Vi følger elven til vi kommer ned dit vi blir enige om at Grünerløkka slutter, så snur vi og går oppover igjen, til dit Grünerløkka begynner og vi bor. Slik slutter noe og noe annet begynner, mens andre ting bare fortsetter uavbrutt i bakgrunnen. Som Akerselva, f.eks. Og Oslo. Og alle menneskene i Oslo. Fortsetter og fortsetter og fortsetter. Langs elver og veier. Opp og ned. Som om det var noe de skulle der fremme. Jeg vet ikke men kanskje er det det.

Klemmen vår ble avbrutt av en representant for RV, som tydeligvis syntes vi mer enn noe annet så ut til å trenge en mikrodose antikapitalistisk punktprosa i sensommersolen. Og slik, tenker jeg, er det denne høsten, slik er det politikken sniker seg inn og avbryter, insisterer og prikker på skuldra. Hvor vi enn går, er vi midt inne i valgkampen. Vi er midt inne i dette høstritualet som skal minne oss om at det er et demokrati vi lever i, og at vi ved å følge disse små pilene mot valglokalene, faktisk er med på å forme noe av det som skal bli historien fremover.

Det ser ut til å være bred enighet om at Ditlev-Simonsen gjorde det rette da han for to dager siden besluttet å trekke seg som ordfører i Oslo. Etter at saken ble kjent forrige fredag, har så godt som alle hovedstadsaviser synkronropt på hans avgang, men når han nå endelig har gitt etter for presset, er det John Carew som fyller alle forsidene.

Vi er midt inne i valgkampen. Samtidig er vi midt inne i dette som først og fremst oppleves som et rot. Oslo har over natten blitt en kommune med en ordfører fra FrP, og dette skjedde mens det ennå er over to uker igjen til valgdagen. Det er kjedelig å se hvordan det eneste som virkelig kan få ting til å skje raskt, er økonomiske krefter. Om man verken besitter lukrative opsjonsavtaler eller velfylte utenlandske bankkonti, er det lett å bli desillusjonert når man ser hvilke systemer det er som rammer inn dette demokratiet, hvilken type trafikk det er som får kjøre på de best prioriterte veiene med minst kø.

NRK viste i dag et innslag fra Youngstorget, der Velferdsalliansen, Fellesorganiasjonen og Kirkens Bymisjon arrangerer Fattigdomshøringen 07. Etterpå vises bilder fra Bygdøy, der kongeparet har pusset opp sitt sommersted for over 177 millioner kroner.

Jeg går rundt på Blindern og blir stappet hendene fulle av retusjerte regjeringserklæringer og korte utsnitt av partiprogrammer i prospektkortformat. Langs Karl Johan går jeg slalåm rundt hjemmesnekrede trehytter der partienes fotsoldater sitter klar med sine snacksize-brosjyrer og sine politiske onelinere. Høsten er den tiden av året da behovet for papirkurver øker dramatisk. Og selv ikke på hjørnet av Kr Augustsgate, bak et av de svære reklametårnene fra JC Decaux, får vi fred fra disse politiske papirpusherne. Jeg tok i mot det brettede A4-arket og ventet til vi var blitt alene igjen. Jeg lurte på om denne klemmesabotasjen var en bevisst provokasjon mot RVs politikk for kjærlighet til folk, eller om vi bare hadde møtt en representant som ikke hadde lest mer enn den oppstykkede informasjonen i sin egen brosjyre.

Det har blitt mørkt helt plutselig, slik det blir på sensommeren. Du har tent lys og trukket stolen helt inn til vinduet, som du har åpnet helt opp, og tre etasjer nedenfor ligger en hel park av skygger og silhuetter; det er varmere enn du kan huske at det har vært i hele sommer, men likevel kjenner du at det har blitt august, at det allerede har begynt å gå mot slutten på alt dette som skulle bli, men som aldri ble, som bare regnet vekk og forsvant i løpet av de ukene i sommer da tiden sto helt helt stille.

Men det er ikke noen kjip følelse, tenker du.
Ikke egentlig.
Det er fint på en litt trist måte. Trist på en litt fin måte, kanskje.

