Hele sommeren skriver jeg om snøen

Kristian S. Hæggernes
med vinterstemme
Cappelen Damm 2008
Dikt, 80 sider

Kristian S. Hæggernes debuterte i 2004 med diktsamlingen tyngde av fallende skygge. Denne høsten er han ute med bok nummer to, med vinterstemme. Det er to bøker som er i slekt med hverandre på mange måter, ikke minst kjennetegnes begge av en dempet, nærmest dvaleaktig, stemning, der grensene mellom drøm, våkenhet, minner og erfaringer aldri er helt permanente. Det snør mye i begge bøkene, og det er ofte natt, og om man leser dem etter hverandre, vil man fort registrere at huset, stemmen, blikket og fuglene er elementer som går igjen — som om all poesien egentlig kom ut fra den samme lille teaterscenen, der bare noen enkle rekvisitter, noen hvitmalte dører og vinduer, utgjør scenebildet, men der det finnes desto større rom for fantasien, fordi alt mørket rundt scenen er åpent, uendelig, og hele tiden utvider seg.

med vinterstemme åpner med et av de lengste diktene i samlingen, mye lenger enn noe fra den første boken. Det kan leses, skjønner vi etterhvert, som en slags miniatyrutgave av hele samlingen, eller kanskje heller som et konsentrat, et råmateriale, som diktene videre skal utvinnes fra. «Atomstore svarte hull inni kroppen din / kan være begynnelsen til univers / med andre naturlover enn dem som / holder oss fra hverandre i dette», skriver Hæggernes i første strofe, og viktige stikkord som fysikk, fantasi og ikke minst fravær, er allerede droppet. Diktet følger videre en slags hypnagogisk logikk, der det glipper med øynene og flyter inn og ut av søvnen, fra å reflektere rundt drømmen, til faktisk å drømme. På denne måten veksler også fortellerstemmen sømløst mellom den sovende og den våkne dikteren, slik at disse forenes i diktet, samtidig som den våkne stemmen holder fast ved at «[d]en sovende Kristian er en person / jeg aldri får møte». Diktet demonstrerer dermed via et finurlig paradoks sin evne til å oppheve grensene, og gjøre mulig det som ikke er mulig andre steder (i virkeligheten, f.eks).

Et hovedtema i med vinterstemme, er ensomhet — i begynnelsen skildret som et konkret savn knyttet til et «du» som ikke er der, et du som jeg-et strever med å la være å tenke på, for, som det heter i åpningsdiktet, «[b]evisstheten / om at jeg akkurat nå ikke tenker på deg / fører deg straks tilbake til bevissthetens / sentrum». Vanskelig, det der. Diktets ensomhetsbegrep utvider seg imidlertid, etter hvert som vi leser, det handler om noe mer, og mer komplekst, enn den kjærlighetssorgen man gjerne assosierer savnet med i begynnelsen, bare se her: Fortelleren sitter på bussen, et stykke over halvveis i boka, og føler en fremmedfølelse overfor sine jevnaldrende, og sine jevnaldrendes barn, «[j]eg tenker / at jeg var på deres alder / da det sto klart for meg at jeg / ikke hørte til blant foreldrene deres», og like etterpå: «[m]ens håret vokste ut på kroppen min / vokste jeg innover i meg selv». Noe begynner å nøstes opp her, og vi forstår litt mer av hvorfor jeg-et noen ganger fremstår som utslått, resignert, hvorfor det er så mange liggende dikt her. Måten røttene til opplevelser i ungdommen avdekkes på, er et av mange eksempler på hvor flink Hæggernes er til å skape presise bilder som både er kommunikative og språklig lekre. Han unngår at diktene flyter ut i det sentimentale, det abstrakte, det klamme, eller noen av disse andre fellene det som forfatter er så viktig å passe på at tekstene sine ikke virrer seg inn i.

Naturlovene, jeg må si noe om naturlovene.

