RFH: Hei, Tina. Boken din er til produksjon, hører jeg. Hvordan føles det?

TÅ: Hei, Rune! Nå kjennes det skikkelig bra. Som en stor lettelse. Jeg jobbet med Anleggsprosa lenge, men særlig de siste månedene med redigering og finpuss tok på – plutselig skulle den bli endelig, avsluttet. Jeg har tidvis vært veldig nervøs for ca alt som har med utgivelsen å gjøre, men det har blitt mye bedre etter at den ble sendt i trykken. Teksten er også så ferdig som jeg kunne klart å få den (ikke minst takket være min fabelaktige redaktør). Neste gang jeg ser teksten er den en bok, og det føles, som sagt, godt. Så får jeg ta det derfra.

RFH: Når jeg leser tekstene dine, blir jeg først slått av hvor lukket miljøet på byggeplassen fremstår, hvor lite av verden utenfor som slipper inn – det er nesten som om det er en annen tid bak gjerdene, en førmoderne tid, der verden bare består av grunnmaterialer og byggesteiner, jord, stein, vann. Kanskje har det noe å gjøre med at du har valgt å la alle tekstene foregå inne på selve byggeplassen, i felten, mens livet utenfor bare kommer frem gjennom korte replikker eller små stikk av lengsel. Anleggsarbeidet beskrives som hardt, kompromissløst, men likevel som noe positivt, har jeg inntrykk av, som noe fint og trygt – «gleden ved å se en nystøpt vegg minner ikke om noe annet,» heter det f.eks. et sted. Er det nesten sånn at byggeplassen i Anleggsprosa blir et slags fristed fra privatlivet for arbeidsfolkene du beskriver? Altså, det kan virke som om noen av dem sliter med sitt i det private, men at noe av det fine med arbeidsplassen er at der hører ikke slike ting hjemme?

TÅ: Det kan du si. På byggeplassen blir i alle fall mye forandret, der kan man slippe å tenke på alt det andre, faktisk får man ikke det heller, man er tvunget til å rette fokus bort fra seg selv, og mot den faktiske jobben (jeg kunne nok vist mer av hva som foregår i hodet på hovedpersonen, men da hadde det blitt en helt annen bok). Når jeg har skrevet har jeg vært opptatt av å ikke idyllisere verken byggeplassen, arbeideren eller det såkalte livet utenfor. Jeg er mer interessert i de der ambivalente aspektene. Boken skildrer et nokså lukket miljø, som du påpeker; i arbeidstiden er folkene avskåret fra omverdenen, rent fysisk. De har på seg bedriftens arbeidsklær, naturen rundt dem er endevendt og ødelagt, de gjør ofte kjedelig arbeid, har tidspress, blir slitne… Ingen ideell situasjon, det er soleklart. Naturlig nok gleder de seg oftest til de kan slutte å jobbe og gå hjem, men til hvilket liv? Hva slags frihet er innen rekkevidde? Hvis de f. eks ikke jobbet: hva skulle de da gjort? Som kjent er gresset stadig grønnest på den andre siden. Jeg tror at selv om byggeplassen er en belastning, gir den også stor mening for folkene i boken. I tillegg til pengene som de jo får utbetalt, ser jeg for meg at de fleste har en viss yrkesstolthet. De har selv valgt sitt arbeid. Uansett hvor mye annet som er skit kan de alltid klare å utføre arbeidshandlingen. Helt essensielt er det også at byggeplassen skaper relasjoner som neppe kunne oppstått andre steder, som vennskapet mellom hovedpersonen og kollegaen Harald.

RFH: «Den første setningen, den må være hard som stål. Man arbeider den frem, sliper og børster, kutter og pusser, et håndverk. Den mekaniske lyden av skrivemaskinen, som å sitte alene i et fabrikklokale og høre stemmene til de som ikke er der,» dette er, som du vet, klippet fra den siste boken til Tomas Espedal, som vi sikkert kunne snakket mye om, kan jeg tenke meg, men la oss bare ta dette maskinelle/industrielle ved selve skrivearbeidet som han skriver om. Du beskriver mye maskinelt arbeid i boken din, kan du også se noen likhetstrekk til skrivearbeidet, eller ting som kunne ha overføringsverdi til skrivebordet?

TÅ: Absolutt! Når jeg skriver ser jeg teksten veldig fysisk for meg. Å skrive er et konstant komponeringsarbeid av ord, lyd, setningene som skal prøves ut og endres i det uendelige (!) for å få sin perfekte form. Joda, det er kjekt, men også et jækla slit og en kamp for å holde motivasjonen oppe. Forskaling, som boken beskriver inngående, kan også brukes som en enkel skrivemetafor: Man må snekre forskaling for å kunne fylle i betong, men når betongen er tørket til å bli f. eks et veggfundament, fjerner man forskalingen. På samme måte som man skjærer bort alt overflødig i en tekst så bare det mest fundamentale står igjen… Ha ha. Byggeplasspoetikken, altså. Men jeg tenker faktisk en del på at det å skrive en tekst kan være som å bygge et hus uten tegninger og oppgitte mål – man vet ikke hvor stort huset skal bli, hvordan utseende det skal ha, hva det skal romme. Men det skal bli et fullverdig byggverk.

RFH: Boken din tar opp temaet kjønn, nesten uunngåelig, i og med at fortelleren er en kvinne i et tungt mannsdominert miljø. «Navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske,» konstaterer hun et sted, men likevel synes jeg observasjonene og fortellingene fra arbeidermiljøet ligger tett opp mot det vi f.eks. finner hos en utpreget mann som Bjørn Aamodt – til tross for dette kvinnelige blikket. Hvordan synes du byggeplassen fungerer som arena for å belyse kjønnroller / arbeidsliv – blir forskjellene mellom kjønnene tydeligere der, eller viskes de tvert i mot ut, på en måte?

TÅ: Det kvinnelige blikket, ja. Hva innebærer det? Betrakter en kvinne byggeplassen på et særskilt sett fordi hun er kvinne?  Er det et avvik, når denne kvinnelige stemmen (attpåtil skrevet fram av en kvinnelig forfatter) ikke er utpreget feminin, «myk», «omtenksom», «sårbar» og «navlebeskuende»? Hva gjør denne stemmen mer maskulin, eller androgyn? Skulle hovedpersonen snakket mer om hvor utsatt kroppen hennes er for blikk fra de mannlige kollegaene, enn om hvor tung hun blir i beina i løpet av en arbeidsdag? Dette er ikke utelukkende retoriske spørsmål, jeg går jo rundt og prøver å finne ut av hva slags bok det er jeg har skrevet. Mens jeg jobbet med teksten ble det feministiske prosjektet gradvis mer synlig for meg, for kjønnstematikken er, som du sier, uungåelig. Om mannen i mange sammenhenger er en uuttalt norm, er han i hvertfall det på byggeplassen (og i klassisk arbeidslitteratur)! Lenge har han også vært det med rette. Hvilke faktiske konsekvenser det får at kvinnen kommer inn i denne mannesfæren, vet jeg ikke. Kanskje er hovedpersonen i Anleggsprosa nærmere Harald enn de fleste andre på byggeplassen fordi hun er kvinne. Eller: Fordi hun er en ganske sympatisk person. De gangene kjønnet eksplisitt omtales i boken, synes jeg selv det er ganske vittig, som små påminnelser; å, hun er jo kvinne, tenker man kanskje, og så leser man videre med en eller annen fordom surrende i hodet. Som blir innfridd. Eller ikke innfridd. Det får leseren svare på. Hovedpersonen blir for øvrig aldri omtalt med navn, noe som antakelig ikke helt tilfeldig.

RFH: «Språket vi snakker tar det tid å lære seg,» sier fortelleren din et sted. Hvordan lærte du dette språket, og kan du si noe om hva som kjennetegner det?

TÅ: Jeg har jobbet på byggeplass i flere perioder, men har absolutt ikke yrkeskompetanse. Jeg har måttet ty til fagbøker og min betongkyndige far for å virkelig spikre den tekniske biten. Når det gjelder kommunikasjonen mellom menneskene i Anleggsprosa, kjennetegnes den vel av at de sjelden sier mer enn de trenger å si. Språket er jordnært og konkret. De deler små glimt av hva de tenker mens de jobber, simple spøker som gjør dagen lettere. Og de snakker et språk som rett og slett er praktisk; kjennskapen til alle faguttrykkene og de klare beskjedene de gir hverandre gjør livet tryggere og mer håndterlig, bokstavelig talt.

RFH: Hans Herbjørnsrud sa nylig til Klassekampen at den nye generasjonen forfattere i stor grad består av folk som har gått på skriveskole, at de ikke er «gauper som kommer stormende ut av tjukke skauen», men folk som mye bedre enn tidligere generasjoner vet hva de går til. Er det noe i dette, tror du, føler du at du etter ett år på Skrivekunstakademiet og to på Litterär Gestaltning står bedre rustet for en fremtid som forfatter enn du ville gjort uten?

TÅ: Da jeg begynte på Skrivekunstakademiet og oppdaget at det fantes forfattere og et såkalt litterært miljø, var det ganske overveldende, men det er nesten skumlere nå, når jeg vet mer om hvem folk er og hva som er prestisje og alt det der. Nei, for meg er det først og fremst inspirerende. Jeg har mange forfattervenner som jeg har møtt i Bergen og Göteborg og det er fantastisk. Jeg kan henvende meg til flere av dem hvis jeg trenger å bli lest, for eksempel, en kjempeluksus. Det viktigste skriveskolene har gitt meg, er nettopp treningen i å få tilbakemelding på tekst, og å snakke om tekst (dette sier alle som har gått på skriveskole, men det er jo sant). Samtidig finnes det nok en fare for at man i lengden kan bli lett miljøskadd.

