Noen ganger tenker jeg at norsk offentlighet er det dummeste som finnes i hele verden.

Men, okei, that’s film, og jeg tviler ikke på at Disney ville være i stand til å lage tåredryppende romantikk ut av kjærlighet mellom to steiner, om det var så om å gjøre. Men er WALL·E en god film for det? Jeg kan ikke huske å ha sett en film bli så unisont skrytt opp i skyene før, det finnes virkelig ikke en avis i hele Norge som ikke på forhånd hadde gitt filmen en sekser. Så naturligvis stilte jeg med et kritisk blikk. Så mange norske aviser kan umulig ha rett.

Men jo kanskje. Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å bedømme filmene til Pixar, og andre tilsvarende produksjonsselskap. Etter Biefilmen (DreamWorks), f.eks., hadde jeg virkelig ingen ide om hvorvidt det jeg nettopp hadde sett var en god film eller ikke. Man kan alltids trille seks for teknologien, og, herregud, det er ingen tvil om at det sitter noen groteskt dyktige nerder foran mac-skjermene rundt hos de respektive selskapene. Likevel, om vi utelukker dette, utelukker den rent estetisk fortryllende effekten av ultradetaljerte dataanimerte fantasilandskap på stort lerret, da synes jeg en del av disse filmene ramler litt gjennom. For hva er egentlig WALL·E?

Jo, blant annet: En gigantisk reklame for Apple. Dette er helt unødvendig å påpeke, enhver som har sett filmen vet at så godt som samtlige av karakterene er lett synlige produktplasseringer fra eplehuset. Ikke noe galt i det, forsåvidt, så lenge man vet at det å bli utsatt for reklame i så stor grad allerede er det man betaler for når man setter seg i kinosetet; så lenge man allerede har de brillene på seg. Men det gir en litt interessant smak av selvmotsigelse til det som på overflaten er utformet som en relativt banal kritikk av den vestlige, kommersielle verden: Menneskene fremstilles gjennomgående som dumme, sengeliggende fiskeboller som ikke er i stand til annet enn å sveve rundt fra skjønnhetssalong til skjønnhetssalong mens de hele tiden slurper i seg ting fra mcdonaldsaktige drikkebeger — alt sammen kontrollert av den fiktive megakorporasjonen Buy ‘N Large. Et skrekkbilde av dagens USA, åpenbart, for ikke å snakke om morgendagens, men samtidig betryggende overkarikert, slik at det likevel ikke har noenting med oss å gjøre. Da er det betydelig mer ekkel realisme i de disige åpningssekvensene, der kamera sveiper over post-krig-lignende landskap dominert av forlatte skyskrapere og enorme søppeltårn. Det er en lovende start, men filmen går seg senere litt bort idet referansene til sjangerklassikere som «Star Wars» og «2001 — en romodysse» i perioder tar fullstendig overhånd; det er synd, for filmen berører problematikker som kunne gjort den langt mer original, ja rett og slett enda viktigere, uten at jeg av den grunn mener at WALL·E hadde behøvd å fremstå som en søppelkonteinerutgave av Al Gore.

Det satt en jente i stolen til høyre for meg (ikke kjæresten min, hun satt til venstre), og en litt fasinerende (og etter hvert irriterende) greie med denne jenten, var de oppsiktsvekkende høye klynkene av sinnsbevegelse hun hele tiden slapp ut av seg. Jeg må innrømme at det inderlig emosjonelle spillet mellom E og Eve aldri slapp helt gjennom til mine innerste strenger. Men, som sagt, Disney skal ha for sin utrolige evne til å gjøre selv det dølleste kjærlighetsprosjektet rørende. Jeg har åpnet vaskemaskinen en del ganger i løpet av livet, og sett hvor tett knivene og gaflene i blant står og omslynger hverandre. Og det æ’kke mye kjærlighet ved det, skal jeg si deg.

Vi så det i About a Boy – da filmen kom var det blitt 2000-tallet, og bokas Kurt Cobain ble skamløst erstattet med et eller annet hip-hop-band. For, var vel tanken, ingen kids hører vel på Nirvana i dag. Mannen som elsket Yngve har heldigvis tenkt annerledes og virkelig tatt åttitallet sitt på alvor (filmen åpner til tonene av The Stone Roses, avslutter med Joy Division, og innimellom der blir det bl.a. plass til å pule til The Cures «Lullaby»). Likevel; jeg skal være den første (og sikkert også eneste) til å bli fornærmet over at et såpass sentralt element som Tre Små Kinesere faktisk er i boka, i filmen er blitt røsket opp med rota og erstattet med en mikskassett Jarle har laget (så romantisk!).

Filmen trenger ingen anbefaling, men la meg likevel bare få si at hvis du først har tenkt å la deg overtale av noe som står klistret over hele veggen på Nationaltheateret t-banestasjon, er dette sannsynligvis øyeblikket. I stedet vil jeg slå et slag for soundtracket, som finnes i en fantastisk dobbelt-cd med liner notes av Tore Renberg. Om du, som meg, var mest opptatt av å se Kalle Klovn på åttitallet, er dette en virkelig åpenbaring – og en sårt tiltrengt oppreisning for et av de tiårene det i ettertid har vært lettest å gjøre narr av. Hør f.eks. på Matchstick Suns «You & Me». Det var faktisk mer til åttitallet enn Jahn Teigen og Whitney Houston. Jeg tipper det sitter et par småsjalu forfattere rundt omkring nå, med forslag til soundtrack til sine egne bøker. Hva med en dobbel-cd satt sammen av Carl Frode Tiller, Ragnar Hovland, Pedro Carmona-Alvarez?

