Kristian S. Hæggernes debuterte i 2004 med diktsamlingen tyngde av fallende skygge. Denne høsten er han ute med bok nummer to, med vinterstemme. Det er to bøker som er i slekt med hverandre på mange måter, ikke minst kjennetegnes begge av en dempet, nærmest dvaleaktig, stemning, der grensene mellom drøm, våkenhet, minner og erfaringer aldri er helt permanente. Det snør mye i begge bøkene, og det er ofte natt, og om man leser dem etter hverandre, vil man fort registrere at huset, stemmen, blikket og fuglene er elementer som går igjen — som om all poesien egentlig kom ut fra den samme lille teaterscenen, der bare noen enkle rekvisitter, noen hvitmalte dører og vinduer, utgjør scenebildet, men der det finnes desto større rom for fantasien, fordi alt mørket rundt scenen er åpent, uendelig, og hele tiden utvider seg.

med vinterstemme åpner med et av de lengste diktene i samlingen, mye lenger enn noe fra den første boken. Det kan leses, skjønner vi etterhvert, som en slags miniatyrutgave av hele samlingen, eller kanskje heller som et konsentrat, et råmateriale, som diktene videre skal utvinnes fra. «Atomstore svarte hull inni kroppen din / kan være begynnelsen til univers / med andre naturlover enn dem som / holder oss fra hverandre i dette», skriver Hæggernes i første strofe, og viktige stikkord som fysikk, fantasi og ikke minst fravær, er allerede droppet. Diktet følger videre en slags hypnagogisk logikk, der det glipper med øynene og flyter inn og ut av søvnen, fra å reflektere rundt drømmen, til faktisk å drømme. På denne måten veksler også fortellerstemmen sømløst mellom den sovende og den våkne dikteren, slik at disse forenes i diktet, samtidig som den våkne stemmen holder fast ved at «[d]en sovende Kristian er en person / jeg aldri får møte». Diktet demonstrerer dermed via et finurlig paradoks sin evne til å oppheve grensene, og gjøre mulig det som ikke er mulig andre steder (i virkeligheten, f.eks).

Et hovedtema i med vinterstemme, er ensomhet — i begynnelsen skildret som et konkret savn knyttet til et «du» som ikke er der, et du som jeg-et strever med å la være å tenke på, for, som det heter i åpningsdiktet, «[b]evisstheten / om at jeg akkurat nå ikke tenker på deg / fører deg straks tilbake til bevissthetens / sentrum». Vanskelig, det der. Diktets ensomhetsbegrep utvider seg imidlertid, etter hvert som vi leser, det handler om noe mer, og mer komplekst, enn den kjærlighetssorgen man gjerne assosierer savnet med i begynnelsen, bare se her: Fortelleren sitter på bussen, et stykke over halvveis i boka, og føler en fremmedfølelse overfor sine jevnaldrende, og sine jevnaldrendes barn, «[j]eg tenker / at jeg var på deres alder / da det sto klart for meg at jeg / ikke hørte til blant foreldrene deres», og like etterpå: «[m]ens håret vokste ut på kroppen min / vokste jeg innover i meg selv». Noe begynner å nøstes opp her, og vi forstår litt mer av hvorfor jeg-et noen ganger fremstår som utslått, resignert, hvorfor det er så mange liggende dikt her. Måten røttene til opplevelser i ungdommen avdekkes på, er et av mange eksempler på hvor flink Hæggernes er til å skape presise bilder som både er kommunikative og språklig lekre. Han unngår at diktene flyter ut i det sentimentale, det abstrakte, det klamme, eller noen av disse andre fellene det som forfatter er så viktig å passe på at tekstene sine ikke virrer seg inn i.

Naturlovene, jeg må si noe om naturlovene.

Hæggernes skriver i sin første diktsamling, tyngde av fallende skygge, at «[a]tmosfæren / trekker seg sammen og vi tvinges / nærmere hverandre». I med vinterstemme er dette snudd, i og med at det, som nevnt, lengtes mot et univers med «andre naturlover enn dem som / holder oss fra hverandre i dette» (min utheving). I et annet dikt beskriver Hæggernes hvordan «[s]trekkmerkene / på magen din skyldes / universets utvidelse». Vi ser altså at diktene lar naturkreftene, uansett retning, virke helt fysisk inn på menneskene, at relasjonen mellom to kropper derfor også avhenger av hvordan universet og atmosfæren oppfører seg, og selv om det kanskje ikke har noe med saken å gjøre, tenker jeg at det er noe litt deterministisk over dette, hvordan menneskene blir redusert til små deler i et ufattelig digert maskineri, der den frie viljen bare er en illusjon, og kjærlighet bare er en kjemisk reaksjon i hjernen, og alt sammen er resultater av intrikate lover og regler som gjelder for alt og alle. Jeg tror ikke nødvendigvis at boka prøver å heie frem et slikt syn på verden, men at det, sett i sammenheng med ensomhetstematikken i diktene, kan forstås som en måte å håndtere savnet på for fortelleren, at han ved å redusere seg selv og alle andre til ting, så å si, oppnår noe vesentlig, nemlig å sette alt som heter følelser ut av spill, og følelser, som vi vet, er jo roten til alt vondt (og godt, selvfølgelig, men det er en annen historie).

