Sist lørdag plukket den danske avisen Politiken, ved Mikkel Bruun Zangenberg, opp Hallbergs kronikk, og stilte fra bokbilagets lederplass spørsmål ved om det hos Hallberg egentlig kom frem «noget nytt?». Noe vesentlig ser dermed ut til å ha gått Zangenberg forbi – det er nettopp den manglende nyhetsverdien i Hallbergs kronikk som gjør budskapet så påtrengende: Utviklingen hun peker på – en systematisk ensretting og forflatning av bokbransjen – har foregått over lang tid, og det blir stadig mindre som skiller litteraturindustrien fra en hvilken som helst annen gren av underholdningsindustrien. Det er ingenting nytt i dette. Nettopp derfor føles det presserende å gjøre som Hallberg, å forsøke å mane til et øyeblikks refleksjon: Er dette virkelig er en uvikling vi ønsker?

Offentlige samtaler om kunst og kultur i de skandinaviske landenes ligner gjerne hverandre. Også i Norge blåste det opp til mild kulturell sommerbris i fjor, da Frp tjuvstartet valgkampen med å erklære krig mot den såkalte «kultureliten» og all statsfinansieringen denne visstnok veltet seg rundt i. Her skulle det snaukuttes i allerede lusne stipend- og garantilønnsordninger til rungende lovprisning av det nyliberalistiske markedets «demokratiske» konsentrasjon av makt rundt de største pengesekkene. Heldigvis slapp vi her til lands unna med en dustete debatt som førte til lite annet at et par forslitte fordommer ble bekreftet i begge leire. I Sverige, derimot, ble ordningen med Statens konstnärslön (som ligner den norske garantiinntekten) faktisk avviklet i fjor høst.

Når Hallberg skriver at «det var länge sedan man slutade tala om litteratur och började prata om böcker,» gir dette tydelig gjenklang i norske ører – litteraturdekningen til NRK er et eksempel på at man bevisst har valgt å omgå det trøblete litteraturbegrepet i forbindelse med programpostene Bok i P2 og Bokprogrammet. Etter modell av bokhandlene, har man dermed åpnet sendeflaten på vidt gap for all slags hobbybøker, selvhjelpsbøker og andre trykksaker som ikke nødvendigvis ville passere som litteratur i tradisjonell forstand. I Libris’ nye storbutikk på Grensen har man valgt å plassere samtlige nye skjønnlitterære bøker i hyller markert med overskriften «romaner». I et bokhus på tre etasjer finner man det m.a.o. overflødig å dele bøkene ytterligere inn i obskure undersjangre som «novelle» eller «poesi», mens man på den andre siden raust innreder hyllerom og etikettflater til påkostede kokebøker, reiseguider og kjendisbiografier.

Denne begrepsbruken signaliserer en holdningsendring som ifølge Hallberg har ført til et nytt nederlag for den litterære underklassen: Ikke bare har man måttet lære seg å leve med at det å produsere mindre markedsrettet litteratur materielt sett er et lite fruktbart foretagende – nå har man også tapt slaget om de immaterielle verdiene som tidligere i det minste la en viss symbolsk prestisje i det å være med på å holde mangfoldet oppe i den litterære faunaen. De kommersielle hensynene har blitt så enerådende i kultursektoren at begrep som ikke umiddelbart oppfattes som salgsfremmende har falt drastisk i verdi: Det finnes med andre ord ikke lenger andre parametere for å måle en boks samfunnsmessige relevans enn dens salgstall – og eventuelle privatlivseksponeringer som skandalepressen kan fråtse i.

Resultatet blir, skriver Hallberg, at man sitter igjen og føler seg dum. Man har klamret seg til et sett med verdier som plutselig fremstår som infantile, og det er ikke lenger åpenbart hvordan man skal svare en nebbete journalist fra f.eks. Bokcirklar.se, når hun innvender: «Men om du nu vill bli läst, varför skriver du då inte chiclit?»

Ja, hvorfor gjør man ikke det, like godt?

Etter den skandinaviske bransjemodellen fremstår svenske Mons Kallentoft som en slags idealforfatter. Fra å ha debutert med romanen Pesetas i 2000, en bok som innbrakte ham Katapultpriset for beste debut men sørgelig lite mer («Jag tjänade ju bara kaffepengar»), la han bevisst om kursen mot en mer kommersielt rettet skriving. I dag er Kallentoft fullblods krimforfatter med høye salgstall og filmkontrakt på innerlomma: «Jag skulle ha svårt att tänka mig ett liv utan vin eller bättre restauranger,» lyder den glade visa på forfatterens hjemmesider nå – og den litterære klassereisen er dermed fullendt.

