Filmen om Max Manus, som jeg så i går kveld, er selvfølgelig både storslått og fin, men fremfor alt, kjente jeg etterpå, en film som føles viktig og relevant nå, i disse katastrofen-på-Gaza-tider. For det er ennå i aller høyeste grad den slags tider, det er ikke noe som bare går over, selv om et par bråkete demonstrasjoner her i Oslo nylig har bidratt til å dra motstanden mot Israel over til å handle om marginaliserte norske ungdommer, til å handle om noe så stakkarslig og norsk som noen knuste ruter og et par forsinkede nyttårsraketter. Det er så skremmende at jeg nesten mister pusten, etter å ha sett «Max Manus» og nazistenes okkupasjon av Norge på nært hold, å se hvordan en hel verden tilsynelatende lar Israel få holde på, på en nokså tilsvarende måte, overfor Palestina as we speak. Har vi virkelig ikke kommet noe lengre, etter alle disse seksti årene? Og her hjemme bruker A. Behn alle landets nyhetskanaler til å ta igjen mot en dustete journalist mens han i fullt alvor forteller at det nok er tøft for Märtha at mannen hennes nå har gått i krigen.
Noen ganger tenker jeg at norsk offentlighet er det dummeste som finnes i hele verden.