Men når jeg kysser deg vet jeg
at det eneste du kan gi meg

er de avskallede hudcellene
jeg bærer bort på leppene

(s. 23)

og blodårene som løfter
oksygen til hjernen din

(s. 35)

Stjernene faller
gjennom det nesten tomme
rommet rundt galaksens kjerne

mens galaksen selv faller
gjennom det nesten tomme rommet
i alle senger mellom deg og meg

(s. 60)

Slik er det selvfølgelig flere som har tenkt før, vi kan for eksempel mene at det minutiøse blikket i diktene i blant kan minne om måten Tor Ulven fikk øye på detaljer på og i sin tid rystet hele litteraturnorge slik at det fremdeles står og skjelver, eller, for å ta et eksempel fra denne bokhøsten: De som har lest Mnem av Simon Stranger kan sikkert kjenne igjen den evnen også Hæggernes har, til å fokusere på helt små detaljer (på atomnivå, liksom) uten å miste helheten av syne. Det er bra, det funker, det er godt gjort. Men, det er på tide å snakke litt med forfatteren selv nå, eller hva? Jo!

RFH: Hei Kristian, gratulerer med bok! Bare for å være litt mythbuster her i begynnelsen: Hvordan er det egentlig med denne andreboka? Er den så vanskelig som man skal ha det til?

KH: Det var i hvert fall vanskelig for meg. Det har vært et langvarig og tøft arbeid med å løfte manuset til det nivået jeg endte opp med. I ettertid er jeg jo glad for all motstanden jeg fikk underveis. Jeg har egentlig alltid vært av den typen som gir opp lett; i oppveksten, både på skole og i forhold til fritidsaktiviteter, var det alltid slik at hvis jeg ikke fikk til noe, så avfeide jeg det som kjedelig og uinteressant, og ikke noe for meg. Men akkurat med skriving ble det aldri slik. Når jeg er forfatter i dag, skyldes det først og fremst stahet, tenker jeg ofte. Jeg var fast bestemt på at tyngde av fallende skygge skulle bli debutboken min, og etter at det ble realitet, var jeg nesten like bestemt på å følge den opp med det som skulle bli med vinterstemme. Jeg tror det kan være lett å tenke, etter at man har fått ut en bok, at herfra kommer alt en sender inn til å bli mottatt med begeistring. Men det endte med mange runder fram og tilbake med forlaget. Underveis innså jeg nok også at det er viktig å ta tiden til hjelp; la manuset ligge litt, for så å vende tilbake til det med et litt annet blikk etter å ha arbeidet med andre ting en stund. Jeg tror det gikk godt og vel et år uten at jeg sendte det fra meg igjen, og det var nok i den perioden det skjedde ting med tekstene som gjorde dem mer interessante, og både mer fokusert samtidig som de fikk en noe videre horisont.

RFH: Litt om skriveprosessen; hvordan jobber du med selve komposisjonen av diktsamlingen? Skriver du en haug med dikt som du senere setter sammen, eller tenker du narrativt hele tiden, og skriver kronologisk?

KH: Jeg skriver sjelden det man kan kalle løse tekster. Noen ganger har jeg allerede fra jeg får en idé til et dikt eller en annen tekst en klar formening om hvor den hører til. Så jeg kobler ganske tidlig tekster til hverandre (selv om jeg også ofte skiller dem fra hverandre igjen senere), og bygger gradvis opp en katalog av mer eller mindre ufullførte manus. Det som skulle bli med vinterstemme, begynte for temmelig nøyaktig åtte år siden, da jeg kjøpte en plate med pianomusikk av Sjostakovitsj, der alle de 48 stykkene (24 preludier og fuger) datert, og det viste seg at jeg hadde kjøpt platen på dagen 50 år etter at han skrev det første preludiet, i oktober 1950. Så jeg satte meg fore å skrive 48 dikt gjennom vinteren, fram til den siste fugen i februar, på dagen 50 år etter pianostykkene, som jeg også hørte en god del på under arbeidet. Senere skrev jeg nye dikt, med utgangspunkt i den bunken jeg endte opp med der, og siden har det mutert videre til noe helt annet enn det det var. Jeg brøt opp sekvensen jeg hadde, og kom etter hvert fram til en inndeling som lignet den jeg endte opp med. Senere kom mange nye tekster i tillegg til og i stedet for dem jeg hadde, men når jeg nå skrev nye dikt, hadde jeg hele tiden et slags forløp i tankene, og skrev diktene med hensikt å plassere dem i den eller den avdelingen. Det hele er nå blitt så fjernt fra Sjostakovitsj-koblingen jeg opprinnelig hadde, at jeg sikkert kan begynne forfra igjen vinteren 2010-11. Nå når jeg har sagt det, kommer jeg trolig til å gjøre det også.

