Jeg drev og drømte noe helt spesifikt, jeg husker ikke hva, jo tog, var det ikke, en eller annen stemme i drømmen som presiserte at det dreide seg om helt spesielle lyntog; ikke at dette spiller noen rolle i det hele tatt, det var bare sånn dagen begynte, idet vekkerklokka ringte, øynene opp og restene av dette flytende rundt i bevisstheten.

Ikke lenge etter, slik morgener jo fungerer, bare to kaffekopper senere, sto jeg og ventet på trikken og tenkte på noe annet og mer interessant: Dag Solstad. Altså, jeg tenkte på hvor enkelt han hadde gjort det for tilhørerne å komme med kritikk, for ikke å si komme på kritikk, nesten så enkelt at han på den måten allerede imøtegikk kritikken, dytta den ut i grøfta, vrei seg unna fordi essayet hans jo handlet om noe annet enn det alle kritikerne ville at det skulle handle om.

Jeg oppfattet at kjernen i Solstads foredrag var et slags språkfilosofisk paradoks; ytringsfriheten som ved å bli overeksponert ender opp ved å begrense seg selv, man kan for all del ikke si noe som skader eller engang kruser et hårstrå på ytringsfrihetens hode, i ytringsfrihetens navn kan altså ikke noen utenriksminister på nasjonens vegne gå ut og beklage et kristent magasins skammelig latterlige oppførsel fordi denne skammelig latterlige oppførselen inngår i ytringsfriheten. Som vi altså setter høyere enn noe annet.

Og dette er en type fikling med filleproblemer som ikke er mulig noe annet sted enn i Norge. I Norge er det eneste problemet med ytringsfriheten at den fungerer som en sikkerhetsventil for de som ønsker å være dumme. Det er ubehjelpelig dumt å krenke tusenvis av mennesker dypt uten å oppnå noe som helst, noen burde vite bedre enn å sette liv på spill bare for å trykke et par dårlige vitsetegninger, men dette er Norge: Her er det ikke forbudt å ikke vite bedre. En ytring er like beskyttelsesverdig selv om det ikke ligger et fnugg av intelligens bak.

Solstad snakket ikke mye om ytringsfrihet utenfor landets grenser og dermed ble det et foredrag om den spesifikt norske formen for ytringsfrihet, og at det går an å raljere over denne er noe annet enn å raljere over ytringsfrihet generelt. Noe av den kritikken som kom i etterkant av foredraget baserte seg på å overse dette, og det er klart at man stiller seg selv i et pent lys ved å peke på at ytringsfrihet er Blodig Alvor i andre deler av verden, vi trenger ikke si mer enn Politkovskaya gjør vi vel, men jeg tror ikke det var mange i salen som ikke var enig i det i går. Solstad skal ha honnør fordi han ikke var ute etter å fronte selvfølgeligheter.

En annen sak er at han ikke alltid lyktes like bra med å eksemplifisere dette. For meg virker det søkt overhodet å dra inn ytringsfrihet som et element i saken mellom Se og Hør og Lillo-Stenberg / Sæther. Solstad er naturligvis ikke den første som gjør det, men han bruker likevel dette som et eksempel på ytringsfrihetens groteske yttergrenser, selv om Se og Hør altså tapte saken både i tingretten og lagmannsretten. Solstad holder det nemlig ikke for utenkelig at utfallet kan bli et annet når saken nå skal opp for Høyesterett, fordi, som han sa, Høyesterett er en rettsinstans som er var for folkets rettsoppfatning. Men, tja. Jeg ville heller satt penger på Hull som vinner av neste års Premier League, men der har du meg. Poenget er at det faktisk finnes grenser for ytringsfriheten i Norge. Og en av dem heter privatlivets fred og er lovfestet i straffeloven § 390.

Og en annen heter ærekrenkelse og finnes i straffeloven § 246: «Den som rettsstridig ved ord eller handling krenker en annens æresfølelse eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.»

Det blir meningsløst å snakke om ytringsfrihet i Norge uten også å nevne disse reglene. Det interessante med karikaturstriden var jo nettopp at den berørte grensene for disse, i et land der ytringsfrihet til vanlig altså forveksles med retten til å snikfotografere kjendisbrylluper eller beskylde popsangere for voldtekt. Vi visste vel egentlig ikke hva ytringsfrihet var, noen av oss, før dette – fordi det på samme måte som med lykke er slik at du trenger motvekten for å få øye på den, you don’t know what you’ve got till it’s gone, ikke sant, og om ikke gone så i alle fall truet, først da ser du det, når noen begynner å herpe ambassadene våre på tv, da kommer det til oss, sigende, stigende, et lite «jøss» midt i ettermiddagskaffen: Dette betyr jo noe. Damn.

Dermed kommer disse debattene, foredragene, som inntil nå har virket unødvendige, fordi det aldri tidligere har slått oss som noen spesielt flott ide å kjempe for noe vi allerede har. Kanskje er ikke Norge riktig sted for å snakke om å kjempe nå heller, selv om det var hett rundt øra til Kokkvold og Selbekk en periode. Men det blir uansett galt å kalle ytringsfriheten idolisert eller likegyldig bare fordi den fungerer, Dag, bare fordi den fungerer så bra at vi ikke legger merke til den i det daglige. Da er det vel snarere et virkemiddel for å få folk til å reagere enn en bokstavelig ytring fra en oppegående forfatter. Vi skjønner vel det? Og det fungerte. Fungerte så bra at det kanskje snart kan begynne å komme noe godt ut av alt dette snakket.

Dette innlegget ble publisert tirsdag 27. mai 2008 klokken 10:50 og er arkivert under Samfunn. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.