Et lignende, om enn noen hakk mindre outrert, eksempel finner vi her hjemme i Tore Renberg. For debuten Sovende floke (1995), en relativt smal og lite tilgjengelig samling av prosatekster, fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris, mens det kommersielle gjennombruddet (og filmkontrakten) lot vente på seg helt til Mannen som elsket Yngve kom ut i 2003. At oppsvinget i salgstall og antall helsidesanmeldelser i Dagbladet sammenfalt med forfatterens personlige oppgjør med 90-tallets modernistiske begeistring for «hermetisk, streng og forvansket litteratur», er neppe tilfeldig. Slik Anna Hallberg beskriver det, gir det å egne seg til «värden som inte bara är olönsamma utan till och med står i kontrast med marknadsmässiga vinstintressen» i dag verken materiell eller immateriell uttelling.

Sett gjennom finanskapitalens lesebriller representerer imidlertid Kallentoft og Renberg rene kulturpolitiske solskinnshistorier; de blir beretninger om forretningsdrivende med markedsteft og næringsvett til å tilfredsstille en anselig mengde litteraturforbrukere langs land og strand. Jeg tror verken Anna Hallberg eller så mange andre er ute etter å ta fra dem æren for det, for all del. Skytset bør nok heller rettes mot resepsjonsapparatet: Når ett enkelt bokverk, slik vi har sett i høst, er nok til å sprenge kapasiteten fullstendig og gi hele den litterære offentligheten et kollektivt anfall av autisme, da er det grunn til å reflektere over hvilke signaleffekter dette sender.

Anna Hallbergs kronikk flyter mot slutten over i en litt svevende visjon om snarest mulig å få i gang en samtale om verdigrunnlag og demokrati; «nu måste vi prata,» messer hun, «[a]nnars kommer det att gå åt helvete för vårt lilla amerikaniserade, EU-anpassade och numera rätt osjälvständiga land». Det er her Zangenberg mister tålmodigheten med Hallberg og anklager henne for å tegne et verdensbilde som ikke stemmer med virkeligheten: «Vi har de rene ubesmittede over for de urene og besmittede,» etteraper han henne, for så å spørre retorisk: «Er det nu også helt så enkelt?». Det er det naturligvis ikke – men det i seg selv er neppe nok til å avfeie en debatt på prinsipielt grunnlag.

Om Hallbergs innspill tidvis bærer preg av å være skrevet i affekt, koker alt i bunn og grunn ned til et krav om å legge andre verdier enn de rent kommersielle tilbake i den kulturelle potten igjen. Her er det lett å følge henne: Den dagen det heller ikke i kulturen finnes rom for tanker som fokuserer på annet enn profitt, da er det kanskje på tide å ta skrittet fullt ut og stryke den helt fra den allerede megetsigende samlekategorien Dagens Nyheter publiserte kronikken hennes under: «Kultur & Nöje».

Det er kanskje rettferdig overfor Fosnes Hansen, men overfor alle oss andre som på et eller annet følelsesmessig plan føler oss berørt av denne såkalte «kulturkampen», er det ikke spesielt rettferdig at debatten NRK setter opp, går mellom en skolert politiker fra et parti som har gått til sjofelt angrep på en norsk forfatter, og denne sjofelt angrepne forfatteren, som representerer Kulturrådet, men selvsagt mest – viser det seg fort – seg selv. For det som skulle være det store oppropet mot FRP, blir dermed i store deler av debatten redusert til en kjekling rundt Fosnes Hansens private forhold til kulturministeren og dennes parti, og om hvorvidt FRP-nestleder Per Arne Olsen er villig til å stå inne for at dette er å regne for kameraderi eller ikke. Det kan godt hende det er rettferdig overfor Fosnes Hansen å la ham få sjansen til å angripe Olsen, og kaste papir på ham, for det FRP har kommet med i denne saken er, i likhet med svært mye FRP har kommet med i mange andre saker, nedlatende, kynisk, kunnskapsløst og skammelig. Problemet er bare at NRK, ved å sette en kjølig og slu politiker opp mot en emosjonelt medrevet og til dels utilregnelig forfatter, greier det ubegripelige kunststykket å få parten fra FRP til å fremstå som den fornuftige! Fosnes Hansen blir en av disse nyttige idiotene som FRP mer enn noen andre vet å dra nytte av; Fosnes Hansen blir, i sin fullt berettigede harme, en bekreftelse på Siv Jensens fårete utspill om at Kulturkampens initiativtakere ikke er noe annet enn en gjeng skrullete rødvinsdrankere som ikke under noen omstendighet kan tas på alvor, på lik linje med Blondiner mot EU, og hva det nå var alt sammen som hun bablet om.