RFH: Hvordan er det å være poet i Norge i dag? Føler du deg som en del av noe, et slags litterært fellesskap, eller for å si det annerledes, er det strømninger i samtidspoesien du føler deg mer knyttet til enn andre?

KH: Å være poet i Norge i dag er vel å være tilnærmet usynlig. Jeg tror det er først hvis en ikke blir sett av kolleger heller, at det er grunn til bekymring.
Det er kanskje vanskelig å få øye på trender og strømninger når en står midt oppi det, men jeg føler nok at jeg kanskje står litt på siden av det som blir regnet som mest vitalt og nyskapende i norsk poesi. Jeg vil ikke si at det bekymrer meg.

RFH: Du har drevet en del med prosa også, i tiden etter debutboka di, jeg husker bl.a. at jeg leste et par utrolig fine tekster, på jung, tror jeg. Hva var det som gjorde at du likevel endte opp med dikt til slutt?

KH: Dels ble det nok dikt denne gangen også på grunn av den før nevnte staheten, og dels var nok dette et mer ferdig manus enn andre jeg har arbeidet med. Akkurat nå er det noveller jeg arbeider mest med. Jeg har aldri ønsket å spesialisere meg som lyriker, men vil gjerne jobbe innenfor de fleste genre, og ikke minst gjerne også skrive for barn og ungdom. Jeg tenker at jeg egentlig ikke bør regne meg som fullbåren forfatter før jeg også har gitt ut bøker for barn. Som sagt er jo en viktig del av arbeidet med et manus det som skjer når en ikke jobber med det, men denne tiden er det også greit å bruke til å skrive på andre ting. Jeg prøver å skrive hver eneste dag, og trives godt med å sitte og putle med flere forskjellige ting, hoppe mellom prosjekter. Og det er deilig å skrive prosa når jeg har holdt på med dikt lenge, å fylle hele siden med ord, i stedet for noen linjer her og der. Prosaen gir også større anledning til å drive med ting som plott og karakterutvikling og lignende, som kan være ganske gøy. Samtidig er jeg sikker på at jeg alltid kommer til å vende tilbake til poesien.

Og poesien, apropos den; i med vinterstemmes siste del, tenker og skriver Hæggernes en del helt eksplisitt rundt selve skrivingen, og det er med dette som om diktsamlingen åpner seg litt, som om det å ta diktene med inn i diktene skaper en eller annen ny nærhet til leseren, nesten litt som i de bakomfilmene på slutten av dvd-ene der skuespillerne letter litt på snippen og lar deg bli med bak scenen — for å gå tilbake til dette med teaterscenen som jeg snakket om innledningsvis. Det antydes at det å skrive dikt kanskje til slutt ender opp med å bli jeg-ets løsning på alt savnet; «Og hver gang jeg skriver / at du [rører ved meg] / føles det litt mindre / virkelig», uten at samlingen siver ut i en lettvint hjelp-til-selvhjelp-poetikk av den grunn. Det finnes faktisk noen veldig fine tanker om poesi her, mot slutten:

Når jeg senker stemmen

kan jeg heve skip De fleste
diktene går i oppløsning av seg selv
men jeg fortsetter å henge sammen

(s. 79)

Fra utsiden

kan diktet lett forveksles
med grunnene mine
for å skrive det Diktet selv

peker stumt tilbake mot
sin egen uskrevethet
Jeg går langs en strand

ved et hav ingen andre
har forlatt ennå Jeg går
endelig i ett med diktet

(s. 66)

Eller noe annet om dinosaurer som dere kan lese selv. Eller som det står et annet sted i boken: «Alt / i livet mitt som ikke blir / dikt er bortkastet». Hva skal man si? Det er i alle fall aldri bortkastet å lese Kristian S. Hæggernes.

