Jeg var på Colosseum sammen med kjæresten min og så den nye pixarfilmen WALL·E i går. I dag våknet jeg med den gamle Bare Egil Band-låta «Kjærlighet mellom muslinger» på hjernen. Det er noe absurd menneskelig ved denne evnen til helt ukritisk å la seg rive med til å tro at det finnes mulighet for kjærlighet mellom omtrent hvilke objekter som helst. Jeg mener, la gå, mellom popstjerner, mellom bønder — her er det jo i det minste teoretisk mulig. Men på Colosseum i går: Det var en merkelig opplevelse å sitte der med dirrende underleppe og ta inn over seg utvelsklingen av kjærtegn mellom en rusten søppelkonteiner og en litt avansert iPod.

Men, okei, that’s film, og jeg tviler ikke på at Disney ville være i stand til å lage tåredryppende romantikk ut av kjærlighet mellom to steiner, om det var så om å gjøre. Men er WALL·E en god film for det? Jeg kan ikke huske å ha sett en film bli så unisont skrytt opp i skyene før, det finnes virkelig ikke en avis i hele Norge som ikke på forhånd hadde gitt filmen en sekser. Så naturligvis stilte jeg med et kritisk blikk. Så mange norske aviser kan umulig ha rett.

Men jo kanskje. Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å bedømme filmene til Pixar, og andre tilsvarende produksjonsselskap. Etter Biefilmen (DreamWorks), f.eks., hadde jeg virkelig ingen ide om hvorvidt det jeg nettopp hadde sett var en god film eller ikke. Man kan alltids trille seks for teknologien, og, herregud, det er ingen tvil om at det sitter noen groteskt dyktige nerder foran mac-skjermene rundt hos de respektive selskapene. Likevel, om vi utelukker dette, utelukker den rent estetisk fortryllende effekten av ultradetaljerte dataanimerte fantasilandskap på stort lerret, da synes jeg en del av disse filmene ramler litt gjennom. For hva er egentlig WALL·E?

Jo, blant annet: En gigantisk reklame for Apple. Dette er helt unødvendig å påpeke, enhver som har sett filmen vet at så godt som samtlige av karakterene er lett synlige produktplasseringer fra eplehuset. Ikke noe galt i det, forsåvidt, så lenge man vet at det å bli utsatt for reklame i så stor grad allerede er det man betaler for når man setter seg i kinosetet; så lenge man allerede har de brillene på seg. Men det gir en litt interessant smak av selvmotsigelse til det som på overflaten er utformet som en relativt banal kritikk av den vestlige, kommersielle verden: Menneskene fremstilles gjennomgående som dumme, sengeliggende fiskeboller som ikke er i stand til annet enn å sveve rundt fra skjønnhetssalong til skjønnhetssalong mens de hele tiden slurper i seg ting fra mcdonaldsaktige drikkebeger — alt sammen kontrollert av den fiktive megakorporasjonen Buy ‘N Large. Et skrekkbilde av dagens USA, åpenbart, for ikke å snakke om morgendagens, men samtidig betryggende overkarikert, slik at det likevel ikke har noenting med oss å gjøre. Da er det betydelig mer ekkel realisme i de disige åpningssekvensene, der kamera sveiper over post-krig-lignende landskap dominert av forlatte skyskrapere og enorme søppeltårn. Det er en lovende start, men filmen går seg senere litt bort idet referansene til sjangerklassikere som «Star Wars» og «2001 — en romodysse» i perioder tar fullstendig overhånd; det er synd, for filmen berører problematikker som kunne gjort den langt mer original, ja rett og slett enda viktigere, uten at jeg av den grunn mener at WALL·E hadde behøvd å fremstå som en søppelkonteinerutgave av Al Gore.

Det satt en jente i stolen til høyre for meg (ikke kjæresten min, hun satt til venstre), og en litt fasinerende (og etter hvert irriterende) greie med denne jenten, var de oppsiktsvekkende høye klynkene av sinnsbevegelse hun hele tiden slapp ut av seg. Jeg må innrømme at det inderlig emosjonelle spillet mellom E og Eve aldri slapp helt gjennom til mine innerste strenger. Men, som sagt, Disney skal ha for sin utrolige evne til å gjøre selv det dølleste kjærlighetsprosjektet rørende. Jeg har åpnet vaskemaskinen en del ganger i løpet av livet, og sett hvor tett knivene og gaflene i blant står og omslynger hverandre. Og det æ’kke mye kjærlighet ved det, skal jeg si deg.

Dette innlegget ble publisert mandag 8. september 2008 klokken 11:58 og er arkivert under Kultur. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.