Din pekefinger langs ordene
Bendik Wold skriver om det i Klassekampen nå, og jeg har også lagt merke til det, mer enn reflektert over det i noen særlig grad, men, hei, dette med takkelister bakerst i moderne bøker, hva er egentlig greia der? Enda et ledd i den prosessen man av og til kan mistenke enkelte bøker for å dra hverandre med i, nemlig å ape seg inn i et slags dvd-kostyme? Du har alle disse best of-bøkene til Gyldendal, med sitt bonusmateriale lengst bak. Og nå altså disse rulletekstene, slik som i Hässelby f.eks. Denne skravlete presentasjonen av whatever forfatteren føler for å skryte av å ha lest og sett og hørt under skriveprosessen.
Jeg er ikke så glad i dette, selv om Konservativ i de fleste situasjoner ikke pleier å være mellomnavnet mitt. Akkurat her er det kanskje det. Jeg har i utgangspunktet alltid hatt nok trøbbel med den ene til-dediseringen man ofte så forrest i boken for en stund siden, fordi jeg alltid har vært, og ennå i stadig aksellererende grad blir, et barn av nykritikken, og alle dens avvisninger av forfatterens egen biografi som et interessant innslag i tekstfortolkningen. Derfor liker jeg ikke disse takk-ene og til-ene, disse innslagene av forfatterprivathet rundt omkring fiksjonsverket. Det blir noe facebookete over all denne venneskrytingen, og om jeg i noen grad kjøpte boken for å bli kjent med forfatteren, gjorde jeg det overhodet ikke for å bli introdusert for forfatterens venner, forfatterens bokhylle og cd-stativ, dvd-samling, lamper og tepper og kjøkkenutstyr.
Men bekymringen, strengt tatt, befinner seg på et mer prinsipielt og hva skal jeg si, metafysisk, nivå; jeg er litt redd for hva som kommer til å skje med romanen som sjanger, dersom dette bare utvikler seg. Dersom romanen skal fortsette å føle seg utilpass med seg selv, lengte mot de andre kunstformene ved f.eks. å kalle seg ting som Frode Gryttens kvite album, hvis bøkene blir fulle av bonusstoff og takketaler, hva blir det neste: Egne tillegg med the making of, intervjuer med forfatteren, bildegalleri (her er skrivebordet, rødvinskartongen!), bloopers, forkastede scener?
Wold vinkler dette delvis som en positiv ting, dersom «fenomenet bidrar til å bryte ned utgamle forfattermyter» - på den måten at det blir klart for de som evt. ennå måtte tro noe annet, at prosessen med å gi ut en bok også involverer andre mennesker enn forfatteren selv. Vel, ok. Jeg kan ikke akkurat se at det er behov for noen slik myteavkreftelse. Ingenting er vel mer åpenbart enn når det f.eks. i Ingvild H. Rishøis novellesamling takkes til «alle dere som har lest og gitt meg råd». Og hvorfor må Johan Harstad takke Seb Jarnot for bruken av tegninger på omslaget, når det allerede i kolofonen opplyses om at tegningene er ved nevnte Jarnot? Hvorfor må han påpeke at innledningssitatet er fra en Radiohead-låt når det står under sitatet at det er av Radiohead? Og, når jeg først er i gang, hvorfor oppgis ikke Knives Out bakerst i boken når Albert Åberg på et tidspunkt beskriver faren sin slik: «Noen ganger tenker jeg at om han hadde vært en hund, ville han ha blitt druknet allerede ved fødselen»?
Jeg synes alt dette er snikksnakk og bullshit og jeg synes det er trist hvis disse tingene er tegn på at romanen ikke er fornøyd med bare å være roman lenger. Hvis den blir nødt til å virre seg inn i en floke av tjuvlånt staffasje fra andre formater bare for å gjøre seg til, er det forstyrrende for de som faktisk er mest interessert i teksten. For det finnes vel noen, forhåpentligvis, som er det. Og, for all del, om det betyr noe for deg, må du gjerne dedisere boken din til kjæresten din eller bestemoren din eller marsvinet ditt, for all I care. Men ikke tving oss andre til å håndhilse på dem. Ikke tving oss til å lese boken din i din stol, omgitt av dine folk, hørende på din musikk og med ditt blikk stirrende over skulderen og din pekefinger langs ordene mens vi leser.
