Det har gått mer enn fire år siden sist vi hørte noe fra Kashmir – men da jeg var i København for noen uker siden, hang det store plakater på TP om at den nye plata, Trespassers, endelig var ute. Dermed fikk de nye låtene til multikunstner Kasper Eistrup & co følge meg en grå februarlørdag opp og ned Købmagergade, mens jeg ikke jaktet etter noe annet enn bare å være en i mengden i en litt annen by for en stund. Det var gått nesten fire år siden sist jeg var i København også. Og da jeg stanset opp på Amagertorv føltes det både veldig lenge siden og veldig kort tid siden på en gang.

–Jeg tror gerne, folk vil have ærlighed, sier Eistrup til gratismagasinet Gaffa, og mener dette er grunnen til at det har tatt så lang tid mellom den forrige plata og denne. –Det er også derfor, vi ikke har lavet så mange plader, som vi måske kunne, for de har ikke været der. Vi har lavet dem, når de trængte sig på. Der skulle være sjæl i lortet.

Nemlig.

Og sjel har det blitt, i massevis, på den nye plata – ikke bare musikalsk, men også på det tekstmessige planet. Kanskje skyldes det at Eistrup har funnet en måte å skrive på som minner mye om den ensomhetstilstanden vår egen Knausgård gnåler sånn om i Min kamp. I arbeidet med de nye låtene, pakket han like godt sammen og isolerte seg i en liten hytte langt ute i de svenske skogene. –Nu handler det altså ikke om telefoner, der ringer, eller e-mails, der skal besvares, eller børn eller kone eller noget som helst andet end at holde fokus, forteller Eistrup, og oppsummerer: –Det var faktisk ret fantastisk.

Jegborher anbefaler i alle fall resultatet på det varmeste, og lar et av dem tale for seg selv her – et utdrag fra låta Intruder som vel rett og slett handler om døden. Så fint kan det gjøres:

trees of autumn fire
yellow brown and red
sinking in the mire
bowing down their heads
whispering that all things
seizes to exist
apple cores and smoke rings
lovers in the mist

Årene går fort, og denne gangen er det ikke bare 2009, men faktisk et helt tiår, som står klar i døra for å gå. 00-tallet, som vi takket være en heftig kampanje fra Morgenbladet omsider har lært oss hva heter: er det allerede over? Er vi klare for 10-tallet?

Hvor godt kulturåret 2009 har vært, vil vi antakelig få mange kvalifiserte og ukvalifiserte meninger om i ukene som kommer – og jegborher håper for sin del å gjøre unna sitt bidrag her og nå: Siden 1999 (tiårsjubileum, whoo!) har vi ved årets slutt satt sammen en dobbelt-cd med det beste vi har hørt av musikk fra de forutgående tolv månedene, og på et vis føles det fint å kunne konstatere at man ennå kan fyre opp en cd-brenner uten å føle seg helt antikvarisk. Mon tro hvordan ståa er etter neste tiårsbolk, i 2019. Det foretrekker vi for øyeblikket å la være å tenke for mye på.

Årets mix-tape er med andre ord klar, og 2009 viste seg å bli nok et godt år for ny musikk. Spesielt hyggelig var det at flere lovende norske band dukket frem og ble med i dansen, samtidig som gamle knarker som Dylan og Morrissey fremdeles holdt stand. Hele lista ligger ute på last.fm, og vi tar gjerne i mot dissenser i kommentarfeltet nedenfor.

