22 debuterte høsten 2008 med EP-en E.S.P. — Extended Sensory Play. Siden da har bandet turnert flittig, bl.a. ved å følge en turnerute som utgjorde et 2-tall på norgeskartet (!). Numerologi er åpenbart et stikkord når det gjelder 22, og den som har lett for å rote seg inn i ville synkronitetsteorier a la Jung og Koestler bør kanskje advares mot å bruke for mye tid på disse folkene. Vel så interessant er imidlertid bandets uttalte ambisjoner om å nedkjempe noen av de svetteste rockemytene. For hvor mye nytt kan det egentlig komme ut av sex-drugs-and-rock’n'roll-formelen i dag, 40 år etter at Joplin og Hendrix kjørte løpet til, og langt forbi, den ytterste grensa? 22 har tatt konsekvensen av dette og staket ut en helt ny kurs: I stedet for øl drikkes det vann, i stedet for svart er dresskoden heldekkende rødt, grønt, blått, lilla, og i stedet for dop ruser disse gutta seg på belgfrukter, aerobic og den duggfriske lufta grytidlig på morgenen. Når de spiller live utplasserer de en mintluktkanon i konsertlokalet, liksom bare for å banke det inn enda en gang: 22 er et friskt pust i norsk rock.

Ok, det har lett for å skli ut i utenommusikalske emner når det handler om 22, men det er kanskje ikke så rart, ettersom en femspors EP til nå har vært det eneste bandet faktisk har gitt ut. «I Am That I Am» er første smakebit på debutalbumet, som kommer senere i høst, og låta er én jævlig god grunn til å høyne forventingene for resten. Der E.S.P. var en litt hesblesende og overivrig utgivelse fra et band som skulle fortelle veldig mye på veldig kort tid, klarer de på den nye singelen å roe ned de hyppige taktskiftene og kombinere sine intrikate musikalske figurer med en mer umiddelbar melodi og et nesten skamløst catchy refreng. Resultatet blir noe som, i beste mening, kan minne om det danske bandet Mew — samtidig som 22s egen signatur er tydelig fra første akkord. Dette er musikk som får meg til å tenke at joggesko og svettebånd kanskje er den nye rocken, et eksplosivt vitamintilskudd av en låt som gjør meg optimistisk på vegne av alle som føler seg fanget inne i en destruktiv klisje: Hei, det kan være kult å gjøre det som er bra også. Eller som gitarist Magnus Børmark oppsummerer det i et intervju med studentavisa Under Dusken: «Det går an å lage en sang med dybde uten å synge I hate myself and want to die liksom, ikke sant? Jeg har en låt på trappa som heter I love myself and want to live. Det er like dypt, det!» Det koster det ikke engang 8 kroner å si seg enig i.

–Jeg tror gerne, folk vil have ærlighed, sier Eistrup til gratismagasinet Gaffa, og mener dette er grunnen til at det har tatt så lang tid mellom den forrige plata og denne. –Det er også derfor, vi ikke har lavet så mange plader, som vi måske kunne, for de har ikke været der. Vi har lavet dem, når de trængte sig på. Der skulle være sjæl i lortet.

Nemlig.

Og sjel har det blitt, i massevis, på den nye plata – ikke bare musikalsk, men også på det tekstmessige planet. Kanskje skyldes det at Eistrup har funnet en måte å skrive på som minner mye om den ensomhetstilstanden vår egen Knausgård gnåler sånn om i Min kamp. I arbeidet med de nye låtene, pakket han like godt sammen og isolerte seg i en liten hytte langt ute i de svenske skogene. –Nu handler det altså ikke om telefoner, der ringer, eller e-mails, der skal besvares, eller børn eller kone eller noget som helst andet end at holde fokus, forteller Eistrup, og oppsummerer: –Det var faktisk ret fantastisk.