RFH: Etter snart to år i Sverige: har du plukket opp noen nyttige impulser der borte? Tror du de nordiske landene kunne tjent på i enda større grad å få øynene opp for hverandres samtidslitteratur?

TÅ: Å, jeg er ganske redd for sånne spørsmål. Jeg føler meg ikke som noen kvalifisert ambassadør. Men selvfølgelig vil jeg ha mer utveksling av litteratur mellom landene, det er jo store skattekister som mange (har jeg inntrykk av) aldri kommer på at de kan kikke ned i. Mer skandinavisk språkutveksling til folket! I klassen min er vi norske, svenske og danske, det er vilt bra, på en måte er det større forskjeller mellom språkene og litteraturtradisjonene enn man tror. Men setter man seg inn i dem (og det er ingen stor jobb), kan man virkelig begynne å kommunisere.

Vilde Heggem. Sist utgitt: Akkurat her er det der verker (2007)

—Jeg mistenker en tredjedel av leserne av boken min akkurat her er det det verker for å være helt vanlige, ikke spesielt litteraturinteresserte mennesker. Mennesker jeg kjenner eller har kjent, familie og venner, tidligere lærere, gamle klassekamerater og foreldrene deres. Disse leser akkurat min bok bare fordi de har et forhold til meg. Én tredjedel ser jeg for meg er nettopp de litteraturinteresserte menneskene. Disse er en del av den bittelille kjernen bestående av bare noen hundre mennesker som er mer enn gjennomsnittlig beleste, og de velger aktivt å lese også min bok fordi de vet at den finnes. Den siste tredjedelen vil jeg tro er de middels beleste, men over middels interesserte. Disse skriver, eller ønsker å skrive selv, og har oftest helt tilfeldig plukket med seg akkurat den boken i en salgskasse utenfor en bokhandel, og skriver om det på bloggen sin.

Uansett hvilken kategori den enkelte leser av min bok kommer inn under, er det lesere som har gitt meg de fineste opplevelsene av det å være forfatter. Leserne er venninnen min som midt på natten sender en melding om at hun enda en gang har lest boken min, de er farmor som innrømmer overfor faren min at hun ikke helt skjønner det barnebarnet skriver, de er søstrene mine som synes jeg gjør meg vanskelig og blir provosert over at jeg ikke vet å verdsette litteraturteori og fremmedord, de er kjæresten min som siterer linjer fra tekstene mine i komiske situasjoner, de er barnet som lurer på om jeg tenker når jeg skriver eller om jeg bare skriver, de er journalisten som bruker to timer på å diskutere med forfatterdebutanten om sin grundige lesning av boken, og de er journalister som lurer på hvor Forfatteren henter Inspirasjon, de er en fremmed som legger igjen melding på telefonsvareren og ber meg ringe tilbake for å diskutere boken min, de er en tidligere date som i en melding opplyser om at han nå har lest boken og siterer en av sine egne tekster, de er gamle lærere og klassekamerater fra skriveskoler som skriver de mest rørende mailer, de er forfattere som jeg selv burde men aldri har lest bøker av, og de er forfattere som jeg selv setter høyere enn høyest og som jeg minnes på hvorfor jeg skriver når de forteller at de har lest akkurat min bok. Fordi at det finnes lesere skriver jeg ikke bare for terapien og selvmedisineringens skyld, men like mye i en tro på møter med andre mennesker.

Olaug Nilssen. Sist utgitt: Nesten frelst av Sigvart Dagsland (2009)

—Eg tenkjer så lite som mogeleg på lesaren. Eg prøvde å tenke litt på han no, ettersom du spurte, men eg blei berre fylt av angst for at han skulle vere mannen i gata på ein dårleg dag, og at eg difor burde skrive om alle bøkene mine til ære for hans negative innstilling. «Mannen i gata på ein dårleg dag» er forøvrig eit uttrykk eg har lånt frå Tove Bakke, noko eg nemner av frykt for at Tove Bakke er lesaren min, og at ho på den måten oppdagar at eg stel hennar gode formuleringar.

Håpar dette var eit greitt svar. Ein annan dag kunne svaret sikkert blitt heilt annleis, men dette er også sant.

Odd W. Surén. Sist utgitt: Fra konseptene (2009)

— Jeg er selv leser, endatil profesjonell leser, men neppe eksemplarisk i den forstand at jeg kan forklare andres leservalg på bagrunn av mine egne. En sjelden gang kontaktes jeg av mennesker som har lest noe av meg, og selv om hver enkelt har lest bøkene mine på en personlig måte, det vil si at de leser om karakterene mine og sammenligner deres opplevelser og tanker med sine egne erfaringer, har de i det minste én ting felles: De har lest med et dypt alvor og tillagt den foreliggende boken en autoritet som bare åpenbarer seg for dem, og ikke for meg, siden jeg har sett tekstens alternative muligheter og umuligheter. Derimot opplever jeg ofte samme autoritet ved lesning av andres tekster, især av forfattere jeg ikke kjenner.

Blant leserne som kontakter meg, de ytterst få, er det noen som pukker på at vi er soulmates, og det er nok gyldig for den delen av sjelene våre som stemmer overens med tekstene disse leserne har kommet over, men jeg tror ikke det gjelder på særlig mange andre områder. For eksempel kunne det ikke falle meg inn å ta kontakt med en person bare fordi jeg har lest en bok av ham/henne.

Hvis jeg i det hele tatt skal driste meg til å si noe samlende om leserne mine, må det være at de i grunnen ikke er «mine», men at de også leser veldig mye annet. De er altså først og fremst lesere, mennesker som interesserer seg for norsk samtidslitteratur, og ikke mine eksklusive fans. Dette kan kanskje kalles min myte om leserne, men det er en god myte, så god at den helt sikkert er sann, og altså slett ingen myte likevel.

Ingrid Z. Aanestad. Sist utgitt: Eg kjem med toget (2008)

—Eg finn det heilt umuleg å svara noko som helst, vil helst spara dei kjære lesarane mine for generaliseringar og gjetting. Eg trur dei er svært ulike menneske

Dei nye Brontë-søstrene frå Lesja. FOTO: Benedikte Skarvik / Det Norske Samlaget.

Romanen til Sigrid og Guri Botheim starta som ein spøk. – Vi arbeidde eit heilt år med denne spøken, seier søstrene, som i haust debuterer med «Ramstein pensionat».

RFH: No ventar det årlige debutantsirkuset dykk. Her følgjer ein kjapp time på debutantskolen, der de skal få svare på tre av dei vanligaste debutantspørsmåla. Er de klare? Nummer 1: Kva handlar boka dykkar om?

SB & GB: «Ramstein pensionat» handlar om Debbey Sørheim. Ho bur i Trondheim, der ho har ein kjedeleg jobb, ein slesk kjærast og overflatiske venninner. Livet hennar har stagnert. Når grandtante Margrethe brått døyr, arvar Debbey Ramstein pensionat i Romsdalen. Ho får ein spennande kvardag i møte med den romsdalske kulturen. Ikkje berre dukkar det opp kjekke karar, ho avdekkjer òg gradvis hemmelegheiter frå fortida til Margrethe. Parallelt følgjer vi den mystiske pianisten og forretningsmannen Humbrent.

Alle tekstane er nedskrive/redigert/innsamla av Sigurd J. Sørheim, broren til Debbey. Han har avlytta rom og telefonar, spionert, tjuvkopiert brev og dagbøker.

RFH: Kven har de skrive boka for?

SB & GB: Vi håpar spesielt at desse skal lesa boka: Henning Sommerro, Leif Ove Andsnes og Ole Einar Bjørndalen.

RFH: Kva vil de oppnå med boka?

SB & GB: Dette håpar vi: At Sigrid får finansiert utdanninga si, at Henning Sommerro lagar ein opera av boka, at Leif Ove Andsnes frir til Guri, og at folk innser at det er i distrikts-Noreg ting skjer.

RFH: Flott! Dette står til laud og vel så det! No over til dei ordentlige spørsmåla. «Ramstein pensionat» er ikkje ein roman slik det jamne bokklubbmedlem kjenner sjangeren. Da eg las manuskriptet, tenkte eg at dette er ein roman som grenser opp mot noe anna som eg ikkje veit kva er. Korleis vil de sjølv plassere boka i den norske litteraturfloraen?

SB: Vi håpar å få ein ny sjanger oppkalla etter oss.

GB: Som cand.philol. forstår eg jo at vi har skrive ein punktroman. Men vi vil heller kalle manuset ein bygdeopera. Eg trur at nokon kjem til å påstå at vi er inspirert av Øyvind Ådland.

SB: Men han er mykje rarare enn oss. Dessutan har eg ikkje lese noko av han.

RFH: Så de kjem til å skilje dykk ut i debutanthylla?

SB & GB: Nei da, eller jo. Vi er jo to.

