Jeg skjønner ikke dette. I Dagbladet i går skrev Ulrik Eriksen om boka «Angel at the Fence» som Penguin nå har bestemt seg for å stoppe all lansering av fordi, som det står, bladet The New Republic to dager tidligere avslørte at hele boka bare var oppspinn. I samme artikkel nevnes et annet tilfelle, der Misha Defonseca, forfatter av boka «Misha», i mars i år ble avslørt som juksemaker. Felles for disse bøkene er at de bruker holocaust som ramme rundt mer eller mindre melodramatiske kjærlighetsplott, på samme måte som den for tiden mer kjente romanen «The Boy in the Striped Pyjamas» — men felles for dem ser også dette ufravikelige kravet om sannferdighet ut til å være, noe jeg rent litteraturvitenskapelig har problemer med å forstå. Hvorfor skulle det nødvendigvis være så uetisk å skrive fiksjonslitteratur rundt akkurat holocaust? (mer…)

Det er lille julaften, med alt det fører med seg. Den første gode nyheten kom allerede i morges, da vi våknet til avsløringen av at det kjipe sisteverset til Musevisa bare var en spøk likevel (veeldig morsomt da). Uansett, det ballet på seg, og de som vil ha seg en veldig fin liten førjulsgave kan f.eks. navigere seg videre til kent.nu der mine svenske husguder i dag la ut en splitterny låt til fri nedlastning. De, altså!

Jeg vil ellers si god jul til alle mine én eller to leser(e), og ta opp igjen en tradisjon som har ligget død noen år. Her er et flott utdrag fra romanen(e) Melancholia av Jon Fosse, og med dette håper jeg julestemningen senker seg der ute i de én eller to hjem:

I dag er det julaftan, då er det god kost på Gaustad asyl, seier vaktar Hauge. Då er det god kost for alle, uansett stand og stilling.
Fitter, fitter, seier eg.
Det er jul, Hertervig.
Og kuk, kuk, seier eg.
Vi kan det der, seier vaktar Hauge.
Kuk og fitte, seier eg. Og horer.
Det er jul, Hertervig!
Ja no er det jul igjen, seier eg.
Fitte sleikje, seier eg.

Jeg husker ikke lenger hvor jeg var på vei, eller hva det var jeg skulle, bare at det regnet ned over Oslo og at jeg tenkte, idet jeg gikk forbi Tinghuset, at dette er jammen beint frem absurd. Det er 2008, det er november eller desember, og man kan oppleve dette: Man kan gå på Platekompaniet og der, i hyllene, står «Chinese Democracy». Jeg går rundt i Oslo og prøver å få tak på dette fenomenet, slik det nå endelig foreligger, Guns N’ Roses anno 2008 — bare enda et av disse bandene som en gang var et band, og som nå har begynt å gi ut plater igjen som soloartister. Det er ikke vanskelig å høre likheter mellom Billy Corgan og Axl Rose heller, tenker jeg, de er begge stemmer av et sånt slag at det kommer til å blø ut av ørene dine om du hører hele plata tvers gjennom uten pause. Jeg er oppe ved Regjeringskvartalet nå. Og selv om jeg hele tiden har vært forberedt på det absolutt verste i verden, må jeg innrømme at «Chinese Democracy» åpner overraskende potent, rett og slett tøft, føler jeg, selv om de har et poeng, alle de kritikerne som har innvendt at lydbildet innimellom låter veldig utdatert, for det er lenge siden det var noe nytt over å høres ut som Marilyn Manson (hvis det overhodet noensinne har vært det, men det spiller kanskje ikke noen rolle, for Marilyn Manson, tenker jeg, det er et band som er på sitt beste i små, stjålne biter hos andre band, og uansett: Vi vil vel ikke ærlig talt at Guns N’ Roses skal være noe nytt og spennende i 2008, vil vi vel?).

Jeg hører på «Shackler’s Revenge» og «Better», senere «Street of Dreams», og i hodet mitt ser jeg for meg gigantiske, flagrende gitarer på høye fjelltopper, ulver som løper gjennom flammer, ørner så store som luftskip, det er helt som det skal være, og jeg ser for meg trange gutterom på slutten av åttitallet, plakater med roser og pistoler og en sigarettsneip stikkende ut av et stort krusete hår. Jeg tenker på hvordan det var å være 13 år og oppdage «Appetite for Destruction», hvordan det plutselig føltes som å være innvidd i noe stort og astronomisk tøft da en av guttene i klassen lot meg få spille den over på kassett, alt dette kommer til meg denne dagen det regner i Oslo helt i enden av 2008. Og det er rart. Og det er fint. Men det kommer ikke til å vare. Jeg vet at det ikke kommer til å vare. For plutselig bikker det over, og låtene blir seige og svulstige, det er som å få munnen full av noe det ikke går an å svelge, du bare tygger og tygger. Jeg er kommet opp til Olaf Ryes plass da jeg ikke orker mer — jeg har hørt nøyaktig halvparten av plata, og etter at jeg har tatt av meg hodetelefonene føler jeg meg utmattet. Det slår meg at jeg ikke er i stand til å håndtere dette. For jeg var ikke 13 da «Appetite for Destruction» kom, jeg var fem, og ingenting av dette er sant, tenker jeg. Ingenting av dette er sant.