Hvilket er synd, naturligvis, ettersom FRP dermed nok en gang slipper unna med å være et parti som i løpet av en hel debatt ikke greier å hoste opp et eneste godt argument, som i det hele tatt har nerver til å stille i en debatt om kulturpolitikk, når det knapt finnes et eneste menneske i hele landet med tilknytning til partiet som greier å uttale ordet «kultur». De slipper unna, fordi avisene til dagen etter har fått sin papirkule å skrive om – og FRP, ved å ha blitt kastet papirkule på, igjen kan fremstille seg selv som offer, tråkket på og forulempet av den skrekkelige kultureliten.

Det som dermed kommer i skyggen, er nautligvis alt det viktige Fosnes Hansen innimellom raserianfallene fikk sagt. La oss se litt på saken, fra en forfatters synsvinkel: FRP vil altså, sitat fra deres egen nettside, «kutte garantilønn og stipender, slik at kunstnere må leve av det de selv skaper». En åpenbar feil med denne setningen, er at man etter å ha gjennomført et slikt tiltak, ikke lenger vil kunne snakke om kunstnere. Et slikt tiltak vil rett og slett utrydde kunstnerne som yrkesgruppe fullstendig, og vi vil i stedet sitte igjen med en gjeng varefabrikanter som, uansett hva, blir nødt til å sette det kommersielle hensynet foran alt. Vi vil få en bokfauna som utelukkende består av sjablongmessige bestselgere – og et hav av mislykkede forsøk på å skrive dem. Vi vil få forfattere som går med kalkulator på innelomma i stedet for notisblokk. Vi vil få romaner som kunne vært skrevet av maskiner.

Senest i går kunne vi lese kulturpolitisk talsmann Ulf Erik Knudsens forsøk på å avdemonisere sitt partis kulturpolitikk i innlegget «Frps kulturpolitikk – bedre enn sitt rykte» i Dagsavisen. At han klønete nok i stedet endte opp med å bekrefte hvor forferdelig kulturpolitikken til FRP er, burde ikke komme som noen stor overraskelse på de som har fulgt med i denne saken. Knudsen skriver bl.a. at det de ønsker, er å «kutte i overføringene til kultureliten og/eller kulturpersonligheter som har ’sugerør i statskassen’», og forteller at FRP, med dette kulturelitebegrepet de har funnet på, mener «kulturpersonligheter som mottar store offentlige støtteordninger». Realitetene er at det for 2009 ble utdelt 107 arbeidsstipend á kr 186 000 fra regjeringen. Disse 107 stipendene ble gnient fordelt på billedkunstnere, kunsthåndverkere, skjønnlitterære forfattere, forfattere av barne- og ungdomslitteratur, dramatikere, skjønnlitterære oversettere, faglitterære forfattere, musikere/sangere/dirigenter, komponister, skuespillere/dukkespillere, sceneinstruktører, scenografer/kostymetegnere, teatermedarbeidere, dansekunstnere, kritikere, filmkritikere, journalister, fotografer, filmkunstnere, arkitekter, interiørarkitekter, folkekunstnere, populærkomponister samt sekkebetegnelsen diverse andre kunstnergrupper. Billedkunstneren Sissel Fredriksen er altså Norges kulturelite. Glasskunstneren Vidar Koksvik. Forfatteren Ingvild Burkey. Fotografen Geir Harald Samuelsen. Koreografen Henriette Pedersen. De forhatte kulturpersonlighetene til FRP.

I tillegg til arbeidsstipendene, kommer flere andre såkalte diversestipend som spenner fra 5000 kr til 80 000 kr, altså symbolske summer mer for en klapp på skuldra å regne enn et reelt forsøk på å holde noen i live. Å påskjønne en ung forfatter arbeidstid tilsvarende, la oss si, 30 000 kr (venner av FRP kan jo for moro skyld selv regne ut hvor mange timer det utgjør innenfor sine egne yrkesgrupper) fremstår urimelig mer på grunn av hvor lite det er enn hvor mye det er. Jeg skulle like å se Ulf Erik Knudsen smile dersom det var han som ble avspist med en årsinntekt på 186 000 kr, eller 30 000 kr for den saks skyld, for deretter å bli æreskjelt og uthengt som en personlighet med sugerør inn i statskassen. Jeg skulle likt å se Ulf Erik Knudsen løse ut et stipend på 5000 kr og i fullt alvor fortsette å hevde at dette jaggu meg er en så «stor offenlig støtteordning» at det er urimelig og jeg skulle ønske jeg kunne få slippe.

