Aldri har penger vært et så viktig tema i det kulturelle ordskiftet som i fjor. Det hevder den svenske litteraturkritikeren og poeten Anna Hallberg i en kronikk som nylig sto å lese i Dagens Nyheter. Hallberg viser til diskusjoner som i løpet av 2009 verserte i Sverige, der tema som forfatterinntekter, kritikerkår, biblioteksvederlag og fastprisordninger i tur og orden ble satt på agendaen. Felles for disse diskusjonene var at de bidro til å understreke det klassesystemet som har vokst frem innfor det litterære feltet i broderlandet, der forfattere av krim og lette underholdningsromaner troner på toppen med sine salgstall og fete lommebøker, mens de som beskjeftiger seg med «forskning, kvalitetslitteratur eller kritiskt tänkande essäistik» befinner seg mer eller mindre hjelpeløst fortapt nede på bunnen.

Sist lørdag plukket den danske avisen Politiken, ved Mikkel Bruun Zangenberg, opp Hallbergs kronikk, og stilte fra bokbilagets lederplass spørsmål ved om det hos Hallberg egentlig kom frem «noget nytt?». Noe vesentlig ser dermed ut til å ha gått Zangenberg forbi – det er nettopp den manglende nyhetsverdien i Hallbergs kronikk som gjør budskapet så påtrengende: Utviklingen hun peker på – en systematisk ensretting og forflatning av bokbransjen – har foregått over lang tid, og det blir stadig mindre som skiller litteraturindustrien fra en hvilken som helst annen gren av underholdningsindustrien. Det er ingenting nytt i dette. Nettopp derfor føles det presserende å gjøre som Hallberg, å forsøke å mane til et øyeblikks refleksjon: Er dette virkelig er en uvikling vi ønsker?

(mer…)

Fosnes Hansen blir, i sin fullt berettigede harme, en bekreftelse på Siv Jensens fårete utspill om at Kulturkampens initiativtakere ikke er noe annet enn en gjeng skrullete rødvinsdrankere som ikke under noen omstendighet kan tas på alvor.

Det er kanskje rettferdig overfor Fosnes Hansen, men overfor alle oss andre som på et eller annet følelsesmessig plan føler oss berørt av denne såkalte «kulturkampen», er det ikke spesielt rettferdig at debatten NRK setter opp, går mellom en skolert politiker fra et parti som har gått til sjofelt angrep på en norsk forfatter, og denne sjofelt angrepne forfatteren, som representerer Kulturrådet, men selvsagt mest – viser det seg fort – seg selv. For det som skulle være det store oppropet mot FRP, blir dermed i store deler av debatten redusert til en kjekling rundt Fosnes Hansens private forhold til kulturministeren og dennes parti, og om hvorvidt FRP-nestleder Per Arne Olsen er villig til å stå inne for at dette er å regne for kameraderi eller ikke. Det kan godt hende det er rettferdig overfor Fosnes Hansen å la ham få sjansen til å angripe Olsen, og kaste papir på ham, for det FRP har kommet med i denne saken er, i likhet med svært mye FRP har kommet med i mange andre saker, nedlatende, kynisk, kunnskapsløst og skammelig. Problemet er bare at NRK, ved å sette en kjølig og slu politiker opp mot en emosjonelt medrevet og til dels utilregnelig forfatter, greier det ubegripelige kunststykket å få parten fra FRP til å fremstå som den fornuftige! Fosnes Hansen blir en av disse nyttige idiotene som FRP mer enn noen andre vet å dra nytte av; Fosnes Hansen blir, i sin fullt berettigede harme, en bekreftelse på Siv Jensens fårete utspill om at Kulturkampens initiativtakere ikke er noe annet enn en gjeng skrullete rødvinsdrankere som ikke under noen omstendighet kan tas på alvor, på lik linje med Blondiner mot EU, og hva det nå var alt sammen som hun bablet om.

