Aldri har penger vært et så viktig tema i det kulturelle ordskiftet som i fjor. Det hevder den svenske litteraturkritikeren og poeten Anna Hallberg i en kronikk som nylig sto å lese i Dagens Nyheter. Hallberg viser til diskusjoner som i løpet av 2009 verserte i Sverige, der tema som forfatterinntekter, kritikerkår, biblioteksvederlag og fastprisordninger i tur og orden ble satt på agendaen. Felles for disse diskusjonene var at de bidro til å understreke det klassesystemet som har vokst frem innfor det litterære feltet i broderlandet, der forfattere av krim og lette underholdningsromaner troner på toppen med sine salgstall og fete lommebøker, mens de som beskjeftiger seg med «forskning, kvalitetslitteratur eller kritiskt tänkande essäistik» befinner seg mer eller mindre hjelpeløst fortapt nede på bunnen.
Sist lørdag plukket den danske avisen Politiken, ved Mikkel Bruun Zangenberg, opp Hallbergs kronikk, og stilte fra bokbilagets lederplass spørsmål ved om det hos Hallberg egentlig kom frem «noget nytt?». Noe vesentlig ser dermed ut til å ha gått Zangenberg forbi – det er nettopp den manglende nyhetsverdien i Hallbergs kronikk som gjør budskapet så påtrengende: Utviklingen hun peker på – en systematisk ensretting og forflatning av bokbransjen – har foregått over lang tid, og det blir stadig mindre som skiller litteraturindustrien fra en hvilken som helst annen gren av underholdningsindustrien. Det er ingenting nytt i dette. Nettopp derfor føles det presserende å gjøre som Hallberg, å forsøke å mane til et øyeblikks refleksjon: Er dette virkelig er en uvikling vi ønsker?


Jeg skjønner ikke dette. I Dagbladet i går skrev Ulrik Eriksen om boka «Angel at the Fence» som Penguin nå har bestemt seg for å stoppe all lansering av fordi, som det står, bladet The New Republic to dager tidligere avslørte at hele boka bare var oppspinn. I samme artikkel nevnes et annet tilfelle, der Misha Defonseca, forfatter av boka «Misha», i mars i år ble avslørt som juksemaker. Felles for disse bøkene er at de bruker holocaust som ramme rundt mer eller mindre melodramatiske kjærlighetsplott, på samme måte som den for tiden mer kjente romanen «The Boy in the Striped Pyjamas» — men felles for dem ser også dette ufravikelige kravet om sannferdighet ut til å være, noe jeg rent litteraturvitenskapelig har problemer med å forstå. Hvorfor skulle det nødvendigvis være så uetisk å skrive fiksjonslitteratur rundt akkurat holocaust? 