Henrik Larsson er ikke noen hvem som helst, selv om jeg i dette tilfellet ikke snakker om hans mer kjente navnebror Henke, Sveriges mest karismatiske måltyv noen sinne. Nei. Den Henrik Larsson jeg snakker om, er journalist i Expressen, fotograf, mopedeier, og for de mest nerdete av oss kjent som mannen bak kent.nu. Webmaster for kent, altså – det er en jobb som fort kan vise seg gull verdt når man en dag står der, stivpyntet og nygift i et forblåst partytelt utenfor Stockholm, og trenger den perfekte start på sin egen bryllupsfest. Ovenfor kan du se hvordan det ser ut når man faktisk får Joakim Berg til å spille en av de fineste kjærlighetssangene som finnes, «Utan dina andetag», foran tårevåte gjester, og for de av oss – det virker å være ganske mange – som enten har giftet seg selv, eller tenker på å gjøre det, eller kjenner noen som har gjort noen av delene: Bruk de neste fire minuttene til å tenke på det, på hvordan det var eller kommer til å bli, og kjenn hvor bra det er at det alltid finnes hjerter og hender og folk vi ikke kunne klart oss et sekund uten.

Nedenfor nevnte jeg såvidt noe om I Love Wynona, det nye bandprosjektet som Frode Sander Øien snakket om under Teipfestivalen tidligere i vår. I går tikket det inn en mail fra Storås Artist Promo Team med mer informasjon om prosjektet, og i tider hvor D.D.E. nok en gang skjemmer ut den trønderske musikkscenen ved å la Reitangruppen få eksklusivitet på distribusjon av den nye plata si, er jeg spesielt mottakelig for gode nyheter der oppe fra hjemmefronten. Det har jeg altså fått. (Og da snakker jeg ikke, nødvendigvis, om dette.) Albumet A Beautiful Noise er nemlig i salg fra 11. mai, og ut fra smakebitene på myspace tegner det til å bli en av årets aller mest spennende plateutgivelser. La oss høre litt mer om hva vi kan vente oss: Låtmaterialet, som det visstnok har tatt åtte år å ferdigstille, plasserer seg sjangermessig i den bokstavelig talt svevende sjangeren «post-rock», og i presseskrivet nøles det ikke med å koble dette til bandets geografiske episenter, Svartlamon, eller Trondheims Christiania, noe som sikkert kan gi mening, all den stund to profilerte musikere fra selveste Motorpsycho har vært tungt inne i produksjonen. (Det heter sågar at det sammenbindende elementet mellom sporene på plata er samples fra en skogstur Øien og Snah gikk før snøen falt.) Om du ser for deg noe av den samme komatøse stemningen som man fort kan havne i om man hører litt uforsiktig på Sigur Rós en søndag formiddag, men bytter ut de snødekte viddene med en lun, gresslagt bakgård full av katter og gamle sykler nede ved toglinjene langs den gamle trebebyggelsen på Trondheim øst, kan det hende du får en idé om hva for en plate vi snakker om her. La meg også, for egen regning, legge til at Frode Sander Øien på engelsk minner uforholdsmessig mye om Damon Albarn, på en god måte riktignok. Jeg tror vi har en greie å være stolt av, vi som kommer der oppe fra, jeg tror det, virkelig, at dette kommer til å bli bra. Og best av alt, jeg tror ikke de kommer til å skjønne bæret hvis du går på Narvesen og spør etter plata der.

Foto: Adresseavisen

— Jeg ble møkklei av å sitte i møte med svenske plateselskapsfolk som ville diskutere hvilken t-skjorte jeg skulle ha på meg på konsertene, sier Frode Sander-Øien, forfatter og tidligere vokalist i bandet Sanderfinger, fra sofaen ved siden av scenen på Edgar under livesendingen til RadioRevolt fra Samfundet i Trondheim i går kveld. Det han snakker om, er hvordan nevnte band gikk opp i limingen da plateselskapet deres, den pønkbaserte labelen Progress Records, ble kjøpt opp av noen svenske glættinger hvis fremste politikk var: Radioformaterte låter. Som ligner på de du har laget før. Nå!