Hæggernes skriver i sin første diktsamling, tyngde av fallende skygge, at «[a]tmosfæren / trekker seg sammen og vi tvinges / nærmere hverandre». I med vinterstemme er dette snudd, i og med at det, som nevnt, lengtes mot et univers med «andre naturlover enn dem som / holder oss fra hverandre i dette» (min utheving). I et annet dikt beskriver Hæggernes hvordan «[s]trekkmerkene / på magen din skyldes / universets utvidelse». Vi ser altså at diktene lar naturkreftene, uansett retning, virke helt fysisk inn på menneskene, at relasjonen mellom to kropper derfor også avhenger av hvordan universet og atmosfæren oppfører seg, og selv om det kanskje ikke har noe med saken å gjøre, tenker jeg at det er noe litt deterministisk over dette, hvordan menneskene blir redusert til små deler i et ufattelig digert maskineri, der den frie viljen bare er en illusjon, og kjærlighet bare er en kjemisk reaksjon i hjernen, og alt sammen er resultater av intrikate lover og regler som gjelder for alt og alle. Jeg tror ikke nødvendigvis at boka prøver å heie frem et slikt syn på verden, men at det, sett i sammenheng med ensomhetstematikken i diktene, kan forstås som en måte å håndtere savnet på for fortelleren, at han ved å redusere seg selv og alle andre til ting, så å si, oppnår noe vesentlig, nemlig å sette alt som heter følelser ut av spill, og følelser, som vi vet, er jo roten til alt vondt (og godt, selvfølgelig, men det er en annen historie).

Men når jeg kysser deg vet jeg
at det eneste du kan gi meg

er de avskallede hudcellene
jeg bærer bort på leppene

(s. 23)

og blodårene som løfter
oksygen til hjernen din

(s. 35)

Stjernene faller
gjennom det nesten tomme
rommet rundt galaksens kjerne

mens galaksen selv faller
gjennom det nesten tomme rommet
i alle senger mellom deg og meg

(s. 60)

Slik er det selvfølgelig flere som har tenkt før, vi kan for eksempel mene at det minutiøse blikket i diktene i blant kan minne om måten Tor Ulven fikk øye på detaljer på og i sin tid rystet hele litteraturnorge slik at det fremdeles står og skjelver, eller, for å ta et eksempel fra denne bokhøsten: De som har lest Mnem av Simon Stranger kan sikkert kjenne igjen den evnen også Hæggernes har, til å fokusere på helt små detaljer (på atomnivå, liksom) uten å miste helheten av syne. Det er bra, det funker, det er godt gjort. Men, det er på tide å snakke litt med forfatteren selv nå, eller hva? Jo!

RFH: Hei Kristian, gratulerer med bok! Bare for å være litt mythbuster her i begynnelsen: Hvordan er det egentlig med denne andreboka? Er den så vanskelig som man skal ha det til?

KH: Det var i hvert fall vanskelig for meg. Det har vært et langvarig og tøft arbeid med å løfte manuset til det nivået jeg endte opp med. I ettertid er jeg jo glad for all motstanden jeg fikk underveis. Jeg har egentlig alltid vært av den typen som gir opp lett; i oppveksten, både på skole og i forhold til fritidsaktiviteter, var det alltid slik at hvis jeg ikke fikk til noe, så avfeide jeg det som kjedelig og uinteressant, og ikke noe for meg. Men akkurat med skriving ble det aldri slik. Når jeg er forfatter i dag, skyldes det først og fremst stahet, tenker jeg ofte. Jeg var fast bestemt på at tyngde av fallende skygge skulle bli debutboken min, og etter at det ble realitet, var jeg nesten like bestemt på å følge den opp med det som skulle bli med vinterstemme. Jeg tror det kan være lett å tenke, etter at man har fått ut en bok, at herfra kommer alt en sender inn til å bli mottatt med begeistring. Men det endte med mange runder fram og tilbake med forlaget. Underveis innså jeg nok også at det er viktig å ta tiden til hjelp; la manuset ligge litt, for så å vende tilbake til det med et litt annet blikk etter å ha arbeidet med andre ting en stund. Jeg tror det gikk godt og vel et år uten at jeg sendte det fra meg igjen, og det var nok i den perioden det skjedde ting med tekstene som gjorde dem mer interessante, og både mer fokusert samtidig som de fikk en noe videre horisont.

RFH: Litt om skriveprosessen; hvordan jobber du med selve komposisjonen av diktsamlingen? Skriver du en haug med dikt som du senere setter sammen, eller tenker du narrativt hele tiden, og skriver kronologisk?

