Her skal ingenting forandrast heter det på vindusplakatene hos nyoppussede Kaffistova. Jeg sitter her med en stor kaffe, og har investert 10 kr i dagens dagblad utelukkende fordi jeg har lyst til å ta til motmæle mot den kronikken som på forsida av avisa krigersk hevder at «Nynorsken råtner på rot». Det første jeg tenker, er at dette høres ut som nok et blærete bokmålshodes forsøk på å bryske seg på vegne av sin egen målform ved å presse nynorsken ned i søla med de fordomsfulle hovedstadsklisjeene sine.

Vel, saken er ikke riktig det usaklige oppkoket jeg hadde forventet meg: Det er sikkert et faktum at nynorsken opplever et stort frafall, at dette er en reell utfordring for alle som har eit hjarte med a, alt dette her, men likevel er det mye som ikke henger sammen slik lektor Sirnes argumenterer for i sin kronikk. Det krever noe når man åpner med å påstå at en hel målform er i ferd med å råtne på rot. Det krever noe mer enn å vise til at «feilene florerer i elevtekster, skriv, brev og på oppslag, skilt og plakater» som skrives på nynorsk i dag. Skal man liksom forstå det slik at elevtekster og plakater som skrives på bokmål stort sett er flotte og feilfri, er det slik, hva slags lektoral fantasiverden er det egentlig det rapporteres fra her?

Det hauses opp at en eller annen ikke navngitt statistikk viser at rundt 1/3 av elevene som har nynorsk som hovedmål, bytter til bokmål senere i livet. At dette er så dramatisk som det forsøkes fremstilt her, har jeg litt problemer med å se: Hva er det slags situasjon vi snakker om, det er jo ikke akkurat noe bytte av statsborgerskap, bytte av kjønn, er det vel, hva innebærer det egentlig å bytte målform? Ingenting, egentlig? Slik jeg ser det, beskriver denne statistikken i virkeligheten bare at 1/3 av elevene som i utgangspunktet skriver nynorsk, lærer seg bokmål og senere i livet velger å benytte seg av dette målet i situasjoner hvor dette passer. Big deal, liksom.

Men vi kan godt si at det er annerledes. For dramaets skyld. La oss si at 1/3 av nynorskelevene faktisk går ned til det der veikrysset og selger nynorsksjela si til djevelen og aldri mer kan skrive et nynorsk ord. Greit. Vi sier det. For det interessante er årsakene til dette. Hvorfor flykter folk fra nynorsken som rotter?

En av hovedgrunnene, skal vi tro Sirnes, er den store valgfriheten i nynorsk. Dette har han fra norskprofessor J. T. Faarlund, som skal ha uttalt noe slikt på konferansen Språkpolitikk 96. Jeg begriper ikke dette. Hvordan kan det at nynorsk er et elastisk og tilpasningsdyktig språk være et argument mot å bruke det? Jo, forklares det videre i kronikken, «nynorskbrukere ser det samme ordet skrevet eller bøyd på nye måter stadig vekk, slik at et fast skriftbilde ikke får feste seg».

Og dette kan man altså skrive i en av landets største aviser; nynorskfolk er rett og slett så dumme at når de ser et ord skrevet på flere måter, klikker det i de enkle hjernene deres, og de ser ikke noen annen utvei enn å kaste seg etter bokmålet, der det ligger lik en livbøye og flyter i språkhavet. Hele tiden dette. Utgangspunktet for kronikken, for eksempel, er Språkrådets arbeid med å lage en «tydelig, enkel og stram nynorsknorm uten sideformer», og hvordan KKDs beslutning om å legge dette på is, er den direkte årsaken til nynorskens forfall, rotråtning og whatnot.

Men si meg, kjære lektor, hvorfor skal et enkelt og unyansert språk være målet vi absolutt skal strebe etter? Hvorfor er det så åpenbart at en igjensnurping eller, for å låne et ord fra Torgrim Eggen, «rimifisering» av nynorsken vil gjøre den godt? Er det ikke heller slik at flyktninger har en tendens til å flykte fra de områdene hvor valgfriheten er blitt tatt fra dem? Og, siden dette er et av premissene for kronikken: Er det så sikkert at bokmålet er så mye enklere og mer logisk enn nynorsken? Selvsagt er det lett å trekke frem «-else»- eller «-heit»-ordenes kronglete skjebne i nynorskordboka, men hva med bokmålets schizofrene holdning til a-endinger? Diftonger? Jeg mener; journalist og redaktør S. Longva blir sitert her på å ha uttalt at nynorskbrukere «ikkje lenger [er] sikre på ei einaste bøyningsform. Og vi rømmer ut bakdøra». Herregud, ja, velkommen til Det Anarkistiske Språket Bokmål! Hvis det virkelig er et så uoverkommelig problem å slå opp i ordboka når det er noe man lurer på, tror jeg ikke det finnes noe språk som lar deg slippe unna med latskapen uten å gi deg et assortert uvalg røde streker med på lasset.

Så kan man selvsagt være hvor enige som helst i at internett og data på norsk er lik bokmål, at markedsføring på norsk er lik bokmål, at nynorsken er en utstøtt liten underdog som også i fremtiden vil være nødt til å leve under trange kår. Men jeg tror ikke man kommer noen vei med å se på dette som et problem. Jeg tror veien til overlevelse tvert i mot ligger i å innfinne seg med dette, la bokmålet få lov til å være den der språkhora som går rundt og selger seg til alle, fint, det trenger ikke bety at det ikke finnes andre ting man kan bruke nynorsken til.

De sier at ingenting skal forandrast på Kaffistova, selv om det neppe var så fjongt og IKEA-aktig her i 1901. Men det er ikke dette de mener, det er ikke møbler, maling de snakker om, for Kaffistova er fremdeles Kaffistova her hun ligger. Og slik tenker jeg at det må være med nynorsken også. Det må være rom for å flytte litt på møblene, male litt og finne seg til dette. Hvem ønsker seg en kafé som er tydelig, enkel og uten valgmuligheter?

Gjør heller folk oppmerksom på valgmulighetene. Oppfordre nynorskbrukerne til å utforske klammeformene, se hvilke muligheter de har til å forme språket slik det passer hver enkelt. Sørg i det minste for at de vet hva det er som står på menyen før de gir opp og går ut for å stappe i seg en eller annen sølete bokmålskebab.

Dette innlegget ble publisert onsdag 12. mars 2008 klokken 9:49 pm og er arkivert under Kultur. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.