søndag 14. oktober 2007 klokken 20:35
Forkastede scener har jeg lest i en bok allerede, Erik Bakken Olafsens bok «Turisten» fra i år. Men ærlig talt, er ikke sjangeroverskridende elementer bare bra, og hvorfor skal preferansen for TEKST opphøyes til en slags fetisj?
søndag 14. oktober 2007 klokken 22:00
[...] romanforfattarar skal ikkje stikke seg fram, meiner blåggaren bak Her bor jeg. Ingen vil vel vite noko om forfattarar, kven dei har fått hjelp av, kva som ligg bak av innsats, [...]
søndag 14. oktober 2007 klokken 22:37
Fetisj? Preferanse for tekst er vel definisjonen på å lese, og hvis det å fokusere på tekst skal være noen slags fetisj står det jammen dårligere til med lesetilstanden her enn jeg hadde trodd!
Jeg synes ikke det er særlig sjangeroverskridende å ta med alle mulige elementer når de åpenbart ikke tilfører boken noe. Noe annet er det hvis det inkorporeres på en skikkelig måte, slik som med alle de låtene bakerst i Popsongar, da får de en funksjon, da blir de ikke bare en velfrisert skryteliste.
søndag 14. oktober 2007 klokken 23:20
Jeg tror nok du vil finne mennesker som mener at både bilder og film kan «leses». Slik sett kan det virke pretensiøst å holde på den «rene» skriftens overlegenhet, og insistere på at den ikke skal besudles av trekk fra andre kulturuttrykk. Det går an å tenke at påvirkning er fruktbart, uansett om noen forsøk er bedre enn andre. Du nevner Popsongar, jeg syntes også at de «bortklipte scenene» hos Bakken Olafsen hadde en viss interesse.
Nå er jeg personlig heller ikke særlig interessert i skrytelister, intervjuer, takketaler eller liknende, men jeg ser ikke derfor noen grunn til å avvise dem i prinsippet. Det er ikke ofte jeg gidder å utforske bonusmaterialet på dvd-plater, men mange er av motsatt mening, så hvorfor skulle jeg ergre meg over at det fantes?
mandag 15. oktober 2007 klokken 00:36
Jeg savner takkeliste på leverposteipakkene.
Men jeg skjønner bedre behovet for å takke nå som jeg har utgitt bok selv. for det er virkelig mange andre med på prosessen, og man merker hvor avhengig man er av hjelpen man har fått, mens det bare er ett navn som blir forbundet med produktet.
jeg dro takkelista i bloggen, ikke i boka:
http://rolerbloggen.blogspot.com/2007/03/takk.html
når det gjelder litteraturhenvisninger i romaner synes jeg det er rart at man slipper unna med å ikke ha det. de fleste stjeler jo i større eller mindre grad, henter inspirasjon i det minste, og mens man er forpliktet til å henvise i fagtekster later man som om romaner er helt selvstendige.
tirsdag 16. oktober 2007 klokken 18:16
Well, jeg synes inddelingen mellem tekst (Det Egentlige) og paratekst (Et Eller Andet Dill Udenom) bliver en smule rigid og essensialistisk hér, handler det altid om en tabloid og foragtfuld pegen på poetens posse, eller handler det også af og til om konstruktionen af værket, hvormed takkelisten bliver til et poetologisk udsagn? For mig at se kan det aldrig blive trivielt at påpege at forfatteren dybest set altid er et kollektiv der skriver.
tirsdag 16. oktober 2007 klokken 21:16
Jeg er ikke enig, jeg setter stor pris på tekster med referanser, tekster som knytter bånd til andre bøker, og for all del, gjerne til sanger også. Takkelister leser jeg imidlertid aldri - er ikke de mest beregnet på dem som takkes, da?
