Og jeg tenkte: Dette er litt av et scoop. Litt av en ting å få innblikk i. Det er Tomas Espedal som har inntatt scenen, overtatt plassen etter Ole Robert Sunde - som med lånte briller hadde lest sitt minneessay over Tor Ulven (og ikke kunnet dy seg for å bekjenne, plutselig, som en spontant inngripende førstepersonsforteller, at han elsker denne av sine egne setninger: «Han hadde ører som Kafka»). Men Espedal ankommer som en overraskelse, helt til sist, akkurat som i juleprogrammet til Timmy Gresshoppe, a surprise, omtrent ordrett oversatt fra Jon Øystein Flinks introduksjon: Her var det ingen som ante hva Espedal skulle lese.

Fordi, viser det seg, Espedal hadde blitt kalt inn på kort varsel, en stand-in i hui og hast, tre dager tidligere, og idet han entrer scenen er han iført gode sko og ryggsekk, som om han umiddelbart hadde tatt dem på seg og gått hele veien fra Bergen og hit, slik man aldri helt kan avfeie muligheten for at han faktisk har gjort, men det som var langt mer interessant var at Espedal ikke, som alle de andre, hadde en bok rett bak seg, eller rett foran seg: Espedals bok ligger langt langt fremme, og finnes ikke ennå som noe annet enn en bunke med ark, og det var disse han leste fra, og lot oss få en eksklusiv forsmak på, og som ga meg følelsen av langsomt å bli forvandlet til et stille lys.

Min datter er femten år og kjenner ikke sin far. Slik åpner det som i følge Espedal kommer til å bli hans siste prosjekt som bokforfatter: «Imot kunsten». Hvor mye lit man skal feste til akkurat det utsagnet, kan sikkert diskuteres, all den stund Espedal allerede for flere bøker siden erklærte i intervjuer at han skulle slutte å skrive dem. Teksten vi får høre på Mono denne kvelden tar oss med inn i sfærer vi kjenner fra tidligere bøker; huset, skrivebordet, vinduet, og knytter seg dessuten tematisk til trilogien Biografi/Dagbok/Brev der jeget mister sin kjæreste: I «Imot kunsten» er jeget en enslig far, som i forsøket på også å være en mor for sin datter ender opp med å ta fra henne faren også. Det handler dessuten om å skrive, om å slutte å skrive, og å begynne å skrive igjen. På sedvanlig Espedal-vis er det elegant, musikalsk og ispedd noen poetiske bilder som tar fra deg pusten.

«Imot kunsten» omtales av forfatteren som første bind i en serie som i alle fall også kommer til å omfatte et bind to: «Imot naturen». Om dette virkelig blir Tomas Espedals siste prosjekt, er det i alle fall betryggende å se at forfatteren gir seg selv anledning til å hale det ut til en slags never ending story. Om det finnes ett menneske i Norge jeg ikke kan se for meg som en som ikke lenger skriver, så er det Tomas Espedal, eller sagt på en annen måte: Om det er én person her som skal skrive, så er det ham! Og jeg tenker at det er litt av et scoop å få vite alt dette, en helt vanlig gråhvit kveld i januar. Gå hjem etterpå å tenke på dette, å skrive bøker i bind, bøker som henger sammen, sammenbundet. Det er djervt, ikke minst, å fortelle om dette allerede før et eneste bind er ferdigskrevet. Men Espedal er modig, dette vet vi, og en av de rauseste forfatterne vi har. Og det er dette jeg vil dele med dere, alle dere som ikke kunne eller hadde lyst til å være på Mono i går: Tanken på de uskrevne romanene hans som finnes et sted der fremme i tiden, er den ikke fin? Gir den deg ikke lyst til å finne noen historier og binde dem sammen?

Dette innlegget ble publisert torsdag 31. januar 2008 klokken 17:23 og er arkivert under Bøker. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.