Litt sånn som da du og Anne for litt siden satt og leita opp gamle barne-tv-klipp på YouTube. Og dere fant ut at det var noe trist over de små snuttene dere fant, selv om de også med all tydelighet bekreftet at dere vokste opp i den koseligste perioden av NRKs historie, da all underholdningen for barn baserte seg på at voksne menn kledde seg i noen raggete filler eller krøp bak en sofa med et par sokker på hendene, mens damene danset, og sang om fargene i regnbuen. Jo, det var gode tider, det var tv man ikke fikk ADHD av. Likevel var det noe trist ved å se det igjen, en tristhet som du tenker har noe med høsten å gjøre fordi den føles trist på den samme måten. Den litt fine måten. Sånn som når man sitter ved vinduet og kjenner at det finnes kontraster i luften, plutselig.

Og du tenker at det som ikke var aldri kan bli, men det gjør ikke noe, for det som er kan bli enda bedre enn det var.

Du kjenner hvor mye mer levende kveldene føles nå enn i sommer. Du har åpnet en øl, reist deg, og satt på en plate med musikk som drar i deg, vil ha deg med fremover. Og du vet at du tror på alt det som plutselig vokser frem inni deg, tror på slike ting som varmere gensere, dugg i gresset, og lyden av å gå gjennom tørt løv som har falt ned på asfalten. Du tror på august, og alt som kommer etter; du tror på det som er akkurat nå.
Og da gjør det ikke så mye at det som var aldri ble noe.
For noen ting hører ikke hjemme her, selv om de er fine.
Som f.eks. Smitt og Smule og Labbetuss.
Som f.eks. late dager på stranda med en lettlest engelsk pocketbok.
For måten det er trist på, er så fin.

Det fine i å vite at sirklene fortsetter, at tiden beveger seg. Det fine i å bli eldre på den måten at man aldri egentlig mister noe, bare finner noe nytt. Du vet, den typen tristhet som gjør at man smiler sånne stille smil. Det er sånn august er. Det er derfor du tror på august. August er den tiden da året begynner å bli realistisk igjen. Du var nok aldri typen til å tro på engler uansett.

Vel, det var det. Det har tippet over for den stakkars prinsessen vår. Det var en sak på nyhetene i går, og i dag er det over alle forsider, og den eneste måten å unngå å måtte kommentere dette på, er å vente. La andre få ta seg av det. Og andre, de lar ikke vente på seg. Flott. For i all sin spektakulære fjollethet, er det likevel ingen tvil om at dette som en nyhet betraktet er helt fullstendig uviktig. Strengt tatt lever vi i et land som ved sin grunnlov ennå er forpliktet til å innrette seg etter en religion der engler ikke bare inngår som en naturlig del, men også hører til den mer logiske delen. Mennesker har i århundrer vendt blikket oppover og ført en mer eller mindre direkte dialog med guddommelige makter. Du kan kalle dem engler, du kan si fadervår, jomfru Maria, alt dette er ulike sider av samme sak for meg, og jeg foretrekker å la det bli opp til andre å kommentere det offentlig. Jeg har ikke mer å si enn det jeg alltid har å si om den slags: Visvas.

Alt dette maset, alltid, om å tro.

Hun skal visstnok ha oppdaget sine synske evner i stallen, den gode Märtha. Blant annet via telepatisk kommunikasjon med hestene. Vel, la meg fortelle dere en hemmelighet: Jeg kan kommunisere med katter. Tidligere i dag, da jeg var ute og gikk langs Akerselva fikk jeg øye på en katt som satt oppe på et gjerde og gjespet. Da den oppdaget at jeg så på den, ropte den meg bort til seg. Rune, sa den. Du er en bra fyr. Gå hjem og legg deg på sofaen nå. Det har du fortjent.
Overflødig å si; jeg gjorde som den sa.

Noen ganger er det behagelig at det er religionsfrihet her i landet.
Man velger selv, hva man vil tro på.

Clairvoyant? Denne katten ba meg gå hjem og ta det med ro.