RFH: Dessutan er jo boka ein ganske særeigen hybrid av teksttypar, det er t.d. ikkje så ofte at avisfaksimiler, produktinformasjonsskriv, brev frå Skattedirektoratet, dødsannonse, testamente, songtekst, osb utgjør bestanddelane i ein roman. Ein vil kanskje kalle den eit formeksperiment, viss ein jobbar i Bok i P2. Men har de heile tida hatt ei klar oppfatning av korleis boka skal sjå ut? Strukturen verkar samanraska, på ein slik måte at ein mistenker den for å vere grundig gjennomtenkt …

SB & GB: Da vi begynte å skrive, var manuset heilt utan form og vi hadde ingen plan for handlinga. Prosjektet var ein arbeidsmetode. Personane og handlinga kom til oss gjennom arbeidsmetoden. Etter kvart har manuset fått ei meir gjennomtenkt form (noko forlaget sjølvsagt etterlyste). Da vi for to veker sidan skreiv ein ny slutt, fall alt på plass og manuset vart formfullendt.

RFH: Er det visuelle/grafiske aspektet ved boka viktig for dykk?

SB & GB: Ja. Vi har brukt FrameMaker og InDesign for å ha kontroll med utsjånaden på tekstane. Word er død. Det er ikkje sikkert at layoutfolka på Samlaget er så glade for vårt semiprofesjonelle flikk-flakkeri, det blir mykje å ta tak i.

RFH: Ein mørk kveld på Blåmann under litteraturfestivalen på Lillehammer i år, etter at forlagssjefen på Samlaget hadde lagt kortet sitt i baren, fortalte Guri meg ei spennande historie om korleis romanen eigentlig blei til. Noe med eit pseudonym og eit tidligare bekjentskap til ein av redaktørane. Har de lyst til å gjenta denne historia for mine lesarar?

SB & GB: Det var tre ting som utløyste skrivinga: 1 – Ein biltur til Romsdalen. 2 – At vi begynte å skrive annakvartord-forteljingar. 3 – At David Allan Aasen fekk jobb som forlagsredaktør i Det Norske Samlaget. Fordi vi kjente han, fekk vi ein idé om å lure han. Vi ville sende inn eit manus som var så bra og så dårleg at han skulle få trøbbel med å gjera jobben sin. Det var ein slags test og samtidig eit kompliment. Vi arbeidde eit heilt år med denne spøken, og sendte inn eit manus på 45 sider under psevdonymet Sigurd J. Sørheim.

RFH: Det er jo eit morosamt utgangspunkt – og det er mykje språklig basert humor i boka også, m.a. noen fantastiske dikt og songar. Her finst òg ein del namn – legen P. Skalle Legekontor og kulturhuseksperten Hayden Plagge-Mazziegemeister – som eg tenker kunne komme rett frå eit av dei sjuke universa til Rolf Sagen. Er humor noe de sjølv synest er viktig i bøker? Noen favorittar, i så fall?

GB: Humor er ikkje viktig.

SB: Det er berre eit verkemiddel på lik line med andre verkemiddel. Vi les ikkje bøker fordi dei er morosame.

GB: Eg likte «Hoppe naken» av Marita Liabø. Sigrid, har du ikkje lese ei einaste moro bok i heile livet ditt?

SB: Jo, «Postmann Pat»-bøkene, dei gamle altså, før han fekk kone og barn. Særleg den der han måtte renne seg på ein kjelke.

RFH: Da skal eg stille eit kjedelig spørsmål. Korleis har de eigentlig jobba fram denne boka? Har de hatt ei klar arbeidsdeling, eller har det vore meir fram og tilbake?

SB & GB: Vi har arbeidd saman heile tida. Arbeidsfordelinga går ned på ordnivå; 50 % stammar frå kvar av oss. Kvar setning er som regel sett saman av tekstfragment frå oss båe. Vi hugsar ikkje lenger fullt ut kva som kjem frå kven. Som du forstår har vi brukt ein kryssklyppingsmetode. Kvar av våre tekstar er kutta opp i småbitar og limt saman til ein ny tekst. Det er i kryssinga at det oppstår noko interessant.

RFH: Kjem de til å halde fram med å skrive saman, eller ser de no for dykk eigne solokarrierar etter kvart?

SB & GB: Vi har jo to andre karrierar å ta oss av òg. Sigrid som klassisk pianist og Guri som kontorist. Men når det er sagt … Det er litt skummelt å avsløre dette: Vi har planar om ei ny bok. I 2006 var vi vitne til ei skjelsetjande oppleving. På eit olsok-arrangement på bygdatunet såg vi to damer som var heilt likt kledd, dei hadde limegrøne både genserar og bukser – og like menn. Plutseleg gjekk dei bort til kvarandre og helsa på kvarandre. Dei innsåg at dei var tvillingar skilde ved fødselen.

RFH: Korleis skal de lese frå boka på debutantkveldene, da? Har de trent på å lese i kor, eller blir det ein meir Hetti, Letti og Netti-aktig replikkveksling?

SB & GB: I boka er det mange dialogar, og det er naturleg at vi spelar ut dei ulike karakterane.

RFH: Til slutt: Guri, du er jo nylig blitt tilsett i Forfattersentrum Midt-Norge. Sidan du òg er redaktør i Ratatosk og medlem av den kunstnariske komitéen til litteraturfestivalen ÆÅ, ligg det naturlig å sjå på deg som ei slags personifisering av den litterære delen av Trondheims kulturliv. Kva vil du seie om litteraturen si stilling i Trondheim for tida? Er du optimist?

SB: Guri er den fødte pessimist.

GB: Eg er optimist i denne saka. Det er fleire ulike litteraturmiljø i Trondheim – og eg trur at vi kan få til bra ting. Rykta seier at det skal flytte nokre forfattarar til Trondheim i haust. Det er veldig stas og lovar godt for miljøet.

Bokhausten – ein kan vel ikkje akkurat seie at den nærmar seg. Men den finst der like fullt, eit par blad lenger fram på kalenderen. Og inne i dei tilsynelatande fredfulle forlagshusa pågår det akkurat no ein hektisk sluttspurt for å få alle haustmanusa ferdig klipt og vaska før dei skal sendast vidare til produksjon. Kjersti Rorgemoen (f. 1982 i Øyfjell i Vinje) er ei av dei som i desse dagar legg siste hand på debutboka si, «Purkene snudde seg», som kjem ut på Kolon til hausten. Kjersti har tidligare skrive reisebrev for Dag og Tid, og var dessutan ei av jentene bak «Ikke til hjemlån» som kom ut på Samlaget i fjor (og som kan anbefalast, på eit vis). No er ho klar med si eiga novellesamling, og eg, tabloid som eg er, utropar ho allereie til haustens beste debutant. Kom, la oss gå og helse på henne.

RFH: Kva slags bok er det du debuterer med, Kjersti?

KR: Det er ei samling med noveller, som heng saman på det viset at alle tekstane har den same hovudpersonen. Dette er ei 42 år gamal dame som eig ein hund. Hunden heiter Sonja.

RFH: Noveller, ja – du våger deg ut på den galeien sjølv om novella til stadigheit kritiserast og blir erklært som død? Kva skal ein seie, eigentlig, til slikt? Blir ein provosert og lei seg som novelleforfatter, eller tenker ein meir sånn: Fuck dei der bokklubbhorene, eg skal vise dei kva litteratur som lever og ikkje lever, eg?

KR: Eg har ikkje planer om å utføre nokon vendetta mot folk som synst dei ser at novella har døydd. Eg er ikkje så opphengt av sjangrar, som om dei skulle vere standpunkt eller kampsaker. Eg let skrivinga ta form av seg sjølv til å byrje med, og etterkvart fann eg meg ein slags formel som eg kunne bruke. I starten tenkte eg sågar at det skulle bli ein roman, men måtte etterkvart innsjå at eg er betre på korte strukturar. Og kanskje det heller ikkje er så ekstremt novellete, det eg har gjort, kanskje det istaden bør kallast ein serie med essayanekdotar.

RFH: Litt om skriveprosessen; er det ei bok du har jobba lenge med, bit for bit liksom, eller kom det meir i løpet av ein kortare, meir konsentrert raptus?

KR: Nokon raptus kan eg ikkje hugse å ha vore inne i. Eg starta med boka rett før eg leverte masteroppgåva mi, og det kjendes med det same svært frigjerande å kunne vere dum og vågal i skrift igjen, ikkje bare framstå som ein pseudoakademikar og ta alle førehandsreglar før kvar bidige setning. Så kanskje kom eg i ein liten raptus likevel. Men den tok raskt slutt, og skrivinga fortsette med uregelmessige musesteg. Eg fekk stadig sms frå redaktøren min der det sto «Skriver du??», som regel på laurdagskveldar, og det var kanskje desse som oftast jaga meg til skrivebordet.

RFH: Kan du nemne noen forfattarar som har vore viktige for deg?

KR: Desse kan eg vel i farten og med sikkerheit fastslå har gjeve meg viktige lesaropplevingar: Aasmund O. Vinje, Kjell Askildsen, Tormod Haugland, Tarjei Vesaas, Ole Lund Kirkegaard, Knut Hamsun, Roald Dahl, Ludvig Holberg og Dag Solstad. Ops, bare menn. Jaja, ein treng vel ikkje kjønnskvotere interessene sine. Og så er det sjølvsagt nokre forfattarar som er viktige fyrst og fremst fordi eg har treft dei og kjenner dei, som til dømes den morosame Agnes Ravatn.

RFH: La oss snakke litt om dette med begynnelsar. Noen forfattarar er jo litt meir pompøse rundt dette enn andre (Frode Grytten debuterte t.d med boka «Start», mens Øyvind Rimbereid like godt kalte debutboka si for «Det har begynt»), korleis ser du på dette? Er det ein ny epoke i livet som startar no? Forfattaren Kjersti Rorgemoen?