(mer…)

I et anfall av våryr nostalgi ble tidsmaskinen i går skrudd rett tilbake til 1994, og denne videoen, der Motorpsycho, med stor gjeld til Bob Dylan (i likhet med, naturligvis, Håkan Hellström – og sikkert en hel haug andre gla-poppere med sprittusj, tegneblokk og et 16mm kamera), sykler bekymringsløst rundt på Svartlamon, midt i hjertet av Trondheim, slik det plutselig forekom meg at vi alle gjorde på begynnelsen av nittitallet; bare syklet gjennom dagene og somrene, med de alt for store t-skjortene våre og med dreadsene våre flagrende i vinden, mens himmelen alltid hadde den samme lyse, slitte grå fargen som den tørre asfalten vi syklet på. For høyere oppløsning anbefales DVD-en «Hair Cuts» fra i fjor, der du på et kommentarspor dessuten kan la deg guide rundt på Svartlamon av bandet selv. Et nyttig supplement for dem som bare har fått erfare stedet gjennom Team Antonsens noe ensidige innslag for noen år siden.

«Wearing Yr Smell» dediseres herved til våren 2009; la oss håpe den endelig er på vei nå, både på Svartlamon og i resten av landet.

Jeg husker ikke lenger hvor jeg var på vei, eller hva det var jeg skulle, bare at det regnet ned over Oslo og at jeg tenkte, idet jeg gikk forbi Tinghuset, at dette er jammen beint frem absurd. Det er 2008, det er november eller desember, og man kan oppleve dette: Man kan gå på Platekompaniet og der, i hyllene, står «Chinese Democracy». Jeg går rundt i Oslo og prøver å få tak på dette fenomenet, slik det nå endelig foreligger, Guns N’ Roses anno 2008 — bare enda et av disse bandene som en gang var et band, og som nå har begynt å gi ut plater igjen som soloartister. Det er ikke vanskelig å høre likheter mellom Billy Corgan og Axl Rose heller, tenker jeg, de er begge stemmer av et sånt slag at det kommer til å blø ut av ørene dine om du hører hele plata tvers gjennom uten pause. Jeg er oppe ved Regjeringskvartalet nå. Og selv om jeg hele tiden har vært forberedt på det absolutt verste i verden, må jeg innrømme at «Chinese Democracy» åpner overraskende potent, rett og slett tøft, føler jeg, selv om de har et poeng, alle de kritikerne som har innvendt at lydbildet innimellom låter veldig utdatert, for det er lenge siden det var noe nytt over å høres ut som Marilyn Manson (hvis det overhodet noensinne har vært det, men det spiller kanskje ikke noen rolle, for Marilyn Manson, tenker jeg, det er et band som er på sitt beste i små, stjålne biter hos andre band, og uansett: Vi vil vel ikke ærlig talt at Guns N’ Roses skal være noe nytt og spennende i 2008, vil vi vel?).

Jeg hører på «Shackler’s Revenge» og «Better», senere «Street of Dreams», og i hodet mitt ser jeg for meg gigantiske, flagrende gitarer på høye fjelltopper, ulver som løper gjennom flammer, ørner så store som luftskip, det er helt som det skal være, og jeg ser for meg trange gutterom på slutten av åttitallet, plakater med roser og pistoler og en sigarettsneip stikkende ut av et stort krusete hår. Jeg tenker på hvordan det var å være 13 år og oppdage «Appetite for Destruction», hvordan det plutselig føltes som å være innvidd i noe stort og astronomisk tøft da en av guttene i klassen lot meg få spille den over på kassett, alt dette kommer til meg denne dagen det regner i Oslo helt i enden av 2008. Og det er rart. Og det er fint. Men det kommer ikke til å vare. Jeg vet at det ikke kommer til å vare. For plutselig bikker det over, og låtene blir seige og svulstige, det er som å få munnen full av noe det ikke går an å svelge, du bare tygger og tygger. Jeg er kommet opp til Olaf Ryes plass da jeg ikke orker mer — jeg har hørt nøyaktig halvparten av plata, og etter at jeg har tatt av meg hodetelefonene føler jeg meg utmattet. Det slår meg at jeg ikke er i stand til å håndtere dette. For jeg var ikke 13 da «Appetite for Destruction» kom, jeg var fem, og ingenting av dette er sant, tenker jeg. Ingenting av dette er sant.