Akasaka Blitz, Tokyo, 23.01.1998. Radiohead er midt inne i sin utmattende Against Demons-turne. «OK Computer» er et drøyt halvår gammel, og oppmerksomheten fra media er, som man bl.a. kan se i Grant Gees dokumentarfilm fra turneen («Meeting People Is Easy»), enorm: Måneder med turnebusser, hoteller, flyplasser, fans, blitzlamper og journalister som spør de samme spørsmålene om og om og om igjen, holder rett og slett på å rive bandet i stykker. Men midt i alt dette, på en mørk scene nordvest i Tokyo, greier Thom Yorke likevel, uten hjelp fra noe mer enn sin egen akustiske gitar, å skape et øyeblikk som raskt skulle vise seg å bli et av de mest myteomspunne og viktige i bandets historie: Som siste låt i hovedsettet fremfører han en helt ny sang, nøkternt introdusert som en sang uten tittel. Låta blir umiddelbart plukket opp av fans og spredd videre via hjemmelagde bootlegs og nettsider, der omslagene gir den det velklingende navnet «Big Ideas (Don’t Get Any)».

San Fransisco, 1998. Et sjeldent opptak av den originale «Nude» fremført med fullt band.

«Big Ideas (Don’t Get Any)» har senere dukket opp, med det man må kunne kalle svært ujevne mellomrom, på bandets konserter opp gjennom årene. Men aldri på plate, ikke før i fjor, til tross for at både bandmedlemmer og fans hele tiden har sett ut til å være enige i at låta tilhører noe av det aller ypperste kvintetten fra Oxford har skapt. Tidspunktet den først dukket opp på, antyder at sangen var med i vurderingen allerede ved innspillingen av OK Computer, og i den nevnte dokumentarfilmen kan vi også se bandet i studio, der de gjør et forsøk på å spille den inn – åpenbart uten å lykkes helt med det. En annen minneverdig scene fra filmen, er der hvor Thom Yorke blir konfrontert med den uoffisielle tittelen «Big Ideas (Don’t Get Any)» av en journalist, og repliserer spøkefullt at han faktisk vurderer å bruke Your Home Is At Risk If You Do Not Keep Up Repayments i stedet – et mantra tatt fra britiske annonser om pantsikkerhet i hus ved opptak av lån. Forslaget, tross sin lite popvennlige framtoning, virket likevel ikke som en usannsynlig radioheadtittel på den tiden, all den stund «Last Night An Airbag Saved My Life» og «How To Disappear Completely And Never Be Found» også var titler som svirret rundt i lufta (men som til slutt ble forkortet vesentlig da de havnet på cd-omslagene). Da «Big Ideas (Don’t Get Any)» endelig dukket opp på In Rainbows i oktober 2007, var også dét med en enklere tittel: «Nude» eller «Neut» var visstnok tittelen bandet selv hele tiden hadde brukt på settlistene sine, men som fansen til da aldri helt hadde villet anerkjenne.

«Nude», slik den fremstår på In Rainbows, er mer sparsommelig og sofistikert arrangert enn på de ti år gamle live-opptakene. Da jeg, som en slags bursdagsgave til meg selv, overvar de to konsertene i København våren 2006, der mye av materialet fra In Rainbows for første gang ble presentert for publikum, var jeg ikke så lite fornøyd med å kunne svare, da kompisene i Trondheim etterpå tekstmeldte meg og lurte på hvordan «Nude» var: «Den var, heh, ganske naken». For hele første vers består nesten bare av trommer, vokal, og en dub-aktig basslinje. Som om bare skjelettet er igjen fra den originale versjonen, der både rhodes, hammondorgel og gitar spilte viktige roller. Men likevel er det som om noen av åndene fra «OK Computer» svever rundt i bakgrunnen, som spøkelser, som slørtynne strykere og pust av ondes Martenot, inn og ut mellom knoklene i siste halvdel av låta.

Friday Night with Jonathan Ross. «Nude» i dagens versjon.

Som om Radiohead var nødt til å gå alle disse rundene med seg selv for til slutt å kunne forsone seg med alt de har vært, og alt de er, og alt de skal komme til å være i årene fremover. Som om fullbyrdelsen av «Nude» på en måte ble det endelige beviset på at Radiohead har funnet tilbake til seg selv, etter noen lange avstikkere i løpet av de 10 årene som har gått, og at alt dette ligger lagret i de 4:15 minuttene «Nude» varer på In Rainbows. Det har vært lenge å vente, men når jeg hører på resultatet i dag, kan jeg likevel ikke si annet enn at det har vært verdt det. Jeg tar av meg hatten, og resten av klærne.