Jeg ønsker «kulturkampen» lykke til med oppropet mot FRP, selv om partiet ser ut til å ha vunnet ufortjente sympatipoeng i første slag, rett og slett ved å spille ut det eneste kortet de har: Å framstå så provoserende dumme og infame at de nærmest er umulige å føre debatt med for en rasjonell motpart. At de i etterkant har fortsatt denne kortsynte strategien, jf Ulf Erik Knudsens innlegg, borger imidlertid forhåpentligvis for et snarlig tilbakeslag – det er en lang valgkamp på trappene nå, og mot en så massiv gruppe oppegående meningsmotstandere som det FRP har skaffet seg innen kulturfeltet, burde det ikke holde i lengden å bare være dum. Initiativtaker Arnfinn Bjerkestrand har varslet en bred mobilisering blant dedikerte kulturarbeidere, og jeg gleder meg til å se flere enn Fosnes Hansen i kulturdebatter med FRP i ukene og månedene frem mot valget. Det burde være lett match, men i vår verden skal man visst aldri undervurdere dumhetens makt.

Men sannheten, slo det meg etterpå, den søker man jo ikke i Dagbladet. Og ved hjelp av relativt få tastetrykk var det lett å oppklare hva som egentlig hadde skjedd med romanen til Almaas. Boka var nemlig påmeldt til innkjøpsordningen i 2008, men ble, av ukjente grunner, ikke utgitt før i 2009. Det er altså ikke snakk om noen nulling. Markedssjef i Oktober, Elisabeth Steen, bekrefter dette i en mail i dag, og forklarer videre: «Ja, grunnen er at noen i avisa telte antall påmelte bøker for så å sammenligne med de bøker som ble utgitt, uten å sjekke om noen av bøkene var utsatt – slik tilfelle var for Almaas.» Hvordan dette kunne skje, når den samme journalisten litt lenger frem i samme avis har intervjuet bokaktuelle Almaas, kan sannsynligvis bare forklares ved å æreskjelle Dagbladet. Så vi lar det være. Men hvis noen lurer, er «Sov eller snakk om kjærlighet» naturligvis påmeldt innkjøpsordningen for 2009, og krisen kan foreløpig avblåses til det eventuelt skulle vise seg at Kulturrådet velger å nulle den på ordentlig. I mellomtiden oppfordrer jeg alle til å lese boka, fortsette å snakke om kjærlighet, mens Dagbladet anmodes å ta en ekstra runde med kaffekanna rundt i redaksjonene sine og sørge for å våkne opp!

Sov eller snakk om kjærlighet. Dagbladet valgte åpenbart det første.

]]> http://www.jegborher.net/hva-skjer-med-a-nulle-bj%c3%b8rn-esben-almaas-da-jeez/feed/ 2 http://www.jegborher.net/juksemakere/ http://www.jegborher.net/juksemakere/#comments Thu, 01 Jan 2009 16:04:29 +0000 RFH http://www.jegborher.net/?p=150 Les videre →]]> Jeg skjønner ikke dette. I Dagbladet i går skrev Ulrik Eriksen om boka «Angel at the Fence» som Penguin nå har bestemt seg for å stoppe all lansering av fordi, som det står, bladet The New Republic to dager tidligere avslørte at hele boka bare var oppspinn. I samme artikkel nevnes et annet tilfelle, der Misha Defonseca, forfatter av boka «Misha», i mars i år ble avslørt som juksemaker. Felles for disse bøkene er at de bruker holocaust som ramme rundt mer eller mindre melodramatiske kjærlighetsplott, på samme måte som den for tiden mer kjente romanen «The Boy in the Striped Pyjamas» — men felles for dem ser også dette ufravikelige kravet om sannferdighet ut til å være, noe jeg rent litteraturvitenskapelig har problemer med å forstå. Hvorfor skulle det nødvendigvis være så uetisk å skrive fiksjonslitteratur rundt akkurat holocaust?