KR: Eg anar ikkje. Eg har aldri turt eller hatt evne til å sjå særleg langt fram i tida, slik som til dømes Øyvind Rimbereid, vår tids Nostradamus. Han føresåg jo som kjent finanskrisa i den siste diktsamlinga si. Om nokon likar boka mi, får eg sikkert lyst til å skrive meir. Og viss eg blir slakta eller ignorert, finn eg sikkert på noko anna. Bare synd eg har så dårleg fantasi, for eg veit ikkje heilt kva dette skulle blitt. Men då kan eg jo oppsøkje Øyvind og få han til å spå framtida mi i kaffigrut.

RFH: Det er alltids ein muligheit. Men apropos «forfattaren»; du har jo strengt tatt allereie ei utgiving bak deg – som ein del av, kva skal ein kalle det, banden, bak fanzineboka «Ikke til hjemlån» – og dermed har du vel i alle fall kunna kalle deg ein fjerdedels forfattar ei stund. Korleis gikk det med den boka, eigentlig, no sett i ettertid? Kan du fortelje litt om den?

KR: Det gjekk bra det! Me tente rundt 700 kroner kvar og det rakk til ei ny bukse. Det var hyggeleg å få det utgjeve som bok altså, men den største moroa var eigentleg over på det tidspunktet. Det beste med Ikke til hjemlån, synst eg, var kveldane då me sat og teikna, klypte, limte, drakk øl, skreiv og kopierte og lo oss skakke av kvarandres tidvis innovative vitsar. Det var også kjekt å pile rundt i Bergens uteliv med ei bunke nykopierte fanziner i veska, vere parasittar på seriøse arrangement og prakke bladet på personar me likte, men ikkje turte å snakke med. Ein slags sosial brukskunst, kan ein kanskje kalle det.

RFH: Dedikerte fans hugsar deg kanskje også som kvinna bak den myteomspunne kult-teikneseria «Mitt liv var klump», der Jolespesialen frå, når var det, 2005?, var eit av høgdepunkta. Eit par striper var vel óg på trykk i Kraftsentrum eller Syn og Segn, om eg ikkje hugsar feil. Driv du framleis med slike ting?

KR: Ikkje medvite og aktivt. Men eg har alltid drive og teikna i margar mens eg tenker på andre ting. «Mitt liv var klump» var eigentleg bare eit nedskribla sitat frå ein sein kveld og nokre skrotete teikningar som på eit ganske tilfeldig vis hamna på trykk, fyrst i Tekstar 2, SKA-antologien vår, og deretter i Kraftsentrum. Eg har aldri hatt noko brennande ynske eller tru på at eg skal ende opp som teikneseieskapar.

RFH: Det stemmer jo at vi gikk på Skrivekunstakademiet saman i 2004-05, og mykje kan sikkert seiast om det, men om ein ser tilbake på det no, alle desse åra etter (som det følest riktig å kalle det), korleis vil du seie at det året har verka inn på deg som forfattar? Hadde du hatt bok til hausten om du ikkje hadde gått på SKA?

KR: Sei det. Det var fint å vere student på SKA, og eit privilegium å få dyktige lesarar sine blikk på eigne tekstar gjennom eit heilt år. Eg følte all nærlesinga me dreiv med gjorde meg til ein nøyare lesar enn det universitetet til då hadde skikka meg til. Eg trur det er sterkt fordelaktig viss ein strevar mot å lese seg sjølv med litt distanse, prøvar å observere og vurdere sitt eige produkt. Men ein kan nok også bli veldig kritisk av å prøve på dette, og få ein sterkare vilje til å stryke enn til å skape. Eg hadde ikkje så lyst til å skrive då året på SKA var omme, det var meir fristande å vende tilbake til UiB og gjere noko fornuftig i staden. Kor fornuftig det er å gå der kan sikkert også diskuterast.

RFH: Hehe, absolutt. Men for å seie litt meir om Skrivekunstakademiet; du heng jo framleis rundt der nede på Verftet, i følgje heimesidene deira er du tilsett som kontorfullmektig (vikar). Korleis er dagane der no? Synest du akadmiet har forandra seg, i og med at Olaug sitt første år som akademileiar no går mot slutten?

KR: Dagane er lange og svarte. Neidå, eg tullar. Akademiet endrar seg vel kvart år, i takt med kva for nokre studentar som trør rundt i lokalet, og kva for nokre lærarar som er innom. Eg trur ikkje leiarskiftet har ført med seg så kolossale endringar enno. Akademiet er vel fyrst og fremst den undervisninga og tekstverkstaden som føregjeng inne i klasserommet, og der er jo ikkje eg. Det einaste eg gjer der er å vatne plantene, turke tavla og smette inn nokre kopiar i ny og ne. Det var ein hyggeleg jobb då Tormod var sjefen, og det er ein hyggeleg jobb når Olaug er sjefen.

PCA: Hjemme i Chile, i Santiago, for å jobbe og reise og bade og slippe å vandre rundt i januarregnet og februarregnet hjemme i Bergen, som for all del er et nydelig regn på alle måter, men noen heiv tilfeldigvis noen penger etter meg en dag jeg gikk gjennom Strandgaten, og så stakk jeg hit. Været er selvsagt nydelig, bortsett fra et og annet jordskjelv som tvinger meg til å tenke på døden om nettene, og så drømmer jeg om døden og om knokler og om svære bølger som ligner hender, og om lange strekninger med jord eller sand som også ligner hender.

RFH: Norli har helt siden i fjor hatt en tittel kalt «Rust» av Pedro Carmona-Alvarez i databasen sin. Kan du forklare dette?

PCA: Det er vel fordi Norli er bygget opp slik Stasi eller KGB var, det har jeg etterhvert forstått, men veldig mange mener jeg overdriver og kaller meg hysterisk, selv om jeg nesten aldri hever stemmen; det er et eller annet med Norli og Det Norske Arbeiderparti og etteretningstjenesten, et eller annet som bare noen ytterst få (alle sammen folk som jobber dypt inne i ganger på et eller annet underjordisk departement) vet den hele og fulle sannheten om. I snart fire år har jeg hatt et lite ikon av jomfruen av Andacollo over skrivepulten min (som jeg ikke kan huske å ha kjøpt, men som jeg bare fant en dag, i lommen på den store blå frakken jeg pleide å gå rundt i på den tiden), og her en dag knuste den, ved et uhell og da jeg skulle plukke den opp fant jeg et mikroskopisk kamera inni knollen på jomfruen. Det er ikke noe jeg finner på. Overvåkningen er alltid subtil, diskré, Norli vet hva vi forfattere liker. Over skrivepulten til Lars Ramslie, for eksempel, er det en 25cm høy Gene Simmons-figur, over Frode Gryttens er det et innramma bilde av Samatha Fox fra den gangen hun opptrådte i Odda; Ari Behn har et innramma bilde av seg selv, Dag Solstad overvåkes av folk som kaller seg poeter og bosetter seg i Berlin; Gunnhild Øyehaug bor ved siden av en veldig gammel franskfødt dame med trebein som lager verdens beste fiskesuppe. Hun er ikke helt god, har jeg sagt til Gunnhild, men hun vil ikke høre etter. Bare vent, sier jeg, snart vet Norli alt om den nye boka til Gunnhild Øyehaug og, skal du se. Og broren din, sier jeg, Olav, og Olaug Nilssen sin og før vi veit ordet har det blitt slik at forfattere sjekker Norlis høstliste før de begynner å skrive bøkene sine. Det er skumle greier. Og jeg kunne ha fortsatt. Tro meg.

RFH: En roman, altså. Får vi (endelig) den store innvandrerromanen nå?

PCA: Nei, desverre, det blir den store pølseromanen, faktisk. Den handler om en gjeng folk som vokser opp i en by der nesten alle jobber på pølsefabrikk. Tittelen RUST spiller på et engelske slænguttrykk; let´s have oss some rust, lads, som folk i England pleier å si når de skal ete pølser, omtrent sånn vi i bergen sier hei gutta, skal vi ikke ha oss litt brunt gull på vei hjem, hæ!? Jeg ville egentlig kalle romanen Det Brune Gullet, men det var ingen god idé, sa min forlegger, han mente Norli ikke ville like det.

RFH: Du har skrevet en roman før, «La det bare bli blåmerker igjen». Er det annerledes å skrive roman nå?

PCA: Ja, veldig. Jeg var 26 da jeg skrev den forrige, og såvidt jeg husker var jeg mye syk på den tiden, mye feber. Dessuten var jeg opptatt av å bli mislikt og redd for å bli lest, derfor skrev jeg en bok nesten ingen gadd å gjøre ferdig. Nå er alt annerledes. Nå bryr jeg meg ikke om noe av det. Det eneste som interesserer meg er å skrive på kanten av et eller annet, og med jevne mellomrom gå over den kanten. Det er et lettere alvor over skrivingen nå enn før, over alt egentlig.

RFH: Hva er det som gjør at du skriver prosa nå, du skriver jo et sted at du er for lat til å skrive prosa, har du skjerpa deg?