Men, okei, that’s film, og jeg tviler ikke på at Disney ville være i stand til å lage tåredryppende romantikk ut av kjærlighet mellom to steiner, om det var så om å gjøre. Men er WALL·E en god film for det? Jeg kan ikke huske å ha sett en film bli så unisont skrytt opp i skyene før, det finnes virkelig ikke en avis i hele Norge som ikke på forhånd hadde gitt filmen en sekser. Så naturligvis stilte jeg med et kritisk blikk. Så mange norske aviser kan umulig ha rett.

Men jo kanskje. Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å bedømme filmene til Pixar, og andre tilsvarende produksjonsselskap. Etter Biefilmen (DreamWorks), f.eks., hadde jeg virkelig ingen ide om hvorvidt det jeg nettopp hadde sett var en god film eller ikke. Man kan alltids trille seks for teknologien, og, herregud, det er ingen tvil om at det sitter noen groteskt dyktige nerder foran mac-skjermene rundt hos de respektive selskapene. Likevel, om vi utelukker dette, utelukker den rent estetisk fortryllende effekten av ultradetaljerte dataanimerte fantasilandskap på stort lerret, da synes jeg en del av disse filmene ramler litt gjennom. For hva er egentlig WALL·E?

Jo, blant annet: En gigantisk reklame for Apple. Dette er helt unødvendig å påpeke, enhver som har sett filmen vet at så godt som samtlige av karakterene er lett synlige produktplasseringer fra eplehuset. Ikke noe galt i det, forsåvidt, så lenge man vet at det å bli utsatt for reklame i så stor grad allerede er det man betaler for når man setter seg i kinosetet; så lenge man allerede har de brillene på seg. Men det gir en litt interessant smak av selvmotsigelse til det som på overflaten er utformet som en relativt banal kritikk av den vestlige, kommersielle verden: Menneskene fremstilles gjennomgående som dumme, sengeliggende fiskeboller som ikke er i stand til annet enn å sveve rundt fra skjønnhetssalong til skjønnhetssalong mens de hele tiden slurper i seg ting fra mcdonaldsaktige drikkebeger — alt sammen kontrollert av den fiktive megakorporasjonen Buy ‘N Large. Et skrekkbilde av dagens USA, åpenbart, for ikke å snakke om morgendagens, men samtidig betryggende overkarikert, slik at det likevel ikke har noenting med oss å gjøre. Da er det betydelig mer ekkel realisme i de disige åpningssekvensene, der kamera sveiper over post-krig-lignende landskap dominert av forlatte skyskrapere og enorme søppeltårn. Det er en lovende start, men filmen går seg senere litt bort idet referansene til sjangerklassikere som «Star Wars» og «2001 — en romodysse» i perioder tar fullstendig overhånd; det er synd, for filmen berører problematikker som kunne gjort den langt mer original, ja rett og slett enda viktigere, uten at jeg av den grunn mener at WALL·E hadde behøvd å fremstå som en søppelkonteinerutgave av Al Gore.

Det satt en jente i stolen til høyre for meg (ikke kjæresten min, hun satt til venstre), og en litt fasinerende (og etter hvert irriterende) greie med denne jenten, var de oppsiktsvekkende høye klynkene av sinnsbevegelse hun hele tiden slapp ut av seg. Jeg må innrømme at det inderlig emosjonelle spillet mellom E og Eve aldri slapp helt gjennom til mine innerste strenger. Men, som sagt, Disney skal ha for sin utrolige evne til å gjøre selv det dølleste kjærlighetsprosjektet rørende. Jeg har åpnet vaskemaskinen en del ganger i løpet av livet, og sett hvor tett knivene og gaflene i blant står og omslynger hverandre. Og det æ’kke mye kjærlighet ved det, skal jeg si deg.

Uansett: For de som vil se hvilke bøker som faktisk er gode nok, ligger listen over påmeldte bøker ute på nettet nå. Som vanlig er dette verdens beste medisin mot høstdepresjoner, og hvorfor ikke begynne tidlig, som en preventiv vaksine nå i sommerregnet. Her finnes gode navn som Bråtveit, Karlsvik, Midré, Stranger, Øyehaug, Blatt, Rimbereid og Myklebust - og august er her før du aner. Best å få den der godstolen på plass allerede, og begynne å rydde i bokhylla.