Det går over alle støvleskaft når Eriksen i Dagbladet skriver at «Avsløringene har … en skummel bivirkning: De gir næring til holocaustfornekternes groteske konspirasjonsteorier. For når disse to kjente historiene viser seg å være oppdiktet, hvilken garanti har man for at andre overlevelseshistorier ikke også er falske? Hva med Anne Frank? Eller Elie Wiesel?». Pust litt nå. Inn og så ut igjen. Det er altså sånn at det som har blitt avslørt her, er at noen fortellinger ikke er basert på virkelige hendelser. Den lille jødiske gutten som overlevde Buchenwald fordi en pike ved navn Roma kastet epler over gjerdet til ham, og som mange år senere tilfeldigvis møtte henne igjen på en blind date (og, akkompagnert av noe sølete musikk, giftet seg med henne sporenstreks) — det er han som har vist seg ikke å være identisk med forfatteren som har skrevet boka. Forfatteren har (gisp!) funnet det på selv!

Legg merke til det. For det skrives jo ikke noe om at selve holocaust ikke fant sted, og det vitner vel om et særdeles lite velutviklet leseblikk dersom man ikke greier å se at det å dikte opp en historie lagt til holocaust, og det å fornekte holocaust, er to helt forskjellige ting: At historien er fiktiv BETYR IKKE at man automatisk mener at også holocaust er det. Heller omvendt: Ved å legge en fortelling til holocaust, forholder man seg jo nettopp til holocaust som et historisk faktum. (Eller: At romanen «Beatles» foregår i Oslo er da ikke noe argument for at Oslo ikke finnes, uansett hvor mye oppspinn fortellingene til Saabye Christensen skulle være). Det å stille absolutte sannhetskrav til kunsten, dessuten, det er jo ensbetydende med å radere ut hele begrepet «kunst». Man hører hjemme et helt annet sted hvis man skal gå rundt og slenge ord som «juks» og «løgn» etter alt som ikke lar seg spore tilbake til en faktisk hendelse. Kunst skal ikke behøves å etterprøves. Man skal ikke se på kunst og kreve beviser.

Så, heller enn å trekke tilbake boka og skape masse rabalder, burde Penguin fått designeren til å stryke vignetten the true story fra omslaget og kjørt på — hvis problemet virkelig er at man ikke kan leve med en slik styggedom som et verk som utgir seg for å være noe annet enn det er. Det er trist hvis dette fører til at gode fortellinger forblir uutgitt, og jeg skjønner heller ikke hva man skulle ha å vinne på det. Visst er det viktig å respektere de historiske fakta og aldri aldri glemme det som skjedde med jødene under andre verdenskrig, men å prøve å holde fiksjon vekk fra disse tingene, det begrenser jo bare litteraturen og kan neppe være den riktige måten å gjøre det på i det hele tatt.

Uansett: For de som vil se hvilke bøker som faktisk er gode nok, ligger listen over påmeldte bøker ute på nettet nå. Som vanlig er dette verdens beste medisin mot høstdepresjoner, og hvorfor ikke begynne tidlig, som en preventiv vaksine nå i sommerregnet. Her finnes gode navn som Bråtveit, Karlsvik, Midré, Stranger, Øyehaug, Blatt, Rimbereid og Myklebust – og august er her før du aner. Best å få den der godstolen på plass allerede, og begynne å rydde i bokhylla.

Ikke lenge etter, slik morgener jo fungerer, bare to kaffekopper senere, sto jeg og ventet på trikken og tenkte på noe annet og mer interessant: Dag Solstad. Altså, jeg tenkte på hvor enkelt han hadde gjort det for tilhørerne å komme med kritikk, for ikke å si komme på kritikk, nesten så enkelt at han på den måten allerede imøtegikk kritikken, dytta den ut i grøfta, vrei seg unna fordi essayet hans jo handlet om noe annet enn det alle kritikerne ville at det skulle handle om.

Jeg oppfattet at kjernen i Solstads foredrag var et slags språkfilosofisk paradoks; ytringsfriheten som ved å bli overeksponert ender opp ved å begrense seg selv, man kan for all del ikke si noe som skader eller engang kruser et hårstrå på ytringsfrihetens hode, i ytringsfrihetens navn kan altså ikke noen utenriksminister på nasjonens vegne gå ut og beklage et kristent magasins skammelig latterlige oppførsel fordi denne skammelig latterlige oppførselen inngår i ytringsfriheten. Som vi altså setter høyere enn noe annet.

Og dette er en type fikling med filleproblemer som ikke er mulig noe annet sted enn i Norge. I Norge er det eneste problemet med ytringsfriheten at den fungerer som en sikkerhetsventil for de som ønsker å være dumme. Det er ubehjelpelig dumt å krenke tusenvis av mennesker dypt uten å oppnå noe som helst, noen burde vite bedre enn å sette liv på spill bare for å trykke et par dårlige vitsetegninger, men dette er Norge: Her er det ikke forbudt å ikke vite bedre. En ytring er like beskyttelsesverdig selv om det ikke ligger et fnugg av intelligens bak.