tirsdag 16. oktober 2007 klokken 23:59
Hei, Susanne, jeg prøver ikke å lage noen annen inndeling mellom tekst og paratekst her enn den som tekstene og paratekstene der ute selv lager. De bøkene som greier å overbevise meg om at alt dette dillet faktisk har noe i boken å gjøre, at de har en funksjon, de har jeg ikke så store problemer med. Gunnar Wærness, f.eks., som opplyser om at noen av tekstene (i Hverandres) har vært publisert andre steder før, og om man takker folk som faktisk har gjort en innsats, så er det greit og høflig og pent og okay. Men jeg synes ikke det er noe poeng i at alle kilder behøver å oppgis, og skal man på død og liv gjøre det, så bør man i det minste gjøre det ordentlig, ikke bare plukke ut det som ser best ut. Et fotnotesystem, f.eks., som i en semesteroppgave, og det kan jeg vanskelig se at det ville komme noe godt ut av. Man bør heller stole på at teksten klarer seg selv, uten for mange unødvendige støtteerklæringer og brukerveiledninger vedlagt. I det minste bør man ikke gjøre det til en greie, noe kommersielt motivert, slik som med disse bonustekstene, f.eks., hvorfor må man kalle dem det, jeg synes det virker useriøst på en sånn vg-lista-måte. Kanskje er det bare meg. Men de forkastede scenene, hvor forkastet er de egentlig, når de allikevel er med i boken? Blir det ikke bare jåleri?
onsdag 17. oktober 2007 klokken 09:38
New media, det er hot stuff, bogen drømmer om at være dvd, sælges vil den. Men de forkastede scener er forkastelige! Bog er bog. Eller: der skal mere til for virkelig at forstyrre og udvide bogen som medium, I can give you that.
onsdag 17. oktober 2007 klokken 13:33
Bakkens tanke med de forkastede scenene var å beskrive prosessen fram til det ferdige verket, si noe om hvordan boka kunne blitt ei helt annen bok. Han forklarer i et slags kommentarspor: «Først var planen min å skrive x-type bok, men gjennom samarbeidet med forlaget kom jeg etterhvert fram til at y-type bok var det jeg ønsket å skrive, dermed måtte en del av materialet vike. For å illustrere legger jeg ved scene z.»
Det kan diskuteres hvor forkastet scenene er når de kommer på trykk, der har du et poeng. Men kommersielt motivert? Tja. Referanser til film og annen populærkultur kan fenge. Men er det uinteressant få leseren til å reflektere over prosessen? At det ferdige produktet ikke blir til med noen soleklar nødvendighet, gjennom forfatterens gudegitte inspirasjon (slik mange fortsatt tror), men i en lang prosess av valg og påvirkning. Gammelt nytt for skribenter og litteraturvitere, men ikke nødvendigvis for alle lesere.
onsdag 17. oktober 2007 klokken 20:30
Savner tiden da du pleide å skrive dikt og prosa som satt seg fast i magen. ikke hør på Silje i kommentarfeltene, virker som hun blir bitter og sur hver gang du skriver bra prosa og får komplimenter av andre?
bokanalysene og debattinnleggene dine er fine det er ikke det. men alle kan skrive slikt. det er jo poesi du må drive med.
lørdag 20. oktober 2007 klokken 19:39
Eg er einig med Q. Dessutan gledar eg meg til “the making of”-tillegga og biletgalleria. Kanskje fordi eg ser på bøker som noko meir enn bøker, dei handlar ikkje alltid om tekst for meg, men om formidling av ei historie. Og av og til er jo sjølve skriveprosessen svært relevant i den historia som blir formidla. Men sjølvsagt ser eg poenget ditt med takkelistene. Det virkar som enkelte forfattarar har eit behov for for å relatere verket sitt til andre for på den måten å få høgare status, plassere seg sjølv blant dei ein helst vil bli plasserte saman med i den litterære verda. (Eg vil gjerne takke Lambi-sauen som kom saman med dopapiret.)
søndag 21. oktober 2007 klokken 03:28
silje er meget bitter, takk for at dere gjorde oppmerksom på det; førte til et sjeldent øyeblikk av selvinnsikt som hun/jeg ikke ville vært foruten. klokt kommentert.
søndag 21. oktober 2007 klokken 03:50
Sarcasm is the lowest form of wit.
hadde du en blogg før, mener en som het silje drev å kommenterte sharingacoke.com på samme måte som du gjør nå.
kommentarene var linket rett inn på en blogg som var så dårlig at jeg måtte sende linken til alle vennene mine så vi kunne le.
søndag 21. oktober 2007 klokken 11:54
huff, beklager mente ikke å være så hard skrev det etter å ha vært ute en lang tur. Du er sikkert en grei jente Silje, og den gammle bloggen det var linket til fra kommentarene på sharing a coke var sikkert ikke din, og den var egentlig ikke så ille som jeg skulle ha det til.
søndag 21. oktober 2007 klokken 12:32
Eg er ikkje einig med Q. Hvordan kan man gå rundt og bilde sig ind det er noget som helst anderledes at skrive kritik end det er at skrive skønlitteratur? D’oh, it’s not. Deadlines er bare anderledes. Og læsertal.
søndag 21. oktober 2007 klokken 14:52
kjære q!