Kanskje verden snart er klar for en film der kidsa faktisk hører på Nirvana?

Forstå meg ikke feil. Det er slik filmen blir markedsført. Filmen om Ian Curtis. Og det er heller aldri lagt skjul på at manuskriptet i stor grad bygger på biografien til den hardt prøvede kona Deborah. Deborah som ofret seg for kunstneren og ble sittende hjemme som en Solveig mens husbonden spasmet seg rundt mellom små, nordvestbritiske klubbscener. Klart hun fortjener sin dose sympati, vi er helt åpenbart en hel haug med svarthåringer rundt omkring som har mye å takke henne for. Det er det ingen tvil om. Likevel; om vi ser bort fra dette kanoniseringsaspektet ved filmen, om vi klapper Deborah på skuldra og medgir henne, som sikkert sant er, at hun virkelig er et skinnende menneske, og konsentrerer oss om resten av filmen.. Da. Hva har vi da?

«Control» er, i en viss forstand, en suppete såpeopera. Det går an å se det sånn. Det handler om en ung gutt som forelsker seg, og i et halsbrekkende tilfelle av ungdommelig overmot gifter seg med piken på flekken. Han blir far, slik visa jo gjerne går, og det kan naturligvis ikke gå, for alt var jo en mistake, og når Annik dukker opp backstage er det ikke greit å være gift småbarnsfar, eller hjemmeværende mor, for den saks skyld, da trøbler det seg til på beste Dr. Phil-vis. Slik det gjør. Hele tiden. Over alt.

Som publikum blir jeg sittende og irritere meg over denne vinklingen. Her sitter jeg med Ian Fucking Curtis på lerretet foran meg, og det eneste han gjør er å stirre på seg selv i speilet! Og alt som kreves av ham, omsider, er at han skal snakke. Answer me, Ian! roper Deborah, i det som er av nøkkelscenene, men Ian vil ikke snakke. Han er ikke en snakker. Han er en synger. Og jeg, med mine nøyaktig like sko, klandrer ham ikke. Men jeg klandrer filmen. Answer me! roper jeg til filmen. Men filmen vil ikke snakke.

Filmen vil ikke fortelle hva det var som gjorde at akkurat Joy Division ble noe annet enn det søplebandet så mange andre band på den tiden endte opp med å bli. For plutselig var de det bare. Og Love Will Tear Us Apart dukker opp på soundtracket uten at verken Ian eller Deborah ser ut til å bry seg, legge merke til det, for ingen av dem har vel engang hørt låta, skal vi dømme ut fra filmen. For Joy Division er bare en maskin som kjører seg selv, en trekkoppbil, og det er dette som er mitt største ankepunkt mot «Control». Den har glemt at i den tidsperioden filmen ellers portretterer stilrent svarthvitt, da kunne man ikke bare plukke platene ut fra hylla og presse play. De måtte skrives, disse låtene. De måtte spilles inn. Men i filmen er det ingen som tar på seg det ansvaret.

Og så enkelt er det ikke. Det skal mer til enn å kunne resitere Wordsworth for å bli en rockelegende. Ærlig talt.

Portrettet av Ian Curtis, under disse omstendighetene, er ellers upåklagelig. Sam Riley spiller fantastisk, Anton Corbijn filmer fantastisk, og soundtracket er naturligvis spekket med den ene fantastiske låta etter den andre. Det er, får vi tro, et ærlig portrett av en ung mann som, i ren Kafka-ånd, pliktskyldigst tilbringer dagene i en anonym kommunal instans og lar kreativiteten utfolde seg etter arbeidstid. Interessant. Men det er også et portrett av en uansvarlig jævel som bedrar kona si og bare glimtvis forstår alvoret i sine valg og sine handlinger. Slik sett belyser «Control» også det kjente Hamsundilemmaet: Kan man like en drittsekks kunst? Svaret er selvfølgelig ja, man kan elske den, og man kan tilogmed oppkalle plasser etter drittsekken. For til syvende og sist er det kunsten som overlever, det er den som blir igjen når mennesket bak den bokstavelig talt, som i filmens sluttscene, går opp i røyk.

Kanskje er det nettopp derfor denne filmen finnes? For at alt virvaret rundt, all kjærligheten og eks-kjærligheten og smerten og hjerten skal overleve ettertidens kremasjon? Kanskje. Vel, hva kan jeg si? Nice try. På vei hjem fra Vika var det uansett bare musikken til Joy Division som ble med i veska mi. Jeg tok på meg hodetelefonene og lot Ian Curtis synge for meg. For det er det han skal gjøre. Verken mer eller mindre.

Syngesalig: Men snakke vil de ikke, verken Ian eller filmen.