Englefjes

Vel, det var det. Det har tippet over for den stakkars prinsessen vår. Det var en sak på nyhetene i går, og i dag er det over alle forsider, og den eneste måten å unngå å måtte kommentere dette på, er å vente. La andre få ta seg av det. Og andre, de lar ikke vente på seg. Flott. For i all sin spektakulære fjollethet, er det likevel ingen tvil om at dette som en nyhet betraktet er helt fullstendig uviktig. Strengt tatt lever vi i et land som ved sin grunnlov ennå er forpliktet til å innrette seg etter en religion der engler ikke bare inngår som en naturlig del, men også hører til den mer logiske delen. Mennesker har i århundrer vendt blikket oppover og ført en mer eller mindre direkte dialog med guddommelige makter. Du kan kalle dem engler, du kan si fadervår, jomfru Maria, alt dette er ulike sider av samme sak for meg, og jeg foretrekker å la det bli opp til andre å kommentere det offentlig. Jeg har ikke mer å si enn det jeg alltid har å si om den slags: Visvas.

Alt dette maset, alltid, om å tro.

Hun skal visstnok ha oppdaget sine synske evner i stallen, den gode Märtha. Blant annet via telepatisk kommunikasjon med hestene. Vel, la meg fortelle dere en hemmelighet: Jeg kan kommunisere med katter. Tidligere i dag, da jeg var ute og gikk langs Akerselva fikk jeg øye på en katt som satt oppe på et gjerde og gjespet. Da den oppdaget at jeg så på den, ropte den meg bort til seg. Rune, sa den. Du er en bra fyr. Gå hjem og legg deg på sofaen nå. Det har du fortjent.
Overflødig å si; jeg gjorde som den sa.

Noen ganger er det behagelig at det er religionsfrihet her i landet.
Man velger selv, hva man vil tro på.

Clairvoyant? Denne katten ba meg gå hjem og ta det med ro.