Det er noen dager siden vi kunne se oss tilbake og konstatere at In Rainbows, Radioheads mye omtalte seneste plate, har vært hos oss i et helt år. Den 1. oktober i fjor annonserte bandet via sin egen blogg at plata var ferdig innspilt, at den hadde fått navn etter regnbuen, og – ikke minst – at de som ville, fritt kunne laste den ned fra og med ti dager senere. Vel, dette er gammelt nytt nå, og det har i løpet av det siste året blitt gjentatt så mange ganger av andre band og artister som har fablet om å gjøre det samme, at man nesten har glemt at «Radiohead» ikke er en måte å distribuere musikk på, men et band – og In Rainbows, uavhengig av filformat og betalingspolitikk, først og fremst en samling fantastiske låter. For mange fans var det største øyeblikket platas tredje spor, bootlegfavoritten «Nude», som herved endelig forelå i ferdig innspilt versjon. Da In Rainbows ble gitt ut i fjor var det nemlig nesten 10 år siden sangen ble spilt på konsert for første gang.

(mer…)

Avhengig av hvor man legger lista; Conor Oberst er i disse dager ute med sitt første soloalbum, eller sitt første soloalbum på 13 år (hvis man regner med et par kassetter han laget som trettenfjortenfemtenåring og ga ut selv), eller sitt første soloalbum på ett år (hvis man regner med bandet hans, Bright Eyes, som er et soloprosjekt like mye som alt dette andre, bortsett fra, riktignok, at de seneste Bright Eyes-skivene har hatt en produsent som ikke har vært Oberst selv). Uansett: hvorfor forandre et vinnerlag, heter det jo. Man kan kanskje si det slik: Når Bright Eyes nå kommer med plata «Conor Oberst», er det ikke så mye med forventningen om (eller engang med håp om) noe nytt, jeg iler til Tiger for å plukke den opp. Mer av det samme, men kanskje enda litt nærmere, tettere og (om mulig) personlig. Og jeg har rett. Det er slik det høres ut, og for oss som alltid har hatt en liten crush på Conor, ser det ut til å bli noen riktig fine sensommerdager fremover.

(mer…)

Det ble tilogmed en forsidesak nå, i denne søte agurktid, at Odd Nerdrums bok «Hvordan vi lurer hverandre» ikke ble tatt inn under innkjøpsordninga. - Det som sjokkerer meg er at Odd Nerdrum faktisk er et null i norsk kulturliv, uttaler Nerdrums forlegger Arve Juritzen til Dagbladets alter ego kjendis.no, med henvisning til at boken har blitt nullet av Kulturrådet. Vel, den gode nyheten her er jo at vi har et Kulturråd som faktisk ikke (i motsetning til mange andre aktører i bransjen) er av den oppfatning at bøker skrevet av kjente mennesker nødvendigvis er gode nok til å gis rett ut. Man er ikke en god forfatter automatisk, selv om man er en jævel til å male nakne mennesker som driter foran et vann.

Uansett: For de som vil se hvilke bøker som faktisk er gode nok, ligger listen over påmeldte bøker ute på nettet nå. Som vanlig er dette verdens beste medisin mot høstdepresjoner, og hvorfor ikke begynne tidlig, som en preventiv vaksine nå i sommerregnet. Her finnes gode navn som Bråtveit, Karlsvik, Midré, Stranger, Øyehaug, Blatt, Rimbereid og Myklebust - og august er her før du aner. Best å få den der godstolen på plass allerede, og begynne å rydde i bokhylla.

Så kan også The Verve føyes til den hele tiden voksende lista over Band Som Er Tilbake. Spørsmålet er som vanlig: Hva skal vi synes om det? Jeg greier foreløpig ikke å formulere et svar uten å begynne setningen med tja - mye fordi den første singelen («Love Is Noise») fra den kommende plata («Forth») ikke er allverdens å heise flagget for. Samtidig er det noe besnærende over disse stadige dryppene av nittitall som virker å være et solid tegn i tiden nå mot slutten av, hm, hva heter dette tiåret egentlig? Som vi vet er det f.eks. ikke lenge siden et annet nittitallsfenomen, Portishead, gjenoppsto med ettertrykkelig suksess (forøvrig med en plate kalt «Third»).