Det er noen dager siden vi kunne se oss tilbake og konstatere at In Rainbows, Radioheads mye omtalte seneste plate, har vært hos oss i et helt år. Den 1. oktober i fjor annonserte bandet via sin egen blogg at plata var ferdig innspilt, at den hadde fått navn etter regnbuen, og – ikke minst – at de som ville, fritt kunne laste den ned fra og med ti dager senere. Vel, dette er gammelt nytt nå, og det har i løpet av det siste året blitt gjentatt så mange ganger av andre band og artister som har fablet om å gjøre det samme, at man nesten har glemt at «Radiohead» ikke er en måte å distribuere musikk på, men et band – og In Rainbows, uavhengig av filformat og betalingspolitikk, først og fremst en samling fantastiske låter. For mange fans var det største øyeblikket platas tredje spor, bootlegfavoritten «Nude», som herved endelig forelå i ferdig innspilt versjon. Da In Rainbows ble gitt ut i fjor var det nemlig nesten 10 år siden sangen ble spilt på konsert for første gang.

(mer…)

Avhengig av hvor man legger lista; Conor Oberst er i disse dager ute med sitt første soloalbum, eller sitt første soloalbum på 13 år (hvis man regner med et par kassetter han laget som trettenfjortenfemtenåring og ga ut selv), eller sitt første soloalbum på ett år (hvis man regner med bandet hans, Bright Eyes, som er et soloprosjekt like mye som alt dette andre, bortsett fra, riktignok, at de seneste Bright Eyes-skivene har hatt en produsent som ikke har vært Oberst selv). Uansett: hvorfor forandre et vinnerlag, heter det jo. Man kan kanskje si det slik: Når Bright Eyes nå kommer med plata «Conor Oberst», er det ikke så mye med forventningen om (eller engang med håp om) noe nytt, jeg iler til Tiger for å plukke den opp. Mer av det samme, men kanskje enda litt nærmere, tettere og (om mulig) personlig. Og jeg har rett. Det er slik det høres ut, og for oss som alltid har hatt en liten crush på Conor, ser det ut til å bli noen riktig fine sensommerdager fremover.

(mer…)

Så kan også The Verve føyes til den hele tiden voksende lista over Band Som Er Tilbake. Spørsmålet er som vanlig: Hva skal vi synes om det? Jeg greier foreløpig ikke å formulere et svar uten å begynne setningen med tja – mye fordi den første singelen («Love Is Noise») fra den kommende plata («Forth») ikke er allverdens å heise flagget for. Samtidig er det noe besnærende over disse stadige dryppene av nittitall som virker å være et solid tegn i tiden nå mot slutten av, hm, hva heter dette tiåret egentlig? Som vi vet er det f.eks. ikke lenge siden et annet nittitallsfenomen, Portishead, gjenoppsto med ettertrykkelig suksess (forøvrig med en plate kalt «Third»).

Under konserten på Rock Werchter for en uke siden viste The Verve seg som et fremdeles velfungerende band, og til tross for den litt i overkant påtatte manchesterarrogansen til frontmann Richard Ashcroft, kan man her, som i tilfellet med Smashing Pumpkins, med hell hevde at det tross alt er bedre at vedkommende får holde på med det han kan, enn at han skusler bort enda mer av sin tid og fansens penger på halvhjertede soloprosjekter. Det var trivelig å stå i den belgiske solen og høre «Bitter Sweet Symphony» og hoppe idet trommene kicket inn, like it was 1997, men mer: Det var fint å høre at også de nye tingene glimter til av gammel storhet, om enn ikke så mye i den nye singelen, men derimot i en av de andre nye låtene, «Sit and Wonder» (se videoklipp).

Jeg tviler likevel på at The Verve greier å prestere noe i nærheten av klassikeren «Urban Hymns» når de 18. august slipper sin fjerde fullengder. Men nittitallsdvalen ser ut til å være over både her og der, og da er det vel like greit å gå den i møte med et positivt sinn. Ryktene vil ha det til at også Oasis kommer med ny plate denne høsten. Nå, hva skal vi synes om det?