Solstad snakket ikke mye om ytringsfrihet utenfor landets grenser og dermed ble det et foredrag om den spesifikt norske formen for ytringsfrihet, og at det går an å raljere over denne er noe annet enn å raljere over ytringsfrihet generelt. Noe av den kritikken som kom i etterkant av foredraget baserte seg på å overse dette, og det er klart at man stiller seg selv i et pent lys ved å peke på at ytringsfrihet er Blodig Alvor i andre deler av verden, vi trenger ikke si mer enn Politkovskaya gjør vi vel, men jeg tror ikke det var mange i salen som ikke var enig i det i går. Solstad skal ha honnør fordi han ikke var ute etter å fronte selvfølgeligheter.

En annen sak er at han ikke alltid lyktes like bra med å eksemplifisere dette. For meg virker det søkt overhodet å dra inn ytringsfrihet som et element i saken mellom Se og Hør og Lillo-Stenberg / Sæther. Solstad er naturligvis ikke den første som gjør det, men han bruker likevel dette som et eksempel på ytringsfrihetens groteske yttergrenser, selv om Se og Hør altså tapte saken både i tingretten og lagmannsretten. Solstad holder det nemlig ikke for utenkelig at utfallet kan bli et annet når saken nå skal opp for Høyesterett, fordi, som han sa, Høyesterett er en rettsinstans som er var for folkets rettsoppfatning. Men, tja. Jeg ville heller satt penger på Hull som vinner av neste års Premier League, men der har du meg. Poenget er at det faktisk finnes grenser for ytringsfriheten i Norge. Og en av dem heter privatlivets fred og er lovfestet i straffeloven § 390.

Og en annen heter ærekrenkelse og finnes i straffeloven § 246: «Den som rettsstridig ved ord eller handling krenker en annens æresfølelse eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.»

Det blir meningsløst å snakke om ytringsfrihet i Norge uten også å nevne disse reglene. Det interessante med karikaturstriden var jo nettopp at den berørte grensene for disse, i et land der ytringsfrihet til vanlig altså forveksles med retten til å snikfotografere kjendisbrylluper eller beskylde popsangere for voldtekt. Vi visste vel egentlig ikke hva ytringsfrihet var, noen av oss, før dette – fordi det på samme måte som med lykke er slik at du trenger motvekten for å få øye på den, you don’t know what you’ve got till it’s gone, ikke sant, og om ikke gone så i alle fall truet, først da ser du det, når noen begynner å herpe ambassadene våre på tv, da kommer det til oss, sigende, stigende, et lite «jøss» midt i ettermiddagskaffen: Dette betyr jo noe. Damn.

Dermed kommer disse debattene, foredragene, som inntil nå har virket unødvendige, fordi det aldri tidligere har slått oss som noen spesielt flott ide å kjempe for noe vi allerede har. Kanskje er ikke Norge riktig sted for å snakke om å kjempe nå heller, selv om det var hett rundt øra til Kokkvold og Selbekk en periode. Men det blir uansett galt å kalle ytringsfriheten idolisert eller likegyldig bare fordi den fungerer, Dag, bare fordi den fungerer så bra at vi ikke legger merke til den i det daglige. Da er det vel snarere et virkemiddel for å få folk til å reagere enn en bokstavelig ytring fra en oppegående forfatter. Vi skjønner vel det? Og det fungerte. Fungerte så bra at det kanskje snart kan begynne å komme noe godt ut av alt dette snakket.

Men det er søttende mai og jeg tenker på dette, tenker at her sitter jeg, i min egen stue, og om jeg for eksempel beveger meg ned til byen i morgen, vil jeg finne ut at det har foregått en hel liten feiring av nasjonaldagen der ute som har gått meg hus forbi. Et ras av flagg og plasttrompeter og korps som spiller «Månemannen» i stedet for nasjonalsangen. Et kaos av søljer og unger og overprisede pølser. Bunadskledde programledere med frokost-tv-smil. Colabokser og is. En drøss av stivfrosne barnefingre rundt flaggpinner og gassballongbånd.

Hvilket er strålende, for all del.

Men jeg sitter her likevel; amerikansk musikk, engelsk te, hverdagsklær som sikkert er sydd sammen i et eller annet naturkatastroferammet land før jeg kjøpte dem hos en svensk monsterkjedebutikk (tanke: produserer vi egentlig overhodet noe i dette landet?), og har ikke engang planer om å mumle et lite Wergeland-dikt for meg selv i løpet av dagen. Hvorfor? Tar Dag og Tid virkelig så feil når de i ukens avis bruker forsiden til å melde at dagens ungdom er blitt så nasjonalistiske at de ikke engang orker å reise til Europa lenger?