Så kan også The Verve føyes til den hele tiden voksende lista over Band Som Er Tilbake. Spørsmålet er som vanlig: Hva skal vi synes om det? Jeg greier foreløpig ikke å formulere et svar uten å begynne setningen med tja - mye fordi den første singelen («Love Is Noise») fra den kommende plata («Forth») ikke er allverdens å heise flagget for. Samtidig er det noe besnærende over disse stadige dryppene av nittitall som virker å være et solid tegn i tiden nå mot slutten av, hm, hva heter dette tiåret egentlig? Som vi vet er det f.eks. ikke lenge siden et annet nittitallsfenomen, Portishead, gjenoppsto med ettertrykkelig suksess (forøvrig med en plate kalt «Third»).

Under konserten på Rock Werchter for en uke siden viste The Verve seg som et fremdeles velfungerende band, og til tross for den litt i overkant påtatte manchesterarrogansen til frontmann Richard Ashcroft, kan man her, som i tilfellet med Smashing Pumpkins, med hell hevde at det tross alt er bedre at vedkommende får holde på med det han kan, enn at han skusler bort enda mer av sin tid og fansens penger på halvhjertede soloprosjekter. Det var trivelig å stå i den belgiske solen og høre «Bitter Sweet Symphony» og hoppe idet trommene kicket inn, like it was 1997, men mer: Det var fint å høre at også de nye tingene glimter til av gammel storhet, om enn ikke så mye i den nye singelen, men derimot i en av de andre nye låtene, «Sit and Wonder» (se videoklipp).

Jeg tviler likevel på at The Verve greier å prestere noe i nærheten av klassikeren «Urban Hymns» når de 18. august slipper sin fjerde fullengder. Men nittitallsdvalen ser ut til å være over både her og der, og da er det vel like greit å gå den i møte med et positivt sinn. Ryktene vil ha det til at også Oasis kommer med ny plate denne høsten. Nå, hva skal vi synes om det?

Og jeg vet ikke om jeg er så stor fan av akkurat dét, for å være ærlig. Det er som om noe av snerten forsvinner når gutta begynner å operere med titler som «Amores Bongo» og «Clap Your Hands» der det tidligere het «Good Girl Gone Bad», «The Hard Stuff» eller «Sonofanothamutha». Faren for å havne i det kronisk kjedelige first price-utvalget av samlebåndsmusikk som P3 hele tiden fyller spillelistene sine med, øker når dybden i musikken minsker, når det falles ned på lavpannede klisjetekster som i «Can’t Help This Feeling» (No one in the world can make me feel the way that you do / that’s all right / cause when I am alone and I think of you / it makes me think of things I wanna do).

Hele fem av de tolv låtene på Same As It Never Was har med Jessica Darling (forøvrig ikke den samme Jessica Darling som hun i bøkene til Megan McCafferty, eller?) på vokal, og jeg tror ikke det er tilfeldig at det i all hovedsak er disse sporene som får meg til å presse på spoleknappen. Det blir fort noe Duffy over det, og du vet hvordan det er med sånn musikk; har du først blitt lei av den, har du også automatisk blitt lei av alt som ligner. Jeg tar meg selv rimelig fort i å savne Wildflower eller Blade for å si det sånn.

Da liker jeg den andre halvdelen av plata bedre, spesielt «Street Karma» der den gamle Herbaliser-yndlingen Jean Grae (tidligere What? What?) er tilbake og leverer en sterk, tegneseriepoetisk oppveksthistorie fra Coney Island, samt den fengende «Just Won’t Stop», med Yungun (aka Essa) som gjest. Canadiske More Or Les, som i 2006 ga ut ei plate med tittelen The Truth About Rap, er også innom og gjør en bra jobb på låta «Game Set and Match» til tross for en slitsom orgel-loop i bakgrunnen som mest av alt høres ut som Kaizers Orchestra med uhelbredelig hikke. Som vanlig fyller The Herbaliser også på med noen instrumentaltracks, på sitt beste en trip i seg selv, på sitt verste som lyden av et dritings janitsjarorkester. Morsomt, kanskje, men ikke den typen morsomt som gjorde meg så glad i The Herbaliser for alle disse årene siden.

For vil jeg ut i sola og danse, tar jeg heller med meg The Go! Team. The Avalanches. Disse her bandene som aldri var noe annet enn gøy og duskedamer i utgangspunktet. The Herbaliser har for meg et annet bruksområde. Det er derfor Same As It Never Was faller mellom stolene, derfor den blir en plate som bare fungerer sånn halvveis for meg. Jeg kommer nok fremdeles til å sverge til Blow Your Headphones eller Something Wicked This Way Comes når jeg kryper opp i senga for å lese 100 Bullets eller sægger ned buksene og trekker ned på t-banen, selv om det ikke går noen bane hjem til meg, bare for å kjenne lukta av mørke og støv og storby og hip hop og alt dette andre jeg ikke er men liker å drømme om i blant. 