1) så fantastisk at du betegner s som bitter og sur! du veit; det kan alltids hende at s har lest tekster av forfatteren som er langt bedre enn f.eks noen av prosastykkene som ble publisert i den nå nedlagte blogg, og derfor finner det på sin plass og minne forfatteren på dette. men dette er selvsagt bare vill gjetning.
2) når det gjelder anmeldelser og kommentarer: slett ikke alle kan skrive dét. intellekt og språklig uttrykksevne henger svært ofte svært tett ihop. og nok en gang begir jeg meg ut i grensesprengende spekulasjoner: det er mulig at forfatteren fortsetter å skrive poesi og kortprosa, selv om han ikke publiserer det på denne nettsiden. meg bekjent har forfatteren bl. a også nylig gjort seg bemerket som uka-poet.
3) oops, du har visst allerede kommentert en av dine usedvanlig barnslige og usaklige kommentarer. okhaenfindag
søndag 21. oktober 2007 klokken 16:07
q: du må da gjerne få mene at min blogg er dårlig, godt at du og dine venner fikk noe å le av, det er jo triste tider ellers; i offentligheten og i disse nettdiskusjonene hvor man sitter med sine kjønnsløse initialer og geiper til hverandre uten guts til å stå frem med navnet sitt, eller til å mene noe av betydning, ubegrunnet totalslakt eller panegyrikk har jeg vanskelig for å ta alvorlig, og herved avslutter jeg vår disputt - det finnes bedre ting å gjøre enn å være her i en ufrivllig debatt. og det er jo håpløst når du ikke ser at kritikk rommer noe konstruktivt, og at man kan gå hardt til verks når man vet hvilket potensial som finnes, t har skjønt det.
søndag 21. oktober 2007 klokken 16:49
hei!
Dere har selvfølgelig alle rett, å skrive kritikk er også en kunst i seg selv, men jeg setter personlig verket som bli kritisert høyere en kritikken.(stort sett :) )
er i grunnen også enig i at kommentarene mine har vært litt barnslige. tenkte egentlig å skrive et ordentlig innlegg etter at S begynte med kritikken, men det endte bare med at jeg rabblet ned noe på fylla.
Om jeg trekker det jeg har sagt tilbake så har jeg lyst å forsøke en gang til;
Tekstene til Rune her synes jeg alltid har vært veldig bra. de treffer kanskje litt smalt men når de treffer sitter de veldig veldig godt. Jeg tror grunnen til at jeg liker tekstene så godt er fordi de er så “smale” som de er. tekstene beskriver steder jeg også har vært i livet, og steder jeg er nå. For å like disse tekstene må en ha en opplevelse av disse tingene det skrives om. Om S ikke har de samme opplevelsene blir det vanskelig å se hva som gjør tekstene bra. husker teksten “Om å redde verden, og et svensk band som gjorde det”
traff meg veldig bra. det har til dels blitt gjort før som Silje sier under.
teksten minner noe om “Populærmusikk fra Vittula” av Mikael Niemi men det er gjort på vår generasjons primisser derfor treffer den meg mye nærmere en da feks Poppulærmusikk fra Vittula.
Da jeg leste kritikken fra S fikk jeg inntrykk av at hun led av “Harald Eia-syndromet” altså;
Når Harald Eia er ute å går kommer veldig ofte folk opp til ham og krittiserer selv om han er en godt likt og suksessfull komiker som har gjort det meste riktig.
Den vanlige mann i gata tror at Harald bare har “ja” menesker rundt seg som sier mye positivt, de tenker, “Harald er sikkert lei all den positive oppmerksomheten, han skulle nok ønske det var noen som kunne komme opp til han å gi han litt kritikk, da vil han synes jeg er kul.” så da går folk opp og sier “Hei Harald, jeg synes du har gjort mye bra, men jeg må få sette fingeren på noen ting. synes ikke …… var så bra du burde nok heller ha gjort mer slik og slik, osv”
da jeg leste kritikken til Silje som feks. “nei nei og nei” under en god prosa tekst så “God tekst!” under en bok kritikk tenkte jeg at hun led av Harald Eia syndromet og ville vise seg frem ved å oppfordre til å skrive slike kritikker.
