Jeg skjønner ikke dette. I Dagbladet i går skrev Ulrik Eriksen om boka «Angel at the Fence» som Penguin nå har bestemt seg for å stoppe all lansering av fordi, som det står, bladet The New Republic to dager tidligere avslørte at hele boka bare var oppspinn. I samme artikkel nevnes et annet tilfelle, der Misha Defonseca, forfatter av boka «Misha», i mars i år ble avslørt som juksemaker. Felles for disse bøkene er at de bruker holocaust som ramme rundt mer eller mindre melodramatiske kjærlighetsplott, på samme måte som den for tiden mer kjente romanen «The Boy in the Striped Pyjamas» — men felles for dem ser også dette ufravikelige kravet om sannferdighet ut til å være, noe jeg rent litteraturvitenskapelig har problemer med å forstå. Hvorfor skulle det nødvendigvis være så uetisk å skrive fiksjonslitteratur rundt akkurat holocaust?
Det går over alle støvleskaft når Eriksen i Dagbladet skriver at «Avsløringene har … en skummel bivirkning: De gir næring til holocaustfornekternes groteske konspirasjonsteorier. For når disse to kjente historiene viser seg å være oppdiktet, hvilken garanti har man for at andre overlevelseshistorier ikke også er falske? Hva med Anne Frank? Eller Elie Wiesel?». Pust litt nå. Inn og så ut igjen. Det er altså sånn at det som har blitt avslørt her, er at noen fortellinger ikke er basert på virkelige hendelser. Den lille jødiske gutten som overlevde Buchenwald fordi en pike ved navn Roma kastet epler over gjerdet til ham, og som mange år senere tilfeldigvis møtte henne igjen på en blind date (og, akkompagnert av noe sølete musikk, giftet seg med henne sporenstreks) — det er han som har vist seg ikke å være identisk med forfatteren som har skrevet boka. Forfatteren har (gisp!) funnet det på selv!
Legg merke til det. For det skrives jo ikke noe om at selve holocaust ikke fant sted, og det vitner vel om et særdeles lite velutviklet leseblikk dersom man ikke greier å se at det å dikte opp en historie lagt til holocaust, og det å fornekte holocaust, er to helt forskjellige ting: At historien er fiktiv BETYR IKKE at man automatisk mener at også holocaust er det. Heller omvendt: Ved å legge en fortelling til holocaust, forholder man seg jo nettopp til holocaust som et historisk faktum. (Eller: At romanen «Beatles» foregår i Oslo er da ikke noe argument for at Oslo ikke finnes, uansett hvor mye oppspinn fortellingene til Saabye Christensen skulle være). Det å stille absolutte sannhetskrav til kunsten, dessuten, det er jo ensbetydende med å radere ut hele begrepet «kunst». Man hører hjemme et helt annet sted hvis man skal gå rundt og slenge ord som «juks» og «løgn» etter alt som ikke lar seg spore tilbake til en faktisk hendelse. Kunst skal ikke behøves å etterprøves. Man skal ikke se på kunst og kreve beviser.
Så, heller enn å trekke tilbake boka og skape masse rabalder, burde Penguin fått designeren til å stryke vignetten the true story fra omslaget og kjørt på — hvis problemet virkelig er at man ikke kan leve med en slik styggedom som et verk som utgir seg for å være noe annet enn det er. Det er trist hvis dette fører til at gode fortellinger forblir uutgitt, og jeg skjønner heller ikke hva man skulle ha å vinne på det. Visst er det viktig å respektere de historiske fakta og aldri aldri glemme det som skjedde med jødene under andre verdenskrig, men å prøve å holde fiksjon vekk fra disse tingene, det begrenser jo bare litteraturen og kan neppe være den riktige måten å gjøre det på i det hele tatt.