PCA: Har jeg skrevet det? Nei, nei, jeg har aldri vært for lat til å skrive prosa. Det har jeg aldri ment. Prosa er lett. Å skrive romaner er lett. Det tar bare lenger tid enn alt annet, man må sitte flere timer og alt sånt, reint praktisk. Jeg har alltid vært skjerpa, men romaner er dårlig for ryggen, f.eks. Diktene derimot, er som sumobrytere som står og venter på deg utenfor skoleporten. En hel gjeng av dem og de er alltid klare for å knuse både ryggen din og trynet ditt og alt annet, om man da ikke klarer å få dem til å ta på seg noe mer anstendig og bli med ut på byen for å ta et glass eller dele en flaske. Hvis diktene er på ditt lag, er natten lang og god og fri for trøbbel, ikke minst.

RFH: Vet du noe om når boken kommer i butikken?

PCA: Nei, vet du hva, jeg er den siste som får vite sånt. Hvis du ringer vaktmesteren på Gyldendal så kan han sikkert svare deg bedre enn jeg kan.

RFH: Noen musikkprosjekter på gang da?

PCA: Ja da. Jeg har jo strengt tatt ikke spilt inn siden øvingslokalet vårt brant ned i fjor sommer, men jeg har massevis av stoff liggende. Noe er nesten ferdig, noe er halvveis, noe er bare skjeletter. Jeg håper jeg kan samle sammen tankene litt og gjøre noe ut av det når jeg endelig blir kvitt romanen og med et annet, stort poesiprosjekt som jeg har gående sammen med Gunnar Wærness.

RFH: Er musikken noe du jobber med samtidig som skrivingen, og i så fall, føler du at de prosessene påvirker hverandre på noen måte?

PCA: Jeg jobber hele tiden, egentlig, med et eller annet. Jeg tenker ikke på om ting påvirker hverandre eller ikke. Det er ikke sånn det funker. Ting skjer sånn som alt annet skjer. Av og til må man lete. Av og til vet man ikke hvor man skal lete, men man håper på å finne noe. Musikken er lettere enn ordene, og jeg mener ikke lettere i betydningen enklere, men lettere sånn som luft er lett. Ord har bly-aktige kvaliteter. Desssuten kan jeg spille musikk med vennene mine og jeg kan drikke meg full og fortsatt kunne synge eller spille gitar. Jeg kan ikke drikke og skrive. Det blir fæle greier. Jeg prøvde det en gang.

RFH: Til slutt: 2009 blir et fantastisk år, gjør det ikke?

PCA: 2009 er en lang nedoverbakke, sånn som alle år er; man tar løpefart og løper alt man kan og så treffer man veggen i desember og forhåpentligvis oppdager man at det dreier seg om en lettvegg.

Diktene i debutsamlingen til Linn Hansén er formelt sett ikke delt inn i avdelinger, men likevel er noe av det første man legger merke til når man leser Ta i trä at tekstene rent typografisk skiller seg ut i tre ulike grupper: De første tekstene man møter er stilt opp som tradisjonelle, blokkjusterte prosastykker, mens en større bolk omtrent midtveis i samlingen har fått ujevn høyremarg. Den tredje gruppen, som er den som skiller seg tydeligst ut i forhold til resten av innholdet, er en skjødesløst formatert og tilsynelatende uredigert masse av tekst som flyter fritt inn og ut av — og forbi — arkene, slik at det ikke er mulig å lese noe av det som annet enn brutalt avklipte fragmenter. Fragmenter, skjønner vi etter hvert, av de diktene som utgjør de to andre gruppene i boken, der de altså fremstår som bearbeidet og fullt lesbare. Slik blir denne tekstmassen en slags alternativ stemme på siden av boken, en støyversjon av diktene, inspirert, tenker jeg, av den typen informasjonsstøy som ikke minst finnes på internett og i massemedia rundt oss for øvrig. Hvit støy, noise. Snø. Man kan spørre seg hva som er denne stemmens funksjon i boken, uten at det nødvendigvis er så interessant å svare på dette spørsmålet, til meg forteller den for eksempel noe om arbeidsprosessen i forkant av diktsamlingen, og noe om det store materialet som forvaltes i diktene til Hansén. For det er litt av et overflødighetshorn som finnes her, om man bare lytter etter, det er nesten som om man kan skimte et helt verk skjult inne i alle disse flimrende fragmentene, men at boken likevel har vært disiplinert nok til kun å hente ut et overkommelig utvalg for oss i første omgang. Det essensielle, kunne man kanskje kalle det, selv om jeg sitter med et inntrykk av at boken like godt kunne vært dobbelt så tjukk, uten at det ville gått ut over kvaliteten nevneverdig.

Det er altså dette utvalget som utgjør hoveddelen av boken, og som det skal handle om i det følgende. Geografisk plasserer diktene seg allerede fra første tekst i den sørsvenske byen Borås, der «äventyrsbadet» og «forskningsinstitutet» raskt står frem som to bærende og symboltunge elementer. Disse ligger vegg i vegg, men utover i samlingen er det som om disse veggene forsvinner, for begrepene «eventyr» og «forskning» glir over i hverandre. Tematisk dreier det seg mye om barn, og en stund også en del om hunder, og språket streber hele tiden mot en slags nøktern realisme i forsøket på å forstå og beskrive disse emnene — som om det faktisk lå en nitid forskning bak, og at de tekstene vi leser er rapporter basert på denne virksomheten. Innholdet i tekstene avslører imidlertid at det er forskning med helt andre premisser for og forståelser av virkeligheten det er snakk om, og det er akkurat her, i denne drakampen mellom form og innhold — forskning og eventyr, så å si — at det skjer noe spennende i Linn Hanséns diktning. Her er et eksempel:

I varje kommun finns en elcentral. Den ser till att barn får den näring de behöver och at luftfuktigheten regleras. Runtom centralen finns stora gräsmattor. Där kan barnen leka och sova och vänta på vintern. I vissa kommuner tvingas man skära ner på centralerna. Det är en tillfällig åtgärd och kommer ingen till skada. När snön kommer glömmer barnen att de ibland är olyckliga. De försvinner och är borta i veckor. Ingen vet vad de gör under den tiden.

(s. 28)

Inne i denne voksne og mer akademiske språkdrakten (eller: användarvänligt byråkratspråk, som en svensk kritiker kalte det) er det som om vi finner igjen nettopp barnets skamløse omgang med virkeligheten, barnets dønn alvorlige lek, dets grenseløse fantasi og den påståelige insisteringen på det irrasjonelle. Perspektivet forskyves imidlertid enda et hakk rundt når barnet gjøres til objektet for disse observasjonene, og etter en stund begynner jeg virkelig å lure på hvem det er sin stemme som snakker i disse diktene. Hvem sitt blikk er det, egentlig, som ser? Diktene gir seg ut for å forklare hvordan ting henger sammen, hvordan menneskenes handlingsmønster ser ut, hva som er normal atferd, men selv om empirien som ligger til grunn både er detaljert og stort sett fornuftig, er det som om selve slutningene likevel konsekvent blir feil, som om noe helt grunnleggende og uunnværlig er fraværende — et dikt som kan se ut som et forsøk på en veiledning for stell av barn, snakker for eksempel om barna som om de var planter, og selv om de objektive fakta kan være helt greie, slås man av den grunnleggende mangelen på innsikt i det menneskelige som nesten hele tiden ligger rundt diktene, som en utenomjordisk distanse man ikke får has på, og jeg tenker at den eneste forklaringen på dette må være at den som skriver disse tingene er en jævlig smart og lærd og dedikert alien.

Smart, fordi diktene til Hansén aldri slutter å føles relevante, eller viktige, til tross for alle disse nye og underlige vinklene ting sees fra. Vi som er mennesker, vi vet at barn ikke er noen ville, mystiske skapninger som vi skal passe oss for («När man kommer till en plats med många barn finns det olika saker man kan göra. Man kan ställa sig på avstånd och se på dem och vänta på att bli gammal. Om man tror att barnen är tama kan man försiktigt ge sig in i gruppen. Barn som reser sig hastigt eller har ojämn profil ska man inte gå för nära.» — s. 65), men diktene får meg likevel til å lytte konsentrert, fordi jeg tror på at det kan finnes mye å lære av å se verden på denne måten. La oss se på Jorden utenfra et øyeblikk: Er det nå så opplagt som vi liker å tro at det er de store, klossete, kranglende blant oss som er de klokeste, og ikke de små, harmoniske, lekende? Jeg får assosiasjoner til Radioheads «Subterranean Homesick Alien» fra OK Computer, der Thom Yorke synger: «And up above aliens hover / making home videos for the folks back home» — jeg får litt følelse av å se på en av disse videoene når jeg leser Ta i trä. Her er menneskene slik vi fremstår på Discovery Channel på Mars.

Det er selvfølgelig óg mye humor i denne boken, men aldri på en sånn måte at det går ut over alvoret i tekstene. Man kan smile over tekster som starter slik: «Vissa barn är allergiska mot eftermiddagar» eller påstander om at «Anställda i riksdagen kan ta sig via tunnlar under jorden från riksdagshuset till alla Stockholms gaycaféer», men samtidig er det tydelig at dette i bokens skrudde univers er helt adekvate påstander, at det faktisk er sånn og at det ikke ville falle boken inn å tvile på det. En del av disse prosalignende tekstene til Hansén får meg til å huske Ulf Karl Olov Nilsson og hans fine Block fra 2005, der det også utvises et ganske fritt syn på naturlovene, bl.a. i den fantastiske teksten «av misstag råkar jag döda dig … men vi har tur, du återuppstår», osv. Jeg husker dem med glede, for å si det sånn, og jeg tror — i fremtiden — at det også er på den måten jeg vil komme til å huske tekstene til Hansén, dersom noen senere skulle skrive noe annet som får meg til å tenke tilbake på dem. (Oppfordring, oppfordring.)

