«Mammut» er et hot ord i Trondheim for tiden – og da ikke i betydningen gigantisk lagersanering av bøker på utgått dato, men i betydningen Lukas Moodyssons nye film. Det rapporteres nå i kveld om utsolgte billetter på opptil flere forestillinger (i en by som Trondheim kan man forsvare å anvende ordet «pang-åpning» i ingressen om slike ting), og det er både tøft og kult og kanskje til og med litt modig av Kosmorama å satse på nettopp denne filmen som åpningsfilm for festivalen i år. For det har vel ikke luktet publikumssuksess av de seneste filmene han har laget, gode Lukas, vi kan f.eks. på festivalens egen kosmoblog lese historien om hvordan selveste Tommy Olsson måtte saumfare alle kinoer både i Oslo og Stockholm for å anmelde «Ett hål i mitt hjärta» (2004) uten resultat, rett og slett fordi ingen ville vise den. Ennå omtales Moodysson nesten utelukkende som regissøren bak «Fucking Åmål» og «Tillsammans», og kan alle som har sett «Container» (2006) egentlig reise seg? På Kosmorama kan man få med seg alle filmene til Lukas Moodysson, i tillegg til at sjefen sjølv akkurat nå sitter der oppe og kaster glans ut over hele salen. Får håpe det stemmer at de billettene ble revet bort, i alle fall, og at filmen lever opp til forventningene både jeg og et par andre jeg kjenner helt sikkert har.

Filmen om Max Manus, som jeg så i går kveld, er selvfølgelig både storslått og fin, men fremfor alt, kjente jeg etterpå, en film som føles viktig og relevant nå, i disse katastrofen-på-Gaza-tider. For det er ennå i aller høyeste grad den slags tider, det er ikke noe som bare går over, selv om et par bråkete demonstrasjoner her i Oslo nylig har bidratt til å dra motstanden mot Israel over til å handle om marginaliserte norske ungdommer, til å handle om noe så stakkarslig og norsk som noen knuste ruter og et par forsinkede nyttårsraketter. Det er så skremmende at jeg nesten mister pusten, etter å ha sett «Max Manus» og nazistenes okkupasjon av Norge på nært hold, å se hvordan en hel verden tilsynelatende lar Israel få holde på, på en nokså tilsvarende måte, overfor Palestina as we speak. Har vi virkelig ikke kommet noe lengre, etter alle disse seksti årene? Og her hjemme bruker A. Behn alle landets nyhetskanaler til å ta igjen mot en dustete journalist mens han i fullt alvor forteller at det nok er tøft for Märtha at mannen hennes nå har gått i krigen.

Noen ganger tenker jeg at norsk offentlighet er det dummeste som finnes i hele verden.

Jeg var på Colosseum sammen med kjæresten min og så den nye pixarfilmen WALL·E i går. I dag våknet jeg med den gamle Bare Egil Band-låta «Kjærlighet mellom muslinger» på hjernen. Det er noe absurd menneskelig ved denne evnen til helt ukritisk å la seg rive med til å tro at det finnes mulighet for kjærlighet mellom omtrent hvilke objekter som helst. Jeg mener, la gå, mellom popstjerner, mellom bønder — her er det jo i det minste teoretisk mulig. Men på Colosseum i går: Det var en merkelig opplevelse å sitte der med dirrende underleppe og ta inn over seg utvelsklingen av kjærtegn mellom en rusten søppelkonteiner og en litt avansert iPod.

(mer…)