Jeg har nå, før jeg skrev dette innlegget lest litt igjennom kommentarene til S og ser at hun har selvinnsikt og virker veldig smart, så dette kan godt være ment som noe konstruktiv kritikk, men noe kritikk må en være varsom med å gi. du må kjenne en sjanger veldig godt selv for å kunne si noe som kan hjelpe noen videre. vi har vel alle opplevd å få råd og kritikk av personer som i ettertid har vist seg å være helt feil. En skal ikke være redd for å kritisere, men kritikken må være av en slik karakter at det kan hjelpe noen videre. De beste til å gi kritikk og tips for å hjelpe noen videre er alltid de som er mestre på sin kunst. De kan se hvor du er, de har gjerne vært der før, og de kan gi konkrete råd på hvordan du kan utvikle deg videre. Tror kanskje Silje og Rune opererer i litt forskjellige genre, og når ting blir så smalt som de er så må en kjenne gaten bedre for å kunne hjelpe noen å finne vegen.
lørdag 10. november 2007 klokken 15:50
Du har interessante poenger. Men innlegget fremstår dessverre som litt historieløst.
Du nevner nykritikken. Mange av forfatterne som leste, fremelsket og, i noen tilfeller, skrev nykritikk var svært opptatt av referanser og koblinger. T.S. Eliot er kanskje det beste eksempelet, med sine noter til The Waste Land og dediksjon til il miglior fabbro Ezra Pound. Jan Erik Vold, en tidlig tilhenger av nykritikken i norsk sammenheng, gjør et liknende grep på slutten av sirkel, sirkel, der man finner en liste med takksigelser og henvisninger.
Når det gjelder bonusmateriale, nye versjoner og denslags, finnes det mange eksempler fra litteraturhistorien. Walt Whitmans Leaves of Grass kom ut i (tror jeg) 6 versjoner i løpet av forfatterens levetid. For ikke å nevned de mange versjonene av Shakespeares skuespill. Det er sikkert en del forfattere som prøver å smykke seg med både det ene og det andre. Men jeg tror det blir feil å si at Harstad er en av dem. Tvert imot hører han blant forfattere som betrakter tekst som en prosess, en utvikling, noe som representerer et øyeblikk i historien, ja, men som er tøyelig, også etter at den er ferdigskrevet.
Hos Harstad fremstår grepet som markeringen av et litterært og estetisk valg. Sagt på en annen måte: Det er veldig lite nykritisk å forsøke se bort fra hva henvisningene gjør med teksten. Eller rettere: Det blir veldig sneversynt å tolke enhver dedikasjon og/eller referanseliste som et forsøk på å gjøre seg selv interessant.
Det finnes dessuten en opphavsrettslig problemstilling her, som du ganske glætt snor deg unna. Selv om Harstads roman unektelig har tilstrekkelig verkshøyde til at han kan sitere relativt fritt, lever vi også i en tid der Rowlings agent nekter litteraturvitere å sitere fritt fra Potter.
The word on the street er at Bergström vurderer søksmål mot forfatteren.
søndag 11. november 2007 klokken 21:22
Dino: the word on the street er vel at Bergström har sagt det var greit at han tok for seg Albert?
Ellers har jeg unnlatt å kommentere alt dette, fordi det ville blitt altfor personlig og så langt fra nykritikken som man kan komme. Den amerikanske foreleseren vår skulle gjennomgå Daddy av Sylvia Plath, og han gjorde noen forsøk på å lese det nykritisk, om det er en måte å si det på. Det gikk relativt dårlig, og han konkluderte med at det var nok best å gi en biografisk tolkning av det meste Plath har skrevet. Det er mitt beste argument mot nykritikken. Som du skjønner, er det ganske dårlig. Jeg er ikke noe god på argumenter. Jeg taper alle diskusjoner. Jeg unngår dem til og med, fordi jeg tar det så altfor personlig.
Jeg liker i hvert fall ikke nykritikken. En så dårlig litteraturstudent er jeg.