Men det finnes ikke noe dikter-«jag» i Linn Hanséns diktsamling, hadde jeg planlagt å skrive, helt til jeg oppdager at det ikke er riktig. For det finnes, om enn veldig godt skjult, et «jag». Men Ta i trä tilhører likevel ikke den veldig subjektfokuserte poesien som har vært dominerende, i alle fall i Norge, de siste hvormange årene. Hanséns poesi er i all hovedsak en veldig utoverregistrerende type poesi, der fortellerstemmen holder seg i bakgrunnen og er en diskret og distansert og disiplinert observatør. Men nettopp derfor blir det desto mer virkningsfullt når det i blant dukker opp setninger som: «Du stryker över min nervösa hud» (s. 41), så å si helt ut av det blå. Det er som om det lyriske subjektet bare stikker innom, plutselig, for å sjekke at du er der, og jeg tror ikke det hadde vært nødvendig, men kanskje gjør det likevel at diktene beholder en eller annen personlig nerve som ville vært litt mindre tydelig ellers:

När allting slutar fungera skriver du JAG ÄLSKAR DIG med tungan över köksbordet

(s. 51)

Dette med «jag» og ikke «jag», det bringer oss uansett straks over i tanken på Linn Hansén slik jeg først fikk høre om henne, som en del av kollektivet SHARKS (som bl.a. beskrives slik av poeten Athena Farrokhzad i audiaturkatalogen: När jag var barn lekte jag ofta ihop med Sharks. Det gick inte att lita på dem för fem öre, men vi brukade ha rätt så kul ihop). Hvordan forholder det seg med et lyrisk subjekt når man opptrer samlet utad? Motsatt av hva man skulle tro traff vi på et langt tydeligere «jag» i (den ypperlige) filmen Bonjour enfance, som var SHARKS’ bidrag til Audiatur 2007. «Hej ditt jävla subjekt,» heter det i en av filmens åpningslinjer, og senere svarer man både «Linn Hansén» og «Kajsa Sundin» når telefonen ringer. Vi får se hva svaret blir når jeg tar kontakt med Linn Hansén nå — først vil jeg høre litt om hvordan det er å være debutant i Sverige, og se om det er noen forskjell i forhold til å være det i Norge (man kan jo aldri vite). Senere skal vi snakke om andre ting, har jeg tenkt.

RFH: Hei, Linn Hansén. Du debuterte som forfatter med boken Ta i trä i fjor høst. (Gratulerer så mye på etterskudd!) Hvordan har det vært å debutere? Får man mye oppmerksomhet som debutant i Sverige? Og føler du at prosaforfattere behandles annerledes enn poeter, i mediene f.eks.?

LH: Hej, och tack. Min bok gavs ut på ett ganska litet förlag (Pequod Press) och hade inga större förväntningar på mottagandet av boken — utrymmet för debutanter på de mindre förlagen är väldigt ojämnt fördelat i Sverige, och jag hade svårt att tänka någonting kring det innan boken kom. Utifrån de förutsättningarna tycker jag att jag fått relativt mycket uppmärksamhet, och jag upplever att boken mottagits väl. Hur det ser ut för debutanter generellt har jag svårt att uttala mig om — eftersom jag är specifikt intresserad av den utgivningen letar jag mig ofta fram till vad som finns skrivet, vilket gör att jag möjligen har en föreställning om att den nyutgivna litteraturen syns mer än vad den i själva verket gör. Men min upplevelse är att de mindre förlagens utgivning i allt större utsträckning figurerar på kultursidorna (med en hel del undantag, förstås), vilket är rimligt då mycket av den intressantaste nya litteraturen i Sverige ges ut av mindre förlag. Jag tror också att andra sammanhang, såsom skrivarskolor, tidskrifter och poesiläsningar spelar roll för vilket mottagande man får som debutant.

RFH: Mindre forlag — mer oppmerksomhet, ja: Det høres jo ut som en flott regel! Men apropos dette med små forlag og store forlag — i Norge har det bare i løpet av det siste året vokst frem flere nye småforlag, der mye av den mest spennende litteraturen foregår — var det et bevisst valg av deg å gå til et lite forlag med manuset ditt? Jeg mener, tenkte du på det, sånn prinsipielt, at jeg vil være på et lite forlag fordi det er der det er mest spennende å være, eller er det mer tilfeldig at det ble sånn?

LH: Att jag hamnade på Pequod var till en början mer av en tillfällighet, men så här i efterhand är jag glad över att vara där istället för på ett av de större förlagen. Både för att jag har fått vara med på ett bra sätt i arbetet med boken, och för att det i Sverige finns ett antal sammanhang för småförlag som det känns värdefullt att vistas i. Jag tänker till exempel på mässor (textmässor som vänder sig till mindre aktörer har de senaste åren uppstått i ett antal städer), uppläsningskvällar, tidskriftsarrangemang osv. Mycket av det jag arbetat med senaste åren har på ett eller annat sätt kommit till genom, eller uppstått i, de sammanhangen.

RFH: I Norge brukes ordet «debutant» for hva det er verdt i markedsføringen av bøker, de store bokhandlene har egne hyller for debutantene, og de klistrer lapper på bøkene der det står «debutant». Det er jo fint, på mange måter, men samtidig blir det nesten litt sånn at «debutant» blir en egen sjanger, og man står i fare for å bli behandlet mer som «en av årets debutanter» enn som selvstendig, individuell forfatter. Journalistene har ferdigskrevne klisjéer for slikt, og det virker av og til litt for enkelt for dem å ty til disse. Uansett, det å være debutant gjør at man får oppmerksomhet man må regne med at man ellers ikke ville fått, bl.a. finnes det en del egne debutantkvelder der man får lese. Kjenner du igjen noe av dette fra Sverige? Har du hatt mye med de andre debutantene å gjøre?

LH: Jag känner igen upptagenheten vid debutanten, som till och från kan bli problematisk, samtidigt som jag tror att andra sorteringsmekanismer existerar bredvid den som sätter debutantetiketten — jag upplever inte att alla debutanter vistas i det fält du beskriver. Vilka som gör det går nog att koppla till diskussionen kring små och stora förlag, till hur förlagen lanserar sina författare och till i vilken grad man intresserar sig för texten respektive författaren. En ung debutant behandlas på ett annat sätt än en gammal, man talar på olika förlag i olika stor utsträckning om det förmodade fortsatta författarskapet, osv. Men visst finns det faror i att lägga för stor fokus på debutantskapet. Utöver att det förmodligen ofta genererar sämre läsningar av de enskilda texterna, så riskerar man att ställa de debuterande författarna emot varandra, trots att man i själva verket sysslar med mycket olikartade projekt. Jag har haft en hel del att göra med fjolårets (altså 2007, red. amn.) debutanter, men mindre med de som debuterade 2008 (samtidigt som jag). Vilket är en tillfällighet och beror på att jag känner och har arbetat ihop med, eller gått på skrivarskola tillsammans med, flera av de som debuterade 2007. De som debuterade samma år som jag har jag istället intresserat mig för via deras böcker, och recensioner av dem, utöver att vi mötts på läsningar och andra arrangemang.

RFH: Du har vært synlig i litterære kretser allerede før debuten, bl.a. som medlem av flere poesikollektiver. Kan du raskt fortelle litt om disse, jeg tenker på Sharks og G=T=B=R=G, hvordan opererer dere, hva gjør dere?

LH: Sharks är ett litterärt kollektiv som består av mig och författaren Kajsa Sundin. En av idéerna med Sharks är att vi tillsammans tar oss an tematiker och genrer som vi var för sig, i våra individuella författarskap, sällan närmar oss: stora troper såsom Barndomen eller Passion, och genrer som till exempel poesifilmen, ljudverket eller romanen. Ett sätt att vara lite storslagen ihop med någon annan, och en metod som är produktiv för oss. Rent praktiskt går det till så att vi ger oss själva en ram (ett begrepp, en form, ett uppdrag) att arbeta inuti eller kring, och sedan skriver vi tillsammans: antingen bredvid varandra med en dator som vi skickar fram och tillbaka, eller över internet (vi bor i olika städer). En annan av idéerna med Sharks är att vi inför nästan varje projekt tillfälligt utökar kollektivet med en eller flera inbjudna gäster som vi tror kan tillföra något, förändra eller utveckla vårt arbete på ett sätt vi är intresserade av. Vi har bland annat bjudit in videokonstnären Örjan Markusson och poeten och ljudkonstnären Pär Thörn.

G=T=B=R=G bygger på en delvis annan princip: det skrivande arbetet fungerar ungefär som i Sharks, men formen för texterna är en annan, liksom syftet. Dels har vi hittills nästan uteslutande skrivit text avsedd att framföras på scen, vilket påverkar dess format. Man märker en tydligare närvaro av något som skulle kunna sägas vara refränger, en viss typ av humor som vi upplever fungerar i ett sammanhang där publiken reagerar på texten direkt, texten skrivs utifrån en möjlig uppdelning mellan tre röster osv. Jag har egentligen aldrig tidigare intresserat mig för scenen som litteraturens plats, men i det här projektet finns ingångar som känns relevant för oss att utforska. (Även med Sharks undersöker vi framträdandet/framförandet, men där oftast genom andra medier, eller med andra hjälpmedel än de egna kropparna.) Dessutom har G=T=B=R=G en, till synes, snävare tematik. Vi arbetar med föreställningar om staden Göteborg (allt från den goa västkusten med dess räkfrossor och hejiga humör till industristaden Göteborg med en patriarkal, vit och heterosexuell organisering), och försöker att närma oss dessa föreställningar på olika sätt. Göteborg är en stad som vi alla tre (jag, Athena Farrokhzad och Kristofer Folkhammar) har en nära relation till — och därmed ett antal nostalgier, egna idéer, romantiker kring — och samtidigt en stad vi fortfarande undrar och förvånas över, och ofta ställer oss kritiska till.

