Den svenske poeten Linn Hansén debuterte i fjor (altså 08) med samlingen Ta i trä på Pequod Press. Hansén er født i 1983, bor i Göteborg og er for noen av oss allerede et kjent navn fra Audiatur 2007, der hun deltok sammen med Kajsa Sundin under fellesnavnet SHARKS. Hansén er også medlem av kollektivet G=T=B=R=G, og alt dette skal vi komme tilbake til senere, når poeten selv skal få komme til orde. Først skal det imidlertid bare handle om denne lille grønne boken, som jeg tilfeldigvis fant da jeg sto og lette etter noe helt annet i Söderbokhandeln i Götgatan, Stockholm tidligere i høst, og som dessuten er en av de fineste diktbøkene jeg har lest på veldig lenge.
Arkiv for ‘Bokanmeldelser’
JEGBORHER presenterer (proudly): Linn Hansén
søndag 4. januar 2009Hele sommeren skriver jeg om snøen
torsdag 23. oktober 2008Kristian S. Hæggernes
med vinterstemme
Cappelen Damm 2008
Dikt, 80 sider
Kristian S. Hæggernes debuterte i 2004 med diktsamlingen tyngde av fallende skygge. Denne høsten er han ute med bok nummer to, med vinterstemme. Det er to bøker som er i slekt med hverandre på mange måter, ikke minst kjennetegnes begge av en dempet, nærmest dvaleaktig, stemning, der grensene mellom drøm, våkenhet, minner og erfaringer aldri er helt permanente. Det snør mye i begge bøkene, og det er ofte natt, og om man leser dem etter hverandre, vil man fort registrere at huset, stemmen, blikket og fuglene er elementer som går igjen — som om all poesien egentlig kom ut fra den samme lille teaterscenen, der bare noen enkle rekvisitter, noen hvitmalte dører og vinduer, utgjør scenebildet, men der det finnes desto større rom for fantasien, fordi alt mørket rundt scenen er åpent, uendelig, og hele tiden utvider seg.
Jazzverk
mandag 10. september 2007Rolf Sagen
Kraftverk
Samlaget 2007
Roman, 176 sider
Den tyske litteraturkritikeren Walter Benjamin har trukket frem skillet mellom det frivillige og det ufrivillige minnet hos Proust. I På sporet av den tapte tid kommer dette til uttrykk allerede på de første sidene, der Proust snakker om byen Combray, som han bare har en uklar erindring om til tross for at han tilbrakte deler av barndommen der. Denne typen erindring kaller Benjamin ‘frivillig’, fordi den er knyttet til intellektet og dermed også kan manes frem med vilje. Når en slik fremmaning som regel likevel ikke gir mer enn et uklart resultat, er det fordi det tapte, med Prousts ord, befinner seg «utenfor tankenes område og rekkevidde, i en eller annen materiell gjenstand» (Veien til Swann, s. 59). Man trenger hjelp, altså, fra et eller annet materielt objekt, for å få tilgang til det ufrivillige minnet, dette man kanskje også kjenner som mémoire pure, den rene hukommelsen, slik filosofen Henri Bergson artikulerer det; man trenger hjelp, og denne hjelpen kan komme fra hvor som helst, tilfeldigvis, et snev av en lukt på fortauet, en lyd utenfor vinduet, en bok du finner på biblioteket.