Jegborher anbefaler i alle fall resultatet på det varmeste, og lar et av dem tale for seg selv her – et utdrag fra låta Intruder som vel rett og slett handler om døden. Så fint kan det gjøres:

trees of autumn fire
yellow brown and red
sinking in the mire
bowing down their heads
whispering that all things
seizes to exist
apple cores and smoke rings
lovers in the mist

Hvor godt kulturåret 2009 har vært, vil vi antakelig få mange kvalifiserte og ukvalifiserte meninger om i ukene som kommer – og jegborher håper for sin del å gjøre unna sitt bidrag her og nå: Siden 1999 (tiårsjubileum, whoo!) har vi ved årets slutt satt sammen en dobbelt-cd med det beste vi har hørt av musikk fra de forutgående tolv månedene, og på et vis føles det fint å kunne konstatere at man ennå kan fyre opp en cd-brenner uten å føle seg helt antikvarisk. Mon tro hvordan ståa er etter neste tiårsbolk, i 2019. Det foretrekker vi for øyeblikket å la være å tenke for mye på.

Årets mix-tape er med andre ord klar, og 2009 viste seg å bli nok et godt år for ny musikk. Spesielt hyggelig var det at flere lovende norske band dukket frem og ble med i dansen, samtidig som gamle knarker som Dylan og Morrissey fremdeles holdt stand. Hele lista ligger ute på last.fm, og vi tar gjerne i mot dissenser i kommentarfeltet nedenfor.

Henrik Larsson er ikke noen hvem som helst, selv om jeg i dette tilfellet ikke snakker om hans mer kjente navnebror Henke, Sveriges mest karismatiske måltyv noen sinne. Nei. Den Henrik Larsson jeg snakker om, er journalist i Expressen, fotograf, mopedeier, og for de mest nerdete av oss kjent som mannen bak kent.nu. Webmaster for kent, altså – det er en jobb som fort kan vise seg gull verdt når man en dag står der, stivpyntet og nygift i et forblåst partytelt utenfor Stockholm, og trenger den perfekte start på sin egen bryllupsfest. Ovenfor kan du se hvordan det ser ut når man faktisk får Joakim Berg til å spille en av de fineste kjærlighetssangene som finnes, «Utan dina andetag», foran tårevåte gjester, og for de av oss – det virker å være ganske mange – som enten har giftet seg selv, eller tenker på å gjøre det, eller kjenner noen som har gjort noen av delene: Bruk de neste fire minuttene til å tenke på det, på hvordan det var eller kommer til å bli, og kjenn hvor bra det er at det alltid finnes hjerter og hender og folk vi ikke kunne klart oss et sekund uten.

Foto: Adresseavisen

— Jeg ble møkklei av å sitte i møte med svenske plateselskapsfolk som ville diskutere hvilken t-skjorte jeg skulle ha på meg på konsertene, sier Frode Sander-Øien, forfatter og tidligere vokalist i bandet Sanderfinger, fra sofaen ved siden av scenen på Edgar under livesendingen til RadioRevolt fra Samfundet i Trondheim i går kveld. Det han snakker om, er hvordan nevnte band gikk opp i limingen da plateselskapet deres, den pønkbaserte labelen Progress Records, ble kjøpt opp av noen svenske glættinger hvis fremste politikk var: Radioformaterte låter. Som ligner på de du har laget før. Nå!

Øien sa opp kontrakten, og brukte årevis på å finne tilbake til gleden ved å lage musikk, år som i stedet bl.a. avstedkom romandebuten Fantastiske Pepsi Love samt manus både for film og teater. I år er Øien igjen aktuell med plate, i tillegg til at roman nummer to, Speed til frokost, slippes ut gjennom forlagsdørene til CappelenDamm nesten umiddelbart etter at Anders Heger & Co har fått nøklene til sine nye lokaler i Akersgata. Om romanen forteller Øien at han fortsetter å utforske temaet unge kunstnere, men at det i motsetning til Pepsi Love kun vil være én fortellerstemme denne gangen. Om tittelen skal leses bokstavelig? Tja, hvorfor ikke? Et av nøkkelordene for romanen er i alle fall det noe tvetydige begrepet «selvmedisinering».