KH: Jeg skriver sjelden det man kan kalle løse tekster. Noen ganger har jeg allerede fra jeg får en idé til et dikt eller en annen tekst en klar formening om hvor den hører til. Så jeg kobler ganske tidlig tekster til hverandre (selv om jeg også ofte skiller dem fra hverandre igjen senere), og bygger gradvis opp en katalog av mer eller mindre ufullførte manus. Det som skulle bli med vinterstemme, begynte for temmelig nøyaktig åtte år siden, da jeg kjøpte en plate med pianomusikk av Sjostakovitsj, der alle de 48 stykkene (24 preludier og fuger) datert, og det viste seg at jeg hadde kjøpt platen på dagen 50 år etter at han skrev det første preludiet, i oktober 1950. Så jeg satte meg fore å skrive 48 dikt gjennom vinteren, fram til den siste fugen i februar, på dagen 50 år etter pianostykkene, som jeg også hørte en god del på under arbeidet. Senere skrev jeg nye dikt, med utgangspunkt i den bunken jeg endte opp med der, og siden har det mutert videre til noe helt annet enn det det var. Jeg brøt opp sekvensen jeg hadde, og kom etter hvert fram til en inndeling som lignet den jeg endte opp med. Senere kom mange nye tekster i tillegg til og i stedet for dem jeg hadde, men når jeg nå skrev nye dikt, hadde jeg hele tiden et slags forløp i tankene, og skrev diktene med hensikt å plassere dem i den eller den avdelingen. Det hele er nå blitt så fjernt fra Sjostakovitsj-koblingen jeg opprinnelig hadde, at jeg sikkert kan begynne forfra igjen vinteren 2010-11. Nå når jeg har sagt det, kommer jeg trolig til å gjøre det også.

RFH: Hvordan er det å være poet i Norge i dag? Føler du deg som en del av noe, et slags litterært fellesskap, eller for å si det annerledes, er det strømninger i samtidspoesien du føler deg mer knyttet til enn andre?

KH: Å være poet i Norge i dag er vel å være tilnærmet usynlig. Jeg tror det er først hvis en ikke blir sett av kolleger heller, at det er grunn til bekymring.
Det er kanskje vanskelig å få øye på trender og strømninger når en står midt oppi det, men jeg føler nok at jeg kanskje står litt på siden av det som blir regnet som mest vitalt og nyskapende i norsk poesi. Jeg vil ikke si at det bekymrer meg.

RFH: Du har drevet en del med prosa også, i tiden etter debutboka di, jeg husker bl.a. at jeg leste et par utrolig fine tekster, på jung, tror jeg. Hva var det som gjorde at du likevel endte opp med dikt til slutt?

KH: Dels ble det nok dikt denne gangen også på grunn av den før nevnte staheten, og dels var nok dette et mer ferdig manus enn andre jeg har arbeidet med. Akkurat nå er det noveller jeg arbeider mest med. Jeg har aldri ønsket å spesialisere meg som lyriker, men vil gjerne jobbe innenfor de fleste genre, og ikke minst gjerne også skrive for barn og ungdom. Jeg tenker at jeg egentlig ikke bør regne meg som fullbåren forfatter før jeg også har gitt ut bøker for barn. Som sagt er jo en viktig del av arbeidet med et manus det som skjer når en ikke jobber med det, men denne tiden er det også greit å bruke til å skrive på andre ting. Jeg prøver å skrive hver eneste dag, og trives godt med å sitte og putle med flere forskjellige ting, hoppe mellom prosjekter. Og det er deilig å skrive prosa når jeg har holdt på med dikt lenge, å fylle hele siden med ord, i stedet for noen linjer her og der. Prosaen gir også større anledning til å drive med ting som plott og karakterutvikling og lignende, som kan være ganske gøy. Samtidig er jeg sikker på at jeg alltid kommer til å vende tilbake til poesien.

Og poesien, apropos den; i med vinterstemmes siste del, tenker og skriver Hæggernes en del helt eksplisitt rundt selve skrivingen, og det er med dette som om diktsamlingen åpner seg litt, som om det å ta diktene med inn i diktene skaper en eller annen ny nærhet til leseren, nesten litt som i de bakomfilmene på slutten av dvd-ene der skuespillerne letter litt på snippen og lar deg bli med bak scenen — for å gå tilbake til dette med teaterscenen som jeg snakket om innledningsvis. Det antydes at det å skrive dikt kanskje til slutt ender opp med å bli jeg-ets løsning på alt savnet; «Og hver gang jeg skriver / at du [rører ved meg] / føles det litt mindre / virkelig», uten at samlingen siver ut i en lettvint hjelp-til-selvhjelp-poetikk av den grunn. Det finnes faktisk noen veldig fine tanker om poesi her, mot slutten:

Når jeg senker stemmen

kan jeg heve skip De fleste
diktene går i oppløsning av seg selv
men jeg fortsetter å henge sammen

(s. 79)

Fra utsiden

kan diktet lett forveksles
med grunnene mine
for å skrive det Diktet selv

peker stumt tilbake mot
sin egen uskrevethet
Jeg går langs en strand

ved et hav ingen andre
har forlatt ennå Jeg går
endelig i ett med diktet

(s. 66)

Eller noe annet om dinosaurer som dere kan lese selv. Eller som det står et annet sted i boken: «Alt / i livet mitt som ikke blir / dikt er bortkastet». Hva skal man si? Det er i alle fall aldri bortkastet å lese Kristian S. Hæggernes.