Ikke lenge etter, slik morgener jo fungerer, bare to kaffekopper senere, sto jeg og ventet på trikken og tenkte på noe annet og mer interessant: Dag Solstad. Altså, jeg tenkte på hvor enkelt han hadde gjort det for tilhørerne å komme med kritikk, for ikke å si komme på kritikk, nesten så enkelt at han på den måten allerede imøtegikk kritikken, dytta den ut i grøfta, vrei seg unna fordi essayet hans jo handlet om noe annet enn det alle kritikerne ville at det skulle handle om.

Jeg oppfattet at kjernen i Solstads foredrag var et slags språkfilosofisk paradoks; ytringsfriheten som ved å bli overeksponert ender opp ved å begrense seg selv, man kan for all del ikke si noe som skader eller engang kruser et hårstrå på ytringsfrihetens hode, i ytringsfrihetens navn kan altså ikke noen utenriksminister på nasjonens vegne gå ut og beklage et kristent magasins skammelig latterlige oppførsel fordi denne skammelig latterlige oppførselen inngår i ytringsfriheten. Som vi altså setter høyere enn noe annet.

Og dette er en type fikling med filleproblemer som ikke er mulig noe annet sted enn i Norge. I Norge er det eneste problemet med ytringsfriheten at den fungerer som en sikkerhetsventil for de som ønsker å være dumme. Det er ubehjelpelig dumt å krenke tusenvis av mennesker dypt uten å oppnå noe som helst, noen burde vite bedre enn å sette liv på spill bare for å trykke et par dårlige vitsetegninger, men dette er Norge: Her er det ikke forbudt å ikke vite bedre. En ytring er like beskyttelsesverdig selv om det ikke ligger et fnugg av intelligens bak.

Solstad snakket ikke mye om ytringsfrihet utenfor landets grenser og dermed ble det et foredrag om den spesifikt norske formen for ytringsfrihet, og at det går an å raljere over denne er noe annet enn å raljere over ytringsfrihet generelt. Noe av den kritikken som kom i etterkant av foredraget baserte seg på å overse dette, og det er klart at man stiller seg selv i et pent lys ved å peke på at ytringsfrihet er Blodig Alvor i andre deler av verden, vi trenger ikke si mer enn Politkovskaya gjør vi vel, men jeg tror ikke det var mange i salen som ikke var enig i det i går. Solstad skal ha honnør fordi han ikke var ute etter å fronte selvfølgeligheter.

En annen sak er at han ikke alltid lyktes like bra med å eksemplifisere dette. For meg virker det søkt overhodet å dra inn ytringsfrihet som et element i saken mellom Se og Hør og Lillo-Stenberg / Sæther. Solstad er naturligvis ikke den første som gjør det, men han bruker likevel dette som et eksempel på ytringsfrihetens groteske yttergrenser, selv om Se og Hør altså tapte saken både i tingretten og lagmannsretten. Solstad holder det nemlig ikke for utenkelig at utfallet kan bli et annet når saken nå skal opp for Høyesterett, fordi, som han sa, Høyesterett er en rettsinstans som er var for folkets rettsoppfatning. Men, tja. Jeg ville heller satt penger på Hull som vinner av neste års Premier League, men der har du meg. Poenget er at det faktisk finnes grenser for ytringsfriheten i Norge. Og en av dem heter privatlivets fred og er lovfestet i straffeloven § 390.

Og en annen heter ærekrenkelse og finnes i straffeloven § 246: «Den som rettsstridig ved ord eller handling krenker en annens æresfølelse eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.»

Det blir meningsløst å snakke om ytringsfrihet i Norge uten også å nevne disse reglene. Det interessante med karikaturstriden var jo nettopp at den berørte grensene for disse, i et land der ytringsfrihet til vanlig altså forveksles med retten til å snikfotografere kjendisbrylluper eller beskylde popsangere for voldtekt. Vi visste vel egentlig ikke hva ytringsfrihet var, noen av oss, før dette – fordi det på samme måte som med lykke er slik at du trenger motvekten for å få øye på den, you don’t know what you’ve got till it’s gone, ikke sant, og om ikke gone så i alle fall truet, først da ser du det, når noen begynner å herpe ambassadene våre på tv, da kommer det til oss, sigende, stigende, et lite «jøss» midt i ettermiddagskaffen: Dette betyr jo noe. Damn.