Så til plata, som også er ventet omtrent på samme vis som våren i disse dager: Snarlig, men ikke nødvendigvis riktig i morgen eller overmorgen. Mest oppsiktsvekkende er kanskje at Øien denne gangen synger på engelsk (etter tidligere å ha befattet seg med relativt distinkt ikke-engelske linjer som «æ lage lego av mæ sjøl» og «dårlig vær vi dele en kopp te / enda vær vi dele en kopp te te»), samt at låtene slett ikke holder seg for gode for å tippe over den veldig lite radiovennlige 10-minuttersgrensa. Bandet, som forøvrig går under navnet I Love Wynona, består i tillegg til Øien av to medlemmer fra -phy, Truls Lorentzen fra Sanderfinger og den allestedsnærværende Lars Lien. Lovende greier, altså, med andre ord, både på papiret og i høyttalerne – noe som også ble bekreftet da RadioRevolt senere på kvelden fikk lov, i all eksklusivitet, til å spille en av låtene fra den kommende plata. Det viste seg å stemme bra, det Øien hadde sagt, om at lydbildet kunne minne om både førsteplata til Sigur Rós og om postrockbandet Godspeed You! Black Emperor. Og på vei hjem kunne han følge opp med nok et argument for å se frem til A Beautiful Noise, som plata altså kommer til å hete: — Min første gitarsolo, smiler han, mens musikken spises opp av en jingle og forsvinner inn i resten av kvelden.

PS: En smakebit fra I Love Wynona kan høres på myspacesiden til trommis Vigdis Sjelmo.

I et anfall av våryr nostalgi ble tidsmaskinen i går skrudd rett tilbake til 1994, og denne videoen, der Motorpsycho, med stor gjeld til Bob Dylan (i likhet med, naturligvis, Håkan Hellström – og sikkert en hel haug andre gla-poppere med sprittusj, tegneblokk og et 16mm kamera), sykler bekymringsløst rundt på Svartlamon, midt i hjertet av Trondheim, slik det plutselig forekom meg at vi alle gjorde på begynnelsen av nittitallet; bare syklet gjennom dagene og somrene, med de alt for store t-skjortene våre og med dreadsene våre flagrende i vinden, mens himmelen alltid hadde den samme lyse, slitte grå fargen som den tørre asfalten vi syklet på. For høyere oppløsning anbefales DVD-en «Hair Cuts» fra i fjor, der du på et kommentarspor dessuten kan la deg guide rundt på Svartlamon av bandet selv. Et nyttig supplement for dem som bare har fått erfare stedet gjennom Team Antonsens noe ensidige innslag for noen år siden.

«Wearing Yr Smell» dediseres herved til våren 2009; la oss håpe den endelig er på vei nå, både på Svartlamon og i resten av landet.

Jeg hører på «Shackler’s Revenge» og «Better», senere «Street of Dreams», og i hodet mitt ser jeg for meg gigantiske, flagrende gitarer på høye fjelltopper, ulver som løper gjennom flammer, ørner så store som luftskip, det er helt som det skal være, og jeg ser for meg trange gutterom på slutten av åttitallet, plakater med roser og pistoler og en sigarettsneip stikkende ut av et stort krusete hår. Jeg tenker på hvordan det var å være 13 år og oppdage «Appetite for Destruction», hvordan det plutselig føltes som å være innvidd i noe stort og astronomisk tøft da en av guttene i klassen lot meg få spille den over på kassett, alt dette kommer til meg denne dagen det regner i Oslo helt i enden av 2008. Og det er rart. Og det er fint. Men det kommer ikke til å vare. Jeg vet at det ikke kommer til å vare. For plutselig bikker det over, og låtene blir seige og svulstige, det er som å få munnen full av noe det ikke går an å svelge, du bare tygger og tygger. Jeg er kommet opp til Olaf Ryes plass da jeg ikke orker mer — jeg har hørt nøyaktig halvparten av plata, og etter at jeg har tatt av meg hodetelefonene føler jeg meg utmattet. Det slår meg at jeg ikke er i stand til å håndtere dette. For jeg var ikke 13 da «Appetite for Destruction» kom, jeg var fem, og ingenting av dette er sant, tenker jeg. Ingenting av dette er sant.