Blip.fm
DandyID
Delicious
deviantART
Facebook
Flickr
Friendfeed
Goodreads
Google Profiles
Google Reader
last.fm
Linkedin
LiveJournal
Rate Your Music
Twitter
Vimeo
WordPress.com
YouTube
Likevel tror jeg disse forfatterne, som utgir sine verk som om de var sannferdige, krenker holocaustbegrepet ved å romantisere omstendighetene, ikke minst ved å hevde at det er sant. Hvis de ikke hadde vært så oppsatte på at det nødvendigvis skulle vært “fra virkeligheten” er det ikke sikkert at boka ville blitt ansett som bra nok til å utgis. Typ, hvis noen hadde utgitt en kjendisbiografi uten at den nevnte kjendisen hadde eksistert, hadde det overhodet ikke vært interessant – man kan jo på ingen måte snakke om “kvalitetslitteratur”, men man leser det fordi man er interessert i kjendisen. Og man leser krigslitteratur med samme vagt sosialpornografiske interesse. Og nettopp derfor, ved å hevde at en historisk og nettopp skjønnlitterær roman er sann, fører man for det første leseren bak lyset (i hvilken grad “publikum vil bedras” er jo et annet spørsmål), men i det man forsøker å si at det som er oppspin er sant, tilfører man også en dimensjon av usannhet til en enorm og ufattelig tragisk hendelse i historien. Og det hadde jo vært helt greit, hadde de bare hadde lagt kortene på bordet med en gang, uten å forsøke å lure, dramatisere og romantisere.
[/rant]
Engi med forfatteren av innlegget. Nei, det må ikke være sant, selv om det handler om andre verdenskrig.
Det er skummelt å skrive ei bok og kalle den Sanninga, for uansett kor sant eller sjølvopplevd det er vil det jo alltid berre bli ein av mange versjonar. Det er heilt sikkert mykje Anne Frank valde å la vere å skrive, endå meir far hennar ikkje ville ha på trykk. Men ingen føler seg lurt av det. Og kanskje er det det som er poenget her, vi hatar å føle oss lurt.
Eg trur at det går an å skrive oppdikta historier om holocaust, men det vil bli ein heilt anna sjanger enn opplevde historier frå holocaust. Som Benedicte er inne på vil mellom anna kvalitetskrava bli mykje høgare fordi ein les det som kunst, ikkje som dokumentasjon på noko som faktisk har skjedd.
Eg er ikkje samd i at dette er ein freistnad på å innføre eit krav om sanning i kunsten, men heller ei tydeleg melding om at vi vil bli fortalt kva som er oppdikta og kva som er sant. Så får det heller berre vere at vi lurer oss sjølve ved å tru at ei skildring av ei sjølvopplevd hending er meir sann enn kunsten.
Coen-brødrene åpner filmen «Fargo» med ordene «based on a true story». Det er jo ikke sant, den er ikke basert på en sann historie. Men jeg tror ikke at filmen ville solgt noe mindre om de ikke hadde lagt til den undertittelen. Det er kanskje annerledes med bøker, særlig fra andre verdenskrig.
Forøvrig er jeg enig i at bokomslaget bør være rimelig sannferdig. Står det at det er en sann historie, så bør det være en essens av en sann historie, i hvert fall. Ellers lurer man leserne.
Ikkje har æ hørt om denna saken, og ikkje vil æ uttale mæ om de sånn nøye, men æ trur holocaust e et sterkt nok minne te enda å vekke en harme som kanskje (?) e unødvendig. Men de e vel rikitg at fiksjon skal kunne være lov, men da uten påskrifta “a true story”? Selvfølgelig finnes de vel de som har grunna førr å skrive nettopp at de e en sann historie uten at de e de, men om de e tilfelle her vet æ ikkje. Førr all del, æ e udelt tilhenger av kunst/metafysikk blotta førr BEVIS..!
En anna ting; har du nå å si om “The Boy in the Striped Pyjamas”? Sto nemlig å holdt på, ikkje mindre enn to eksemplar av den på jobb i dag, og lurte frøkteli på om æ sku lese den. (kanskje ikkje begge to, men..)
En anna ting. Æ sku ha lest di bok lenge. Men den e lånt ut. De blei den ganske fort. Så de e jo hyggeli, du bli lest! Og snart lest av mæ og..
En anna tilslutt-ting: rikti godt nyttår! Håpe du har de som du vil ha de når du har de aller best.
Smil.