JEGBORHER presenterer (proudly): Tina Åmodt

Tina Åmodt har snekret lenge på sine korttekster fra byggefeltet, men nå er endelig debutboken, Anleggsprosa, klar. Forskalingen er fjernet, om du vil. Som i fjor tar jeg med dette sjansen på å hevde at Kolon har huket til seg en av årets mest interessante debutanter. Jeg bor her ønsker Tina velkommen inn i forfatterstanden, og slår seg ned på en jernbjelke høyt over byen med matpakke og en termos kaffe for å snakke litt byggeplasspoetikk med henne.

RFH: Hei, Tina. Boken din er til produksjon, hører jeg. Hvordan føles det?

TÅ: Hei, Rune! Nå kjennes det skikkelig bra. Som en stor lettelse. Jeg jobbet med Anleggsprosa lenge, men særlig de siste månedene med redigering og finpuss tok på – plutselig skulle den bli endelig, avsluttet. Jeg har tidvis vært veldig nervøs for ca alt som har med utgivelsen å gjøre, men det har blitt mye bedre etter at den ble sendt i trykken. Teksten er også så ferdig som jeg kunne klart å få den (ikke minst takket være min fabelaktige redaktør). Neste gang jeg ser teksten er den en bok, og det føles, som sagt, godt. Så får jeg ta det derfra.

RFH: Når jeg leser tekstene dine, blir jeg først slått av hvor lukket miljøet på byggeplassen fremstår, hvor lite av verden utenfor som slipper inn – det er nesten som om det er en annen tid bak gjerdene, en førmoderne tid, der verden bare består av grunnmaterialer og byggesteiner, jord, stein, vann. Kanskje har det noe å gjøre med at du har valgt å la alle tekstene foregå inne på selve byggeplassen, i felten, mens livet utenfor bare kommer frem gjennom korte replikker eller små stikk av lengsel. Anleggsarbeidet beskrives som hardt, kompromissløst, men likevel som noe positivt, har jeg inntrykk av, som noe fint og trygt – «gleden ved å se en nystøpt vegg minner ikke om noe annet,» heter det f.eks. et sted. Er det nesten sånn at byggeplassen i Anleggsprosa blir et slags fristed fra privatlivet for arbeidsfolkene du beskriver? Altså, det kan virke som om noen av dem sliter med sitt i det private, men at noe av det fine med arbeidsplassen er at der hører ikke slike ting hjemme?

TÅ: Det kan du si. På byggeplassen blir i alle fall mye forandret, der kan man slippe å tenke på alt det andre, faktisk får man ikke det heller, man er tvunget til å rette fokus bort fra seg selv, og mot den faktiske jobben (jeg kunne nok vist mer av hva som foregår i hodet på hovedpersonen, men da hadde det blitt en helt annen bok). Når jeg har skrevet har jeg vært opptatt av å ikke idyllisere verken byggeplassen, arbeideren eller det såkalte livet utenfor. Jeg er mer interessert i de der ambivalente aspektene. Boken skildrer et nokså lukket miljø, som du påpeker; i arbeidstiden er folkene avskåret fra omverdenen, rent fysisk. De har på seg bedriftens arbeidsklær, naturen rundt dem er endevendt og ødelagt, de gjør ofte kjedelig arbeid, har tidspress, blir slitne… Ingen ideell situasjon, det er soleklart. Naturlig nok gleder de seg oftest til de kan slutte å jobbe og gå hjem, men til hvilket liv? Hva slags frihet er innen rekkevidde? Hvis de f. eks ikke jobbet: hva skulle de da gjort? Som kjent er gresset stadig grønnest på den andre siden. Jeg tror at selv om byggeplassen er en belastning, gir den også stor mening for folkene i boken. I tillegg til pengene som de jo får utbetalt, ser jeg for meg at de fleste har en viss yrkesstolthet. De har selv valgt sitt arbeid. Uansett hvor mye annet som er skit kan de alltid klare å utføre arbeidshandlingen. Helt essensielt er det også at byggeplassen skaper relasjoner som neppe kunne oppstått andre steder, som vennskapet mellom hovedpersonen og kollegaen Harald.

RFH: «Den første setningen, den må være hard som stål. Man arbeider den frem, sliper og børster, kutter og pusser, et håndverk. Den mekaniske lyden av skrivemaskinen, som å sitte alene i et fabrikklokale og høre stemmene til de som ikke er der,» dette er, som du vet, klippet fra den siste boken til Tomas Espedal, som vi sikkert kunne snakket mye om, kan jeg tenke meg, men la oss bare ta dette maskinelle/industrielle ved selve skrivearbeidet som han skriver om. Du beskriver mye maskinelt arbeid i boken din, kan du også se noen likhetstrekk til skrivearbeidet, eller ting som kunne ha overføringsverdi til skrivebordet?

TÅ: Absolutt! Når jeg skriver ser jeg teksten veldig fysisk for meg. Å skrive er et konstant komponeringsarbeid av ord, lyd, setningene som skal prøves ut og endres i det uendelige (!) for å få sin perfekte form. Joda, det er kjekt, men også et jækla slit og en kamp for å holde motivasjonen oppe. Forskaling, som boken beskriver inngående, kan også brukes som en enkel skrivemetafor: Man må snekre forskaling for å kunne fylle i betong, men når betongen er tørket til å bli f. eks et veggfundament, fjerner man forskalingen. På samme måte som man skjærer bort alt overflødig i en tekst så bare det mest fundamentale står igjen… Ha ha. Byggeplasspoetikken, altså. Men jeg tenker faktisk en del på at det å skrive en tekst kan være som å bygge et hus uten tegninger og oppgitte mål – man vet ikke hvor stort huset skal bli, hvordan utseende det skal ha, hva det skal romme. Men det skal bli et fullverdig byggverk.