Akasaka Blitz, Tokyo, 23.01.1998. Radiohead er midt inne i sin utmattende Against Demons-turne. «OK Computer» er et drøyt halvår gammel, og oppmerksomheten fra media er, som man bl.a. kan se i Grant Gees dokumentarfilm fra turneen («Meeting People Is Easy»), enorm: Måneder med turnebusser, hoteller, flyplasser, fans, blitzlamper og journalister som spør de samme spørsmålene om og om og om igjen, holder rett og slett på å rive bandet i stykker. Men midt i alt dette, på en mørk scene nordvest i Tokyo, greier Thom Yorke likevel, uten hjelp fra noe mer enn sin egen akustiske gitar, å skape et øyeblikk som raskt skulle vise seg å bli et av de mest myteomspunne og viktige i bandets historie: Som siste låt i hovedsettet fremfører han en helt ny sang, nøkternt introdusert som en sang uten tittel. Låta blir umiddelbart plukket opp av fans og spredd videre via hjemmelagde bootlegs og nettsider, der omslagene gir den det velklingende navnet «Big Ideas (Don’t Get Any)».

San Fransisco, 1998. Et sjeldent opptak av den originale «Nude» fremført med fullt band.

«Big Ideas (Don’t Get Any)» har senere dukket opp, med det man må kunne kalle svært ujevne mellomrom, på bandets konserter opp gjennom årene. Men aldri på plate, ikke før i fjor, til tross for at både bandmedlemmer og fans hele tiden har sett ut til å være enige i at låta tilhører noe av det aller ypperste kvintetten fra Oxford har skapt. Tidspunktet den først dukket opp på, antyder at sangen var med i vurderingen allerede ved innspillingen av OK Computer, og i den nevnte dokumentarfilmen kan vi også se bandet i studio, der de gjør et forsøk på å spille den inn – åpenbart uten å lykkes helt med det. En annen minneverdig scene fra filmen, er der hvor Thom Yorke blir konfrontert med den uoffisielle tittelen «Big Ideas (Don’t Get Any)» av en journalist, og repliserer spøkefullt at han faktisk vurderer å bruke Your Home Is At Risk If You Do Not Keep Up Repayments i stedet – et mantra tatt fra britiske annonser om pantsikkerhet i hus ved opptak av lån. Forslaget, tross sin lite popvennlige framtoning, virket likevel ikke som en usannsynlig radioheadtittel på den tiden, all den stund «Last Night An Airbag Saved My Life» og «How To Disappear Completely And Never Be Found» også var titler som svirret rundt i lufta (men som til slutt ble forkortet vesentlig da de havnet på cd-omslagene). Da «Big Ideas (Don’t Get Any)» endelig dukket opp på In Rainbows i oktober 2007, var også dét med en enklere tittel: «Nude» eller «Neut» var visstnok tittelen bandet selv hele tiden hadde brukt på settlistene sine, men som fansen til da aldri helt hadde villet anerkjenne.

«Nude», slik den fremstår på In Rainbows, er mer sparsommelig og sofistikert arrangert enn på de ti år gamle live-opptakene. Da jeg, som en slags bursdagsgave til meg selv, overvar de to konsertene i København våren 2006, der mye av materialet fra In Rainbows for første gang ble presentert for publikum, var jeg ikke så lite fornøyd med å kunne svare, da kompisene i Trondheim etterpå tekstmeldte meg og lurte på hvordan «Nude» var: «Den var, heh, ganske naken». For hele første vers består nesten bare av trommer, vokal, og en dub-aktig basslinje. Som om bare skjelettet er igjen fra den originale versjonen, der både rhodes, hammondorgel og gitar spilte viktige roller. Men likevel er det som om noen av åndene fra «OK Computer» svever rundt i bakgrunnen, som spøkelser, som slørtynne strykere og pust av ondes Martenot, inn og ut mellom knoklene i siste halvdel av låta.

Friday Night with Jonathan Ross. «Nude» i dagens versjon.

Som om Radiohead var nødt til å gå alle disse rundene med seg selv for til slutt å kunne forsone seg med alt de har vært, og alt de er, og alt de skal komme til å være i årene fremover. Som om fullbyrdelsen av «Nude» på en måte ble det endelige beviset på at Radiohead har funnet tilbake til seg selv, etter noen lange avstikkere i løpet av de 10 årene som har gått, og at alt dette ligger lagret i de 4:15 minuttene «Nude» varer på In Rainbows. Det har vært lenge å vente, men når jeg hører på resultatet i dag, kan jeg likevel ikke si annet enn at det har vært verdt det. Jeg tar av meg hatten, og resten av klærne.