Det kollektiva skrivandet framställs ofta som ett sidoprojekt till det egna; boken, författarskapet. Jag tänker mig snarare att de olika sätten att arbeta i lika utsträckning påverkar, stör och är en förutsättning för varandra.

RFH: Navnet G=T=B=R=G gir naturligvis assosiasjoner til L=A=N=G=U=A=G=E, magasinet som også ga navn til en avant garde-retning rundt disse såkalte languagepoetene i USA på slutten av 60-tallet. Slik jeg har forstått det er Lars Mikael Raattamaa en av de svenske poetene som tydeligst har latt seg påvirke av disse, der han bl.a.  skriver om poesien som kommunikasjonskritikk. Jeg tenker også på den franske bevegelsen OULIPO (verksted for eksperimentell litteratur), som forøvrig også var tema under Audiatur 07, representert av en sprett levende Jacques Roubaud. Har dere, både Sharks og G=T=B=R=G, noen forbilder sånn sett? Eller er litteraturteori noe dere ikke forholder dere til?

LH: Både Sharks och G=T=B=R=G tycker om Lars-Mikael Raattamaa, men vi står nog i ett ganska oformulerat förhållande till de traditioner som inbegriper till exempel L=A=N=G=U=A=G=E och OULIPO. Vi har, i båda kollektiven, intresserat oss för okunskap som metod, vilket förstås inte innebär att vi inte påverkats av litteraturhistorien, utan kanske snarare att man försöker närma sig eventuella förebilder/berättelser/traditioner från ett annat håll. När Sharks skrev pjäsen Inomhus kan allt bli tydligt/Utomhus är passionen sa hon — som delvis bygger på berättelsen om Tristan och Isolde — valde vi att läsa ett referat av berättelsen, skrivet av en högstadieelev, istället för att läsa verket. Funktionerna av ett sådant arbetssätt är flera, och inte alltid oproblematiska, men jag tänker att det i bästa fall säger någonting om produktionen av kunskap och litteratur och sammanhang, gör någonting med läsandet, eller blir roligt eller sorgligt. Vi använder oss överlag mycket av google, av den information som ligger allra närmast ytan och är fragmentarisk men skenbart enkel. Men Sharks har också nyligen läst en kollektivroman skriven på 60-talet (som heter Bröderna Casey och är skriven av pseudonymen Peter Husberg), och haft väldigt roligt med den. Den har också fått oss att vilja utforska det kollektiva skrivandets tradition mer noggrant än vi tidigare gjort. Vilket kanske gör att okunskap i kombination med nyfikenhet kan sägas vara en del av Sharks metod. Vad gäller likhetstecknen i namnet G=T=B=R=G har vi istället valt att vara medvetet historielösa och säga att det är spårvagnsräls som går genom bokstäverna.

RFH: Boken din, Ta i trä, karakteriseres bl.a. av et nesten totalt fravær av et lyrisk «jag». Diktene fortelles av en stemme som i stor grad fremstår gåtefull, og, tenker jeg, som like gjerne kunne snakke på vegne av et kollektiv. I tekstene til Sharks, derimot, er subjektet mye tydeligere tilstede — bl.a. i tekstene til filmen Bonjour enfance. Hva er dine tanker rundt dette — er det tryggere å skrive «jag» når det står flere forfattere bak enn når man er alene om å ha navnet sitt på omslaget?

LH: Det verkar det som att det, snarare än en text som splittras genom två röster, i Sharks texter ofta uppstår ett mer enhetligt subjekt än det vi var för sig skriver fram. Kanske hänger det ihop med att Sharks hittar röst och språk i ett läge som varken är mitt eller Kajsas — eller en blandning utav våra två — utan som bara uppstår i just det arbetet. I Bonjour Enfance tänker jag att det som sägs är poetiskt spretigt, men att en viss ton kanske ändå håller samman texten. Den kollektiva textens jag sätter någonting på spel just genom att titulera sig som ett «jag», det sätter — medvetet eller ej — tanken om det avgränsade och enskilda subjektet på svaj, och ställer frågor kring författaren: som avsändare och upphovsman, i relation till läsaren/publiken, till röst och enhet och ansvar. Frågor som förstås har ställts av litteraturen otaliga gånger förut, men som ändå — uppenbarligen — känns relevanta att ställa igen. Vad gäller min egen bok, så har jag bland annat intresserat mig för den auktoritära rösten — den offentliga, opersonliga, förmodat neutrala — och försökt undersöka vilken typ av utsagor den kan förmedla. Vilka sanningar som kan produceras eller tänkas genom den rösten, och hur/om det går att skriva in sorg eller humor i den typen av tal. Jag tror inte att det handlar om trygghet så mycket som vad man är intresserad av att poesin ska göra för någonting: jag hittar sällan produktiva vägar till skrivandet genom det lyriska jaget. Däremot genom att använda informationens form för att undersöka företeelser eller språk, genom att prova vad som är dramatiskt och vad som möjligen inte är det.

Kristian S. Hæggernes debuterte i 2004 med diktsamlingen tyngde av fallende skygge. Denne høsten er han ute med bok nummer to, med vinterstemme. Det er to bøker som er i slekt med hverandre på mange måter, ikke minst kjennetegnes begge av en dempet, nærmest dvaleaktig, stemning, der grensene mellom drøm, våkenhet, minner og erfaringer aldri er helt permanente. Det snør mye i begge bøkene, og det er ofte natt, og om man leser dem etter hverandre, vil man fort registrere at huset, stemmen, blikket og fuglene er elementer som går igjen — som om all poesien egentlig kom ut fra den samme lille teaterscenen, der bare noen enkle rekvisitter, noen hvitmalte dører og vinduer, utgjør scenebildet, men der det finnes desto større rom for fantasien, fordi alt mørket rundt scenen er åpent, uendelig, og hele tiden utvider seg.

med vinterstemme åpner med et av de lengste diktene i samlingen, mye lenger enn noe fra den første boken. Det kan leses, skjønner vi etterhvert, som en slags miniatyrutgave av hele samlingen, eller kanskje heller som et konsentrat, et råmateriale, som diktene videre skal utvinnes fra. «Atomstore svarte hull inni kroppen din / kan være begynnelsen til univers / med andre naturlover enn dem som / holder oss fra hverandre i dette», skriver Hæggernes i første strofe, og viktige stikkord som fysikk, fantasi og ikke minst fravær, er allerede droppet. Diktet følger videre en slags hypnagogisk logikk, der det glipper med øynene og flyter inn og ut av søvnen, fra å reflektere rundt drømmen, til faktisk å drømme. På denne måten veksler også fortellerstemmen sømløst mellom den sovende og den våkne dikteren, slik at disse forenes i diktet, samtidig som den våkne stemmen holder fast ved at «[d]en sovende Kristian er en person / jeg aldri får møte». Diktet demonstrerer dermed via et finurlig paradoks sin evne til å oppheve grensene, og gjøre mulig det som ikke er mulig andre steder (i virkeligheten, f.eks).

Et hovedtema i med vinterstemme, er ensomhet — i begynnelsen skildret som et konkret savn knyttet til et «du» som ikke er der, et du som jeg-et strever med å la være å tenke på, for, som det heter i åpningsdiktet, «[b]evisstheten / om at jeg akkurat nå ikke tenker på deg / fører deg straks tilbake til bevissthetens / sentrum». Vanskelig, det der. Diktets ensomhetsbegrep utvider seg imidlertid, etter hvert som vi leser, det handler om noe mer, og mer komplekst, enn den kjærlighetssorgen man gjerne assosierer savnet med i begynnelsen, bare se her: Fortelleren sitter på bussen, et stykke over halvveis i boka, og føler en fremmedfølelse overfor sine jevnaldrende, og sine jevnaldrendes barn, «[j]eg tenker / at jeg var på deres alder / da det sto klart for meg at jeg / ikke hørte til blant foreldrene deres», og like etterpå: «[m]ens håret vokste ut på kroppen min / vokste jeg innover i meg selv». Noe begynner å nøstes opp her, og vi forstår litt mer av hvorfor jeg-et noen ganger fremstår som utslått, resignert, hvorfor det er så mange liggende dikt her. Måten røttene til opplevelser i ungdommen avdekkes på, er et av mange eksempler på hvor flink Hæggernes er til å skape presise bilder som både er kommunikative og språklig lekre. Han unngår at diktene flyter ut i det sentimentale, det abstrakte, det klamme, eller noen av disse andre fellene det som forfatter er så viktig å passe på at tekstene sine ikke virrer seg inn i.

Naturlovene, jeg må si noe om naturlovene.