(mer…)

Jeg var vel neppe den eneste som satte kaffen i vragstrupen da jeg åpnet Dagbladet i går og leste saken «NULLET av Kulturrådet». For selv om saken i sin vinkling var så tabloid at den nesten truet med å ødelegge seg selv – det er vel neppe spesielt kontroversielt at åpenbare venstrehåndsprodukter ikke blir kjøpt inn selv om forfatterne skulle tilhøre C-kjendis-segmentet aldri så mye – så fantes det faktisk en bombe der, så vidt nevnt i en stille bisetning: Kulturrådet hadde nullet romanen «Sov eller snakk om kjærlighet» av Bjørn Esben Almaas! Og det er her kaffen gjør sine krumspring og søker ned mot nye forgreininger i svelgsystemet, for boken til Almaas, tenkte jeg, den representerer da virkelig noe av det ypperste som gis ut av norsk samtidslitteratur i dag, det er utvilsomt en skandale at den er blitt veiet og funnet for lett av Kulturrådet på linje med sjablongmessige krimbøker utgitt på obskure forlag og fjollete motemagasinromaner. Hvis dette er linjen Kulturrådet har tenkt å legge seg på i årene fremover, må det rett og slett bety kroken på døra for veldig mye god litteratur, og hvis Almaas sin roman ikke duger kan f.eks. jeg bare drite i å skrive flere bøker.

Men sannheten, slo det meg etterpå, den søker man jo ikke i Dagbladet. Og ved hjelp av relativt få tastetrykk var det lett å oppklare hva som egentlig hadde skjedd med romanen til Almaas. Boka var nemlig påmeldt til innkjøpsordningen i 2008, men ble, av ukjente grunner, ikke utgitt før i 2009. Det er altså ikke snakk om noen nulling. Markedssjef i Oktober, Elisabeth Steen, bekrefter dette i en mail i dag, og forklarer videre: «Ja, grunnen er at noen i avisa telte antall påmelte bøker for så å sammenligne med de bøker som ble utgitt, uten å sjekke om noen av bøkene var utsatt – slik tilfelle var for Almaas.» Hvordan dette kunne skje, når den samme journalisten litt lenger frem i samme avis har intervjuet bokaktuelle Almaas, kan sannsynligvis bare forklares ved å æreskjelle Dagbladet. Så vi lar det være. Men hvis noen lurer, er «Sov eller snakk om kjærlighet» naturligvis påmeldt innkjøpsordningen for 2009, og krisen kan foreløpig avblåses til det eventuelt skulle vise seg at Kulturrådet velger å nulle den på ordentlig. I mellomtiden oppfordrer jeg alle til å lese boka, fortsette å snakke om kjærlighet, mens Dagbladet anmodes å ta en ekstra runde med kaffekanna rundt i redaksjonene sine og sørge for å våkne opp!

Sov eller snakk om kjærlighet. Dagbladet valgte åpenbart det første.

Jeg skjønner ikke dette. I Dagbladet i går skrev Ulrik Eriksen om boka «Angel at the Fence» som Penguin nå har bestemt seg for å stoppe all lansering av fordi, som det står, bladet The New Republic to dager tidligere avslørte at hele boka bare var oppspinn. I samme artikkel nevnes et annet tilfelle, der Misha Defonseca, forfatter av boka «Misha», i mars i år ble avslørt som juksemaker. Felles for disse bøkene er at de bruker holocaust som ramme rundt mer eller mindre melodramatiske kjærlighetsplott, på samme måte som den for tiden mer kjente romanen «The Boy in the Striped Pyjamas» — men felles for dem ser også dette ufravikelige kravet om sannferdighet ut til å være, noe jeg rent litteraturvitenskapelig har problemer med å forstå. Hvorfor skulle det nødvendigvis være så uetisk å skrive fiksjonslitteratur rundt akkurat holocaust? (mer…)