Dermed kommer disse debattene, foredragene, som inntil nå har virket unødvendige, fordi det aldri tidligere har slått oss som noen spesielt flott ide å kjempe for noe vi allerede har. Kanskje er ikke Norge riktig sted for å snakke om å kjempe nå heller, selv om det var hett rundt øra til Kokkvold og Selbekk en periode. Men det blir uansett galt å kalle ytringsfriheten idolisert eller likegyldig bare fordi den fungerer, Dag, bare fordi den fungerer så bra at vi ikke legger merke til den i det daglige. Da er det vel snarere et virkemiddel for å få folk til å reagere enn en bokstavelig ytring fra en oppegående forfatter. Vi skjønner vel det? Og det fungerte. Fungerte så bra at det kanskje snart kan begynne å komme noe godt ut av alt dette snakket.

Men det er søttende mai og jeg tenker på dette, tenker at her sitter jeg, i min egen stue, og om jeg for eksempel beveger meg ned til byen i morgen, vil jeg finne ut at det har foregått en hel liten feiring av nasjonaldagen der ute som har gått meg hus forbi. Et ras av flagg og plasttrompeter og korps som spiller «Månemannen» i stedet for nasjonalsangen. Et kaos av søljer og unger og overprisede pølser. Bunadskledde programledere med frokost-tv-smil. Colabokser og is. En drøss av stivfrosne barnefingre rundt flaggpinner og gassballongbånd.

Hvilket er strålende, for all del.

Men jeg sitter her likevel; amerikansk musikk, engelsk te, hverdagsklær som sikkert er sydd sammen i et eller annet naturkatastroferammet land før jeg kjøpte dem hos en svensk monsterkjedebutikk (tanke: produserer vi egentlig overhodet noe i dette landet?), og har ikke engang planer om å mumle et lite Wergeland-dikt for meg selv i løpet av dagen. Hvorfor? Tar Dag og Tid virkelig så feil når de i ukens avis bruker forsiden til å melde at dagens ungdom er blitt så nasjonalistiske at de ikke engang orker å reise til Europa lenger?

Heh, åpenbart. Men la oss ikke gå der.

Det er ingen protest, dette her. Jeg sitter hjemme rett og slett fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre. På jobben har visa i kantina gått slik i det siste: «Hva skal du gjøre på 17. mai da?» osv. Som om man skulle være nødt til å gjøre noe bare fordi det er midt i mai. Men nei, det har ikke vært slik etter at jeg flyttet hjemmefra for alle disse årene (fem) siden. Det gikk i oppløsning da, fordi 17. mai viste seg å være så tungt basert på en mor som bakte kake og et knippe slektninger som kom på besøk. Uten dette så bare, wtf, søttende mai? Jeg brøyta meg ned til Fisketorget, kolliderte nesten med Davy Wathne, kjøpte en boks sjokolademelk og sneik meg hjem. Ble liggende og se en serie på DVD, eller noe annet som jeg ikke husker, resten av kvelden.

Slik har det fortsatt; om været har tillatt det, har jeg trukket ned mot sentrum i den byen jeg har bodd i, prøvd å la noe av all denne norgesreklamen synke inn, røre ved noe dypt og inderlig; har været derimot, som i dag, ikke akkurat oppmuntret til det, har jeg heller latt dagen marsjere sin egen marsj. Vinka til kongen fra tv-stolen og vært fornøyd med det. Kokt et par pølser og myst ut på regnet og sola som i blant stakk frem bare for å provosere.

Jeg vil likevel, selv om det har blitt en litt betent ting å si, streke under at jeg er glad i landet mitt. Norge. Noreg. Vi er kompiser, for all del, og jeg ville vært en idiot om jeg ønsket meg noe annet. Men det finnes mange måter å vise kjærlighet på. Jeg for min del er ikke så stor fan av den som går ut på å samle mest mulig folk for kollektivt å gi uttrykk for følelsene sine i det offentlige rom. Overfylte gater. Folk som skriker. Det er ikke dette jeg liker ved Norge.

Jeg liker, Norge, at du lar meg få sitte i fred på en dag som denne, lar meg få lese hva jeg vil, høre på den musikken jeg vil, til og med skrive det jeg vil får jeg. Da er du et bra land, og jeg tilgir deg at du alltid lurer innbyggerne dine til å tro det er sommer for så, over midtveis i mai, å droppe temperaturen hundre grader over natta. Veien fra engangsgrill til snø er tøff, og da jeg våkna i dag var det så kaldt at bladene på bjørka utenfor var blitt gule. Men jeg har pledd, telys og kakaopulver i skapet. Så jeg klarer meg. Og det gjør du også.

Vi kan alltids henge ut og spise is sammen en annen dag.