Under konserten på Rock Werchter for en uke siden viste The Verve seg som et fremdeles velfungerende band, og til tross for den litt i overkant påtatte manchesterarrogansen til frontmann Richard Ashcroft, kan man her, som i tilfellet med Smashing Pumpkins, med hell hevde at det tross alt er bedre at vedkommende får holde på med det han kan, enn at han skusler bort enda mer av sin tid og fansens penger på halvhjertede soloprosjekter. Det var trivelig å stå i den belgiske solen og høre «Bitter Sweet Symphony» og hoppe idet trommene kicket inn, like it was 1997, men mer: Det var fint å høre at også de nye tingene glimter til av gammel storhet, om enn ikke så mye i den nye singelen, men derimot i en av de andre nye låtene, «Sit and Wonder» (se videoklipp).

Jeg tviler likevel på at The Verve greier å prestere noe i nærheten av klassikeren «Urban Hymns» når de 18. august slipper sin fjerde fullengder. Men nittitallsdvalen ser ut til å være over både her og der, og da er det vel like greit å gå den i møte med et positivt sinn. Ryktene vil ha det til at også Oasis kommer med ny plate denne høsten. Nå, hva skal vi synes om det?

Gevinsten ved å snike på trikken tilsvarer verdien av en håndfull klesklyper. Dette i følge en av de mange selvpromoterende kartongplakatene Oslo Sporveier (Ruter #) har dinglende ned foran vinduene på trikkene sine. Ok, hva er budskapet her: At klesklyper virkelig har blitt avsindig dyrt? For det måtte jo i så fall være tilfelle. Prisen på en enkeltbillett med trikken i Oslo er, om du betaler ved ombordstigning, 30 kroner. Hei, la oss gjøre en morsom regneoppgave her. Fra der jeg bor til der jeg jobber er det ca. 2 km. Fra Oslo til Bergen er det, i følge Fjord Tours, ca 500 km. Med en kilometerpris på 15 kroner tilsvarer trikkeprisene i Oslo altså en pris på 7500 kroner for å reise én vei Oslo-Bergen. Sist jeg var i Bergen, reiste jeg med nattoget for 150 kroner. Har dere tenkt på hvilken strålende plakat dette ville lage, trikkemennesker? Eller, å, blir det en litt urettferdig sammenligning? Vi snakker jo om et selskap som helst foretrekker å sammenligne seg med klesklyper her..

Lyden av The Herbaliser anno 2008 er noe annet enn det den var på slutten av nittitallet, da turntablevirtuosen Ollie Teeba sammen med bassisten Jake Wherry startet bandet som etter hvert ble det mest profilerte i stallen til den kredible indielabelen Ninja Tune. Ikke sånn å forstå at det er en enklere jobb i dag å velge hvilken sjanger man skal katalogisere dem under i iTunes, snarere tvert i mot, og ikke sånn at de ikke er gjenkjennelige heller, takk og pris. Men Same As It Never Was gir inntrykk av å ville noe annet enn de foregående platene, her er det den spretne brassfunken som dominerer heller enn den sløye elektrohiphopen, eller for å si det på en annen måte: Dette er ei plate som lukter mer av solkrem og mindre av marihuana enn noe The Herbaliser har gjort tidligere.

(mer…)

Og det er søttende mai, og jeg blir sittende og tenke på historien bak «Fool on the hill», hvordan Paul McCartney fikk ideen av å lese om en fyr i Italia som hadde flytta opp i fjellene og levd isolert i årevis før han tilslutt kom ned igjen, heisann, bare for å oppdage at det hadde foregått en hel verdenskrig der nede som han hadde gått glipp av. McCartneys tvist på historien virker helt naturlig når jeg nå hører den gjenfortalt av Bård Ose i NRKs glimrende podkast; McCartney tok rett og slett hele folkeopinionen og snudde den rundt. Se her. Denne gærningen som dro opp i fjellene og kutta all kontakt, kanskje han egentlig er den smarte? Kanskje han har noe å lære oss. Når alt kommer til alt - hvem var det som i stedet for å lytte til fuglesang og drikke fjellvann, brukte disse årene til å kave seg gjennom en idiotisk krig? Paul bare spør. Og skriver en låt.

(mer…)