RFH: Boken din tar opp temaet kjønn, nesten uunngåelig, i og med at fortelleren er en kvinne i et tungt mannsdominert miljø. «Navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske,» konstaterer hun et sted, men likevel synes jeg observasjonene og fortellingene fra arbeidermiljøet ligger tett opp mot det vi f.eks. finner hos en utpreget mann som Bjørn Aamodt – til tross for dette kvinnelige blikket. Hvordan synes du byggeplassen fungerer som arena for å belyse kjønnroller / arbeidsliv – blir forskjellene mellom kjønnene tydeligere der, eller viskes de tvert i mot ut, på en måte?

TÅ: Det kvinnelige blikket, ja. Hva innebærer det? Betrakter en kvinne byggeplassen på et særskilt sett fordi hun er kvinne?  Er det et avvik, når denne kvinnelige stemmen (attpåtil skrevet fram av en kvinnelig forfatter) ikke er utpreget feminin, «myk», «omtenksom», «sårbar» og «navlebeskuende»? Hva gjør denne stemmen mer maskulin, eller androgyn? Skulle hovedpersonen snakket mer om hvor utsatt kroppen hennes er for blikk fra de mannlige kollegaene, enn om hvor tung hun blir i beina i løpet av en arbeidsdag? Dette er ikke utelukkende retoriske spørsmål, jeg går jo rundt og prøver å finne ut av hva slags bok det er jeg har skrevet. Mens jeg jobbet med teksten ble det feministiske prosjektet gradvis mer synlig for meg, for kjønnstematikken er, som du sier, uungåelig. Om mannen i mange sammenhenger er en uuttalt norm, er han i hvertfall det på byggeplassen (og i klassisk arbeidslitteratur)! Lenge har han også vært det med rette. Hvilke faktiske konsekvenser det får at kvinnen kommer inn i denne mannesfæren, vet jeg ikke. Kanskje er hovedpersonen i Anleggsprosa nærmere Harald enn de fleste andre på byggeplassen fordi hun er kvinne. Eller: Fordi hun er en ganske sympatisk person. De gangene kjønnet eksplisitt omtales i boken, synes jeg selv det er ganske vittig, som små påminnelser; å, hun er jo kvinne, tenker man kanskje, og så leser man videre med en eller annen fordom surrende i hodet. Som blir innfridd. Eller ikke innfridd. Det får leseren svare på. Hovedpersonen blir for øvrig aldri omtalt med navn, noe som antakelig ikke helt tilfeldig.

RFH: «Språket vi snakker tar det tid å lære seg,» sier fortelleren din et sted. Hvordan lærte du dette språket, og kan du si noe om hva som kjennetegner det?

TÅ: Jeg har jobbet på byggeplass i flere perioder, men har absolutt ikke yrkeskompetanse. Jeg har måttet ty til fagbøker og min betongkyndige far for å virkelig spikre den tekniske biten. Når det gjelder kommunikasjonen mellom menneskene i Anleggsprosa, kjennetegnes den vel av at de sjelden sier mer enn de trenger å si. Språket er jordnært og konkret. De deler små glimt av hva de tenker mens de jobber, simple spøker som gjør dagen lettere. Og de snakker et språk som rett og slett er praktisk; kjennskapen til alle faguttrykkene og de klare beskjedene de gir hverandre gjør livet tryggere og mer håndterlig, bokstavelig talt.

RFH: Hans Herbjørnsrud sa nylig til Klassekampen at den nye generasjonen forfattere i stor grad består av folk som har gått på skriveskole, at de ikke er «gauper som kommer stormende ut av tjukke skauen», men folk som mye bedre enn tidligere generasjoner vet hva de går til. Er det noe i dette, tror du, føler du at du etter ett år på Skrivekunstakademiet og to på Litterär Gestaltning står bedre rustet for en fremtid som forfatter enn du ville gjort uten?

TÅ: Da jeg begynte på Skrivekunstakademiet og oppdaget at det fantes forfattere og et såkalt litterært miljø, var det ganske overveldende, men det er nesten skumlere nå, når jeg vet mer om hvem folk er og hva som er prestisje og alt det der. Nei, for meg er det først og fremst inspirerende. Jeg har mange forfattervenner som jeg har møtt i Bergen og Göteborg og det er fantastisk. Jeg kan henvende meg til flere av dem hvis jeg trenger å bli lest, for eksempel, en kjempeluksus. Det viktigste skriveskolene har gitt meg, er nettopp treningen i å få tilbakemelding på tekst, og å snakke om tekst (dette sier alle som har gått på skriveskole, men det er jo sant). Samtidig finnes det nok en fare for at man i lengden kan bli lett miljøskadd.

RFH: Etter snart to år i Sverige: har du plukket opp noen nyttige impulser der borte? Tror du de nordiske landene kunne tjent på i enda større grad å få øynene opp for hverandres samtidslitteratur?

TÅ: Å, jeg er ganske redd for sånne spørsmål. Jeg føler meg ikke som noen kvalifisert ambassadør. Men selvfølgelig vil jeg ha mer utveksling av litteratur mellom landene, det er jo store skattekister som mange (har jeg inntrykk av) aldri kommer på at de kan kikke ned i. Mer skandinavisk språkutveksling til folket! I klassen min er vi norske, svenske og danske, det er vilt bra, på en måte er det større forskjeller mellom språkene og litteraturtradisjonene enn man tror. Men setter man seg inn i dem (og det er ingen stor jobb), kan man virkelig begynne å kommunisere.