Avhengig av hvor man legger lista; Conor Oberst er i disse dager ute med sitt første soloalbum, eller sitt første soloalbum på 13 år (hvis man regner med et par kassetter han laget som trettenfjortenfemtenåring og ga ut selv), eller sitt første soloalbum på ett år (hvis man regner med bandet hans, Bright Eyes, som er et soloprosjekt like mye som alt dette andre, bortsett fra, riktignok, at de seneste Bright Eyes-skivene har hatt en produsent som ikke har vært Oberst selv). Uansett: hvorfor forandre et vinnerlag, heter det jo. Man kan kanskje si det slik: Når Bright Eyes nå kommer med plata «Conor Oberst», er det ikke så mye med forventningen om (eller engang med håp om) noe nytt, jeg iler til Tiger for å plukke den opp. Mer av det samme, men kanskje enda litt nærmere, tettere og (om mulig) personlig. Og jeg har rett. Det er slik det høres ut, og for oss som alltid har hatt en liten crush på Conor, ser det ut til å bli noen riktig fine sensommerdager fremover.
«Conor Oberst» ble spilt inn i Valle Místico ved Tepoztlán, en småby like utenfor Mexico City, mellom januar og februar i år. Byen er i tillegg til ruinene av et tempel og eksotisk lokal iskrem, kjent for overnaturlige fenomener, aztekermystikk og ufo-observasjoner. Linken er tydelig her, til fjorårets Bright Eyes-utgivelse, «Cassadaga», som fikk navn etter en småby i Florida kjent for sitt høye antall av klarsynte («clairaudients») og sin over 100 år gamle spiritualistcamp. Heldigvis er det ingen grunn til å frykte at Conor musikalsk har latt seg smitte av alt dette fjaset, selv om Dagsavisen i dag publiserer et intervju der de har plassert ham under overskriften «
Romvesenrock». Musikken speiler heller den følelsen Oberst beskriver videre, av å sitte rundt leirbålet med ølbokser og gitarer mens de glaner opp mot stjernene og fjellene rundt: «Ofte var vi helt stille og bare så opp mot himmelen,» forteller han. Og romvesenene? «De bidrar på plata, i alle fall,» og man kan tenke seg at han sier det med et lurt smil: «Jeg har en følelse av at de besøkte meg om natta. Det er ikke usannsynlig at jeg har fått en utenomjordisk blodrensing eller en transplantasjon.»
Det som i alle fall
er utenomjordisk, er den karrieren 28 år gamle Oberst fra Omaha, Nebraska allerede kan skilte med. Debuterende 13 år gammel med kassetten «Water», og året etter «Here’s To Special Treatment», har ting gått slag i slag – via å kalle president Bush’ politikk for
bullshit hos selveste Jay Leno, en omfattende «Vote for Change»-turne sammen med bl.a. R.E.M. og Bruce Springsteen – frem til man nå kan si at sirkelen sluttes, hvis man vil, med denne soloplata. Musikalsk sett representerer «Conor Oberst» en slags tilbake-til-røttene etter et par plater med mye flikking i studio og en liste over innleide musikere som har vokst seg større og større. Denne gangen er det Conor O, først og fremst, samt det for anledningen sammenraskede bandet The Mystic Valley Band, en kompisgjeng som blant annet scorer plusspoeng for at trommisen på
hjemmesiden omtales som en
prolific leser, med Hunter S. Thompson som sin absolutte favoritt.
Åpningslåta, «Cape Cañaveral», er en nydelig akustisk greie, som på et vis plukker opp stemningen fra den veldig leirbålaktige duetten med M. Ward, «Smoke Without Fire» fra fjorårets Four Winds-EP. M. Ward var forøvrig en stund også
aktuell som medlem i Obersts nye band, men slik gikk det altså ikke, selv om M. Ward utvilsomt ville glidd sømløst inn i dette her. «Conor Oberst» viser en Oberst med litt mer senkede skuldre enn vi har sett ham før; her er verken «Lifted»s pompøsitet, «Fevers And Mirrors»’ desperasjon, «Digital Ash»s eksperimentvilje eller «Cassadaga»s polerte strykere. Om man skal sammenligne med noe, måtte det bli klassikeren «I’m Wide Awake, It’s Morning» fra 2005 - men hakket mer lekent denne gangen, hør bare på «NYC - Gone, Gone» f.eks. Man kan høre at det har vært et
gøy album å spille inn, og at det kanskje ikke er noen overdrivelse når man leser på
Wikipedia at bandet under innspillingen bodde sammen hele tiden, og levde «in near perfect harmony». Til tross for noen nattlige besøk av uinviterte romvesen, altså.
Det er synd Conor Oberst ikke stikker innom oss når han drar på
turne til høsten, men med en slik evne til aldri å ta pause fra noe som helst, overrasker det ingen om han plutselig en dag dukker opp her igjen. «If I go to heaven, I’ll be bored as hell,» som han synger i «Milk Thistle», sistesporet på den nye plata. Og allerede i november er det ventet at innpillingen av et nytt Bright Eyes-album starter opp i Nebraska. Det er vel bare å ta en ny runde gjennom iPodbiblioteket, og finne ut hva man skal slette for å gjøre plass til enda mer Conor, Conor, Conor.
«Conor Oberst» er ute i butikkene mandag 4. august.
Dette innlegget ble publisert
tirsdag 22. juli 2008 klokken 11:05 og er arkivert under Uncategorized.
Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen.
Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.
Avhengig av hvor man legger lista; Conor Oberst er i disse dager ute med sitt første soloalbum, eller sitt første soloalbum på 13 år (hvis man regner med et par kassetter han laget som trettenfjortenfemtenåring og ga ut selv), eller sitt første soloalbum på ett år (hvis man regner med bandet hans, Bright Eyes, som er et soloprosjekt like mye som alt dette andre, bortsett fra, riktignok, at de seneste Bright Eyes-skivene har hatt en produsent som ikke har vært Oberst selv). Uansett: hvorfor forandre et vinnerlag, heter det jo. Man kan kanskje si det slik: Når Bright Eyes nå kommer med plata «Conor Oberst», er det ikke så mye med forventningen om (eller engang med håp om) noe nytt, jeg iler til Tiger for å plukke den opp. Mer av det samme, men kanskje enda litt nærmere, tettere og (om mulig) personlig. Og jeg har rett. Det er slik det høres ut, og for oss som alltid har hatt en liten crush på Conor, ser det ut til å bli noen riktig fine sensommerdager fremover.