Heh, åpenbart. Men la oss ikke gå der.

Det er ingen protest, dette her. Jeg sitter hjemme rett og slett fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre. På jobben har visa i kantina gått slik i det siste: «Hva skal du gjøre på 17. mai da?» osv. Som om man skulle være nødt til å gjøre noe bare fordi det er midt i mai. Men nei, det har ikke vært slik etter at jeg flyttet hjemmefra for alle disse årene (fem) siden. Det gikk i oppløsning da, fordi 17. mai viste seg å være så tungt basert på en mor som bakte kake og et knippe slektninger som kom på besøk. Uten dette så bare, wtf, søttende mai? Jeg brøyta meg ned til Fisketorget, kolliderte nesten med Davy Wathne, kjøpte en boks sjokolademelk og sneik meg hjem. Ble liggende og se en serie på DVD, eller noe annet som jeg ikke husker, resten av kvelden.

Slik har det fortsatt; om været har tillatt det, har jeg trukket ned mot sentrum i den byen jeg har bodd i, prøvd å la noe av all denne norgesreklamen synke inn, røre ved noe dypt og inderlig; har været derimot, som i dag, ikke akkurat oppmuntret til det, har jeg heller latt dagen marsjere sin egen marsj. Vinka til kongen fra tv-stolen og vært fornøyd med det. Kokt et par pølser og myst ut på regnet og sola som i blant stakk frem bare for å provosere.

Jeg vil likevel, selv om det har blitt en litt betent ting å si, streke under at jeg er glad i landet mitt. Norge. Noreg. Vi er kompiser, for all del, og jeg ville vært en idiot om jeg ønsket meg noe annet. Men det finnes mange måter å vise kjærlighet på. Jeg for min del er ikke så stor fan av den som går ut på å samle mest mulig folk for kollektivt å gi uttrykk for følelsene sine i det offentlige rom. Overfylte gater. Folk som skriker. Det er ikke dette jeg liker ved Norge.

Jeg liker, Norge, at du lar meg få sitte i fred på en dag som denne, lar meg få lese hva jeg vil, høre på den musikken jeg vil, til og med skrive det jeg vil får jeg. Da er du et bra land, og jeg tilgir deg at du alltid lurer innbyggerne dine til å tro det er sommer for så, over midtveis i mai, å droppe temperaturen hundre grader over natta. Veien fra engangsgrill til snø er tøff, og da jeg våkna i dag var det så kaldt at bladene på bjørka utenfor var blitt gule. Men jeg har pledd, telys og kakaopulver i skapet. Så jeg klarer meg. Og det gjør du også.

Vi kan alltids henge ut og spise is sammen en annen dag.

Vel, saken er ikke riktig det usaklige oppkoket jeg hadde forventet meg: Det er sikkert et faktum at nynorsken opplever et stort frafall, at dette er en reell utfordring for alle som har eit hjarte med a, alt dette her, men likevel er det mye som ikke henger sammen slik lektor Sirnes argumenterer for i sin kronikk. Det krever noe når man åpner med å påstå at en hel målform er i ferd med å råtne på rot. Det krever noe mer enn å vise til at «feilene florerer i elevtekster, skriv, brev og på oppslag, skilt og plakater» som skrives på nynorsk i dag. Skal man liksom forstå det slik at elevtekster og plakater som skrives på bokmål stort sett er flotte og feilfri, er det slik, hva slags lektoral fantasiverden er det egentlig det rapporteres fra her?

Det hauses opp at en eller annen ikke navngitt statistikk viser at rundt 1/3 av elevene som har nynorsk som hovedmål, bytter til bokmål senere i livet. At dette er så dramatisk som det forsøkes fremstilt her, har jeg litt problemer med å se: Hva er det slags situasjon vi snakker om, det er jo ikke akkurat noe bytte av statsborgerskap, bytte av kjønn, er det vel, hva innebærer det egentlig å bytte målform? Ingenting, egentlig? Slik jeg ser det, beskriver denne statistikken i virkeligheten bare at 1/3 av elevene som i utgangspunktet skriver nynorsk, lærer seg bokmål og senere i livet velger å benytte seg av dette målet i situasjoner hvor dette passer. Big deal, liksom.