Hæggernes skriver i sin første diktsamling, tyngde av fallende skygge, at «[a]tmosfæren / trekker seg sammen og vi tvinges / nærmere hverandre». I med vinterstemme er dette snudd, i og med at det, som nevnt, lengtes mot et univers med «andre naturlover enn dem som / holder oss fra hverandre i dette» (min utheving). I et annet dikt beskriver Hæggernes hvordan «[s]trekkmerkene / på magen din skyldes / universets utvidelse». Vi ser altså at diktene lar naturkreftene, uansett retning, virke helt fysisk inn på menneskene, at relasjonen mellom to kropper derfor også avhenger av hvordan universet og atmosfæren oppfører seg, og selv om det kanskje ikke har noe med saken å gjøre, tenker jeg at det er noe litt deterministisk over dette, hvordan menneskene blir redusert til små deler i et ufattelig digert maskineri, der den frie viljen bare er en illusjon, og kjærlighet bare er en kjemisk reaksjon i hjernen, og alt sammen er resultater av intrikate lover og regler som gjelder for alt og alle. Jeg tror ikke nødvendigvis at boka prøver å heie frem et slikt syn på verden, men at det, sett i sammenheng med ensomhetstematikken i diktene, kan forstås som en måte å håndtere savnet på for fortelleren, at han ved å redusere seg selv og alle andre til ting, så å si, oppnår noe vesentlig, nemlig å sette alt som heter følelser ut av spill, og følelser, som vi vet, er jo roten til alt vondt (og godt, selvfølgelig, men det er en annen historie).

Men når jeg kysser deg vet jeg
at det eneste du kan gi meg

er de avskallede hudcellene
jeg bærer bort på leppene

(s. 23)

og blodårene som løfter
oksygen til hjernen din

(s. 35)

Stjernene faller
gjennom det nesten tomme
rommet rundt galaksens kjerne

mens galaksen selv faller
gjennom det nesten tomme rommet
i alle senger mellom deg og meg

(s. 60)

Slik er det selvfølgelig flere som har tenkt før, vi kan for eksempel mene at det minutiøse blikket i diktene i blant kan minne om måten Tor Ulven fikk øye på detaljer på og i sin tid rystet hele litteraturnorge slik at det fremdeles står og skjelver, eller, for å ta et eksempel fra denne bokhøsten: De som har lest Mnem av Simon Stranger kan sikkert kjenne igjen den evnen også Hæggernes har, til å fokusere på helt små detaljer (på atomnivå, liksom) uten å miste helheten av syne. Det er bra, det funker, det er godt gjort. Men, det er på tide å snakke litt med forfatteren selv nå, eller hva? Jo!

RFH: Hei Kristian, gratulerer med bok! Bare for å være litt mythbuster her i begynnelsen: Hvordan er det egentlig med denne andreboka? Er den så vanskelig som man skal ha det til?

KH: Det var i hvert fall vanskelig for meg. Det har vært et langvarig og tøft arbeid med å løfte manuset til det nivået jeg endte opp med. I ettertid er jeg jo glad for all motstanden jeg fikk underveis. Jeg har egentlig alltid vært av den typen som gir opp lett; i oppveksten, både på skole og i forhold til fritidsaktiviteter, var det alltid slik at hvis jeg ikke fikk til noe, så avfeide jeg det som kjedelig og uinteressant, og ikke noe for meg. Men akkurat med skriving ble det aldri slik. Når jeg er forfatter i dag, skyldes det først og fremst stahet, tenker jeg ofte. Jeg var fast bestemt på at tyngde av fallende skygge skulle bli debutboken min, og etter at det ble realitet, var jeg nesten like bestemt på å følge den opp med det som skulle bli med vinterstemme. Jeg tror det kan være lett å tenke, etter at man har fått ut en bok, at herfra kommer alt en sender inn til å bli mottatt med begeistring. Men det endte med mange runder fram og tilbake med forlaget. Underveis innså jeg nok også at det er viktig å ta tiden til hjelp; la manuset ligge litt, for så å vende tilbake til det med et litt annet blikk etter å ha arbeidet med andre ting en stund. Jeg tror det gikk godt og vel et år uten at jeg sendte det fra meg igjen, og det var nok i den perioden det skjedde ting med tekstene som gjorde dem mer interessante, og både mer fokusert samtidig som de fikk en noe videre horisont.

RFH: Litt om skriveprosessen; hvordan jobber du med selve komposisjonen av diktsamlingen? Skriver du en haug med dikt som du senere setter sammen, eller tenker du narrativt hele tiden, og skriver kronologisk?

KH: Jeg skriver sjelden det man kan kalle løse tekster. Noen ganger har jeg allerede fra jeg får en idé til et dikt eller en annen tekst en klar formening om hvor den hører til. Så jeg kobler ganske tidlig tekster til hverandre (selv om jeg også ofte skiller dem fra hverandre igjen senere), og bygger gradvis opp en katalog av mer eller mindre ufullførte manus. Det som skulle bli med vinterstemme, begynte for temmelig nøyaktig åtte år siden, da jeg kjøpte en plate med pianomusikk av Sjostakovitsj, der alle de 48 stykkene (24 preludier og fuger) datert, og det viste seg at jeg hadde kjøpt platen på dagen 50 år etter at han skrev det første preludiet, i oktober 1950. Så jeg satte meg fore å skrive 48 dikt gjennom vinteren, fram til den siste fugen i februar, på dagen 50 år etter pianostykkene, som jeg også hørte en god del på under arbeidet. Senere skrev jeg nye dikt, med utgangspunkt i den bunken jeg endte opp med der, og siden har det mutert videre til noe helt annet enn det det var. Jeg brøt opp sekvensen jeg hadde, og kom etter hvert fram til en inndeling som lignet den jeg endte opp med. Senere kom mange nye tekster i tillegg til og i stedet for dem jeg hadde, men når jeg nå skrev nye dikt, hadde jeg hele tiden et slags forløp i tankene, og skrev diktene med hensikt å plassere dem i den eller den avdelingen. Det hele er nå blitt så fjernt fra Sjostakovitsj-koblingen jeg opprinnelig hadde, at jeg sikkert kan begynne forfra igjen vinteren 2010-11. Nå når jeg har sagt det, kommer jeg trolig til å gjøre det også.

RFH: Hvordan er det å være poet i Norge i dag? Føler du deg som en del av noe, et slags litterært fellesskap, eller for å si det annerledes, er det strømninger i samtidspoesien du føler deg mer knyttet til enn andre?

KH: Å være poet i Norge i dag er vel å være tilnærmet usynlig. Jeg tror det er først hvis en ikke blir sett av kolleger heller, at det er grunn til bekymring.
Det er kanskje vanskelig å få øye på trender og strømninger når en står midt oppi det, men jeg føler nok at jeg kanskje står litt på siden av det som blir regnet som mest vitalt og nyskapende i norsk poesi. Jeg vil ikke si at det bekymrer meg.

RFH: Du har drevet en del med prosa også, i tiden etter debutboka di, jeg husker bl.a. at jeg leste et par utrolig fine tekster, på jung, tror jeg. Hva var det som gjorde at du likevel endte opp med dikt til slutt?

KH: Dels ble det nok dikt denne gangen også på grunn av den før nevnte staheten, og dels var nok dette et mer ferdig manus enn andre jeg har arbeidet med. Akkurat nå er det noveller jeg arbeider mest med. Jeg har aldri ønsket å spesialisere meg som lyriker, men vil gjerne jobbe innenfor de fleste genre, og ikke minst gjerne også skrive for barn og ungdom. Jeg tenker at jeg egentlig ikke bør regne meg som fullbåren forfatter før jeg også har gitt ut bøker for barn. Som sagt er jo en viktig del av arbeidet med et manus det som skjer når en ikke jobber med det, men denne tiden er det også greit å bruke til å skrive på andre ting. Jeg prøver å skrive hver eneste dag, og trives godt med å sitte og putle med flere forskjellige ting, hoppe mellom prosjekter. Og det er deilig å skrive prosa når jeg har holdt på med dikt lenge, å fylle hele siden med ord, i stedet for noen linjer her og der. Prosaen gir også større anledning til å drive med ting som plott og karakterutvikling og lignende, som kan være ganske gøy. Samtidig er jeg sikker på at jeg alltid kommer til å vende tilbake til poesien.

Og poesien, apropos den; i med vinterstemmes siste del, tenker og skriver Hæggernes en del helt eksplisitt rundt selve skrivingen, og det er med dette som om diktsamlingen åpner seg litt, som om det å ta diktene med inn i diktene skaper en eller annen ny nærhet til leseren, nesten litt som i de bakomfilmene på slutten av dvd-ene der skuespillerne letter litt på snippen og lar deg bli med bak scenen — for å gå tilbake til dette med teaterscenen som jeg snakket om innledningsvis. Det antydes at det å skrive dikt kanskje til slutt ender opp med å bli jeg-ets løsning på alt savnet; «Og hver gang jeg skriver / at du [rører ved meg] / føles det litt mindre / virkelig», uten at samlingen siver ut i en lettvint hjelp-til-selvhjelp-poetikk av den grunn. Det finnes faktisk noen veldig fine tanker om poesi her, mot slutten:

Når jeg senker stemmen

kan jeg heve skip De fleste
diktene går i oppløsning av seg selv
men jeg fortsetter å henge sammen

(s. 79)

Fra utsiden

kan diktet lett forveksles
med grunnene mine
for å skrive det Diktet selv

peker stumt tilbake mot
sin egen uskrevethet
Jeg går langs en strand

ved et hav ingen andre
har forlatt ennå Jeg går
endelig i ett med diktet

(s. 66)

Eller noe annet om dinosaurer som dere kan lese selv. Eller som det står et annet sted i boken: «Alt / i livet mitt som ikke blir / dikt er bortkastet». Hva skal man si? Det er i alle fall aldri bortkastet å lese Kristian S. Hæggernes.