Det ble tilogmed en forsidesak nå, i denne søte agurktid, at Odd Nerdrums bok «Hvordan vi lurer hverandre» ikke ble tatt inn under innkjøpsordninga. – Det som sjokkerer meg er at Odd Nerdrum faktisk er et null i norsk kulturliv, uttaler Nerdrums forlegger Arve Juritzen til Dagbladets alter ego kjendis.no, med henvisning til at boken har blitt nullet av Kulturrådet. Vel, den gode nyheten her er jo at vi har et Kulturråd som faktisk ikke (i motsetning til mange andre aktører i bransjen) er av den oppfatning at bøker skrevet av kjente mennesker nødvendigvis er gode nok til å gis rett ut. Man er ikke en god forfatter automatisk, selv om man er en jævel til å male nakne mennesker som driter foran et vann.

Uansett: For de som vil se hvilke bøker som faktisk er gode nok, ligger listen over påmeldte bøker ute på nettet nå. Som vanlig er dette verdens beste medisin mot høstdepresjoner, og hvorfor ikke begynne tidlig, som en preventiv vaksine nå i sommerregnet. Her finnes gode navn som Bråtveit, Karlsvik, Midré, Stranger, Øyehaug, Blatt, Rimbereid og Myklebust – og august er her før du aner. Best å få den der godstolen på plass allerede, og begynne å rydde i bokhylla.

Gevinsten ved å snike på trikken tilsvarer verdien av en håndfull klesklyper. Dette i følge en av de mange selvpromoterende kartongplakatene Oslo Sporveier (Ruter #) har dinglende ned foran vinduene på trikkene sine. Ok, hva er budskapet her: At klesklyper virkelig har blitt avsindig dyrt? For det måtte jo i så fall være tilfelle. Prisen på en enkeltbillett med trikken i Oslo er, om du betaler ved ombordstigning, 30 kroner. Hei, la oss gjøre en morsom regneoppgave her. Fra der jeg bor til der jeg jobber er det ca. 2 km. Fra Oslo til Bergen er det, i følge Fjord Tours, ca 500 km. Med en kilometerpris på 15 kroner tilsvarer trikkeprisene i Oslo altså en pris på 7500 kroner for å reise én vei Oslo-Bergen. Sist jeg var i Bergen, reiste jeg med nattoget for 150 kroner. Har dere tenkt på hvilken strålende plakat dette ville lage, trikkemennesker? Eller, å, blir det en litt urettferdig sammenligning? Vi snakker jo om et selskap som helst foretrekker å sammenligne seg med klesklyper her..

Og det er søttende mai, og jeg blir sittende og tenke på historien bak «Fool on the hill», hvordan Paul McCartney fikk ideen av å lese om en fyr i Italia som hadde flytta opp i fjellene og levd isolert i årevis før han tilslutt kom ned igjen, heisann, bare for å oppdage at det hadde foregått en hel verdenskrig der nede som han hadde gått glipp av. McCartneys tvist på historien virker helt naturlig når jeg nå hører den gjenfortalt av Bård Ose i NRKs glimrende podkast; McCartney tok rett og slett hele folkeopinionen og snudde den rundt. Se her. Denne gærningen som dro opp i fjellene og kutta all kontakt, kanskje han egentlig er den smarte? Kanskje han har noe å lære oss. Når alt kommer til alt – hvem var det som i stedet for å lytte til fuglesang og drikke fjellvann, brukte disse årene til å kave seg gjennom en idiotisk krig? Paul bare spør. Og skriver en låt.

(mer…)

I anledning virkeligheten; her er et dikt som passer godt, skrevet av den russiske poeten Joseph Brodsky i 1992 (takk til Linda):

You’ve climbed the mountain. At its top,
the mountain and the climbing stop.
A peak is where the climber finds
his biggest step is not mankind’s.

Proud of your stamina and craft
you stand there being photographed
transfixed between nowhere-to-go
and us who give you vertigo.

Well, strike your tent and have your lunch
before you stir an avalanche
of brand new taxes whose each cent
will mark the speed of your descent.