En pluss en
Om mange uavsluttede tekster til sammen kunne bli én, om mange fragmenterte tanker samlet kunne utgjøre et slags større hele, da kunne disse siste dagene kanskje likevel kunne bli til noe. La oss prøve, skal vi? Bare for å komme oss vekk og videre, som det heter, på gammelt knusktørt sanskrit, samsara, gå på, for om tida står stille så finnes du ikke, brutalt og enkelt, med Stein Sørensens ord fra Au Petit Garage bokstav A.
To poster på programmet denne dagen som senere skal komme til å gå opp i frostrøyk, forsvinne, som alle andre, og for å få den til å kunne bety noe må jeg derivere noe fra den, trekke noen tråder som kalenderen ikke kan slite av, to poster, og det jeg leter etter er en parallell.
1.
Litteraturhuset, mandag 22. oktober, jeg sitter som en inntrenger i dette som skulle vært mitt miljø, omgitt av immaterialrettsmennesker, folk fra senter for rettsinformatikk, FONO-folk, TONO-folk, hvem er det som ikke er her, og jeg hører professor Pamela Samuelson fra Berkeley og professor Bernt Hugenholtz fra Universitetet i Amsterdam. Ytringsfrihet. Opphavsrett. EU-rett og amerikansk rett. Eldred-saken. Og bunnlinjen, slik jeg ser det, er at opphavsrettsbeskyttelsen ikke skal gå for vidt (selvsagt), verken i den ene eller den andre retningen. Anne Frank for eksempel, hvordan de utelatte dagboksidene tvang amerikanske domstoler til å veie hensynet til allmennhetens interesse opp mot familien Franks behov for beskyttelse av privatlivet.
2.
Blindern, mandag 22. oktober, jeg står utenfor Sophus Bugge sammen med Benedicte, jeg føler meg hjemme på ettermiddagsforelesningene i LIT1303 der jeg er en inntrenger, og vi snakker videre om Kafka. Kafka som det sannsynligvis alltid vil finnes et eller annet mer å si om. Hvordan han var en entertainer, en Charlie Chaplin, og hvordan han elsket å lese tekstene sine for folk. Og så snakker vi om dagbøkene, disse som snart er underveis, som er underveis (Arild Vange!), på norsk i sin helhet. Og her er parallellen, idet jeg sier at Kafka på et vis har blitt en ufrivillig blogger etter sin død, det er her jeg ser det igjen: Allmennhetens interesse, denne allmennheten, dette mangehodete trollet med alle sine interesser i øst og vest, alle oss, du og jeg, vi som står her går her puster frostrøyk venter på trikken.
Og snuskeriet, og skravleriet, og privatlivet og alt dette her. Og rødmen i ansiktet idet jeg innser at jeg til tross for min prinsipielle motvilje mot offentligdagboking sitter i auditoriet og interesserer meg for nettopp det biografiske ved Kafka, hvordan det gir meg noe å kjenne meg igjen i måten han levde på, all denne skriften som trøblet seg til og hvordan nødvendighetene fikk ham til å gå på jobb hver dag, pent antrukket, og være en ypperlig jurist. Og jeg tenker på kollegene hans på forsikringsselskapet, de som så ham hver dag og kanskje ikke visste noe om det han skrev. Som bare husket ham slik. En utmerket jurist. Franz Kafka.
Interesse, kanskje ligger det der. For tidene har forandret seg, og slik det er i dag bygger vel motviljen min mot å la meg biografere offentlig på en presumsjon om allmennhetens uinteresse. Jeg kommer til å lese Kafkas dagbøker når Gyldendal og Arild V. før eller siden får gjort seg ferdig med dem. Det er ikke mange jeg ville lest dagbøkene til, men Kafka er en. Ruth Maier en annen. Men mine egne, nei, jeg vet ikke. Det er mye drit, det er mye jenter-som-kommer-og-jenter-som-går. Hvorfor skriver jeg da, for å holde et eller annet i gang, slik jeg nettopp skrev til Linda, for å holde liv i denne litteraturen vi har inni oss? Jo. Ja. Men. Dagbok er ikke noen sjanger, dagbok er et sted. Og til syvende og sist er det vel det som teller, at selve teksten er bra. Kafka skrev bra ting i dagboken sin, de fleste gjør ikke det.
Men igjen, hvem er det som bestemmer hva som er bra? Hva som er interessant? For allmennheten, er det ikke den som kjøper Se & Hør? Er det ikke den som leser Ragde? Er det ikke allmennheten som går rundt med slike jævlige Crocs og prater om Tor Mildes favoritter og ikkefavoritter? Jeg vet da faen.
mandag 29. oktober 2007 klokken 10:27
Fint innlegg. Dyrk fragmentene. Selv om du ikke blir rik.
Crocs-Silje
mandag 29. oktober 2007 klokken 10:33
Kafka har allerede blitt blogger, faktisk.
Og dessuten så mener jeg helt klart at drypp fra tankeprosessen over tid organiserer seg spontant til større tankerekker. Mennesker liker å bearbeide ting over tid, og bloggen er god til denne typen ting. Dette kan du lese alt om i min masteroppgave (sukk).
mandag 29. oktober 2007 klokken 23:26
Oi, takk for lenken, Martin! Dette ante jeg ingenting om, men her har vi en svært potensiell favorittblogg! Og tusen takk for skryt, Silje, det er alltid så fint å se at du er her.
onsdag 31. oktober 2007 klokken 13:53
er det ikke litt motsigende å først skrive at du er et barn av nykritikken, for deretter å favorisere det biografiske av kafka?
onsdag 31. oktober 2007 klokken 16:08
jo, og derav rødmen i ansiktet. men nykritikken handler i denne sammenhengen om tekstforståelse, om lesemåter, og i den sammenhengen tror jeg man kan lese biografier, selv som barn av nevnte teoretiske retning, så lenge man greier å skille mellom disse to tingene. sagt med andre ord; det kan være gøy for en som forsøker å skrive å lese om andre som har lykkes med det tidligere, se hvordan eksempelvis kafka fikk endene til å møtes, hvis han fikk det, men jeg vil ikke blande dette inn i lesningen av prosessen eller slottet eller hva det skulle være. nykritikken anerkjenner at det finnes biografier, tildels interessante biografier også, men de har ikke noe i verket å gjøre. for verket er verket og biografien er biografien.
onsdag 7. november 2007 klokken 01:18
Klart biografien er et ekstra nivå som leses inn, om man kjenner til den. Overlappingen mellom verket og biografien er noe man må være bevisst på. Man kan unngå den, men den ligger der alltid potensielt. Og forfatteren er ikke en altoverskridende autoritet, men allikevel så er han en gyldig kilde til mulige lesninger av verket. Når man prøver å holde skottene mellom biografi og verk vanntette - og det vet jeg, jeg prøvde - så drukner man før eller siden.