Men vi kan godt si at det er annerledes. For dramaets skyld. La oss si at 1/3 av nynorskelevene faktisk går ned til det der veikrysset og selger nynorsksjela si til djevelen og aldri mer kan skrive et nynorsk ord. Greit. Vi sier det. For det interessante er årsakene til dette. Hvorfor flykter folk fra nynorsken som rotter?

En av hovedgrunnene, skal vi tro Sirnes, er den store valgfriheten i nynorsk. Dette har han fra norskprofessor J. T. Faarlund, som skal ha uttalt noe slikt på konferansen Språkpolitikk 96. Jeg begriper ikke dette. Hvordan kan det at nynorsk er et elastisk og tilpasningsdyktig språk være et argument mot å bruke det? Jo, forklares det videre i kronikken, «nynorskbrukere ser det samme ordet skrevet eller bøyd på nye måter stadig vekk, slik at et fast skriftbilde ikke får feste seg».

Og dette kan man altså skrive i en av landets største aviser; nynorskfolk er rett og slett så dumme at når de ser et ord skrevet på flere måter, klikker det i de enkle hjernene deres, og de ser ikke noen annen utvei enn å kaste seg etter bokmålet, der det ligger lik en livbøye og flyter i språkhavet. Hele tiden dette. Utgangspunktet for kronikken, for eksempel, er Språkrådets arbeid med å lage en «tydelig, enkel og stram nynorsknorm uten sideformer», og hvordan KKDs beslutning om å legge dette på is, er den direkte årsaken til nynorskens forfall, rotråtning og whatnot.

Men si meg, kjære lektor, hvorfor skal et enkelt og unyansert språk være målet vi absolutt skal strebe etter? Hvorfor er det så åpenbart at en igjensnurping eller, for å låne et ord fra Torgrim Eggen, «rimifisering» av nynorsken vil gjøre den godt? Er det ikke heller slik at flyktninger har en tendens til å flykte fra de områdene hvor valgfriheten er blitt tatt fra dem? Og, siden dette er et av premissene for kronikken: Er det så sikkert at bokmålet er så mye enklere og mer logisk enn nynorsken? Selvsagt er det lett å trekke frem «-else»- eller «-heit»-ordenes kronglete skjebne i nynorskordboka, men hva med bokmålets schizofrene holdning til a-endinger? Diftonger? Jeg mener; journalist og redaktør S. Longva blir sitert her på å ha uttalt at nynorskbrukere «ikkje lenger [er] sikre på ei einaste bøyningsform. Og vi rømmer ut bakdøra». Herregud, ja, velkommen til Det Anarkistiske Språket Bokmål! Hvis det virkelig er et så uoverkommelig problem å slå opp i ordboka når det er noe man lurer på, tror jeg ikke det finnes noe språk som lar deg slippe unna med latskapen uten å gi deg et assortert uvalg røde streker med på lasset.

Så kan man selvsagt være hvor enige som helst i at internett og data på norsk er lik bokmål, at markedsføring på norsk er lik bokmål, at nynorsken er en utstøtt liten underdog som også i fremtiden vil være nødt til å leve under trange kår. Men jeg tror ikke man kommer noen vei med å se på dette som et problem. Jeg tror veien til overlevelse tvert i mot ligger i å innfinne seg med dette, la bokmålet få lov til å være den der språkhora som går rundt og selger seg til alle, fint, det trenger ikke bety at det ikke finnes andre ting man kan bruke nynorsken til.

De sier at ingenting skal forandrast på Kaffistova, selv om det neppe var så fjongt og IKEA-aktig her i 1901. Men det er ikke dette de mener, det er ikke møbler, maling de snakker om, for Kaffistova er fremdeles Kaffistova her hun ligger. Og slik tenker jeg at det må være med nynorsken også. Det må være rom for å flytte litt på møblene, male litt og finne seg til dette. Hvem ønsker seg en kafé som er tydelig, enkel og uten valgmuligheter?

Gjør heller folk oppmerksom på valgmulighetene. Oppfordre nynorskbrukerne til å utforske klammeformene, se hvilke muligheter de har til å forme språket slik det passer hver enkelt. Sørg i det minste for at de vet hva det er som står på menyen før de gir opp og går ut for å stappe i seg en eller annen sølete bokmålskebab.

You’ve climbed the mountain. At its top,
the mountain and the climbing stop.
A peak is where the climber finds
his biggest step is not mankind’s.

Proud of your stamina and craft
you stand there being photographed
transfixed between nowhere-to-go
and us who give you vertigo.

Well, strike your tent and have your lunch
before you stir an avalanche
of brand new taxes whose each cent
will mark the speed of your descent.