Anton Corbijns «Control» er en film det er en fordel å ha et litt over gjennomsnitts forhold til Joy Division for å få fullt utbytte av. Skulle man tro. Men, faktisk, jeg vil si det motsatt. Om det er Joy Division ditt krautrockhjerte banker for, er det, om ikke langt, så i alle fall tidvis seigt mellom høydepunktene i denne filmen. For «Control» er ikke en film om Joy Division, det er en film om Ian Curtis. Gutten Ian Curtis, som vokste opp blant blokkene i Macclesfield, som forelsket seg i, og giftet seg med, en jente i Macclesfield, som jobbet i Macclesfield, som gikk på pub i Macclesfield, og som bare innimellom alt dette spilte i et band i Macclesfield.

Forstå meg ikke feil. Det er slik filmen blir markedsført. Filmen om Ian Curtis. Og det er heller aldri lagt skjul på at manuskriptet i stor grad bygger på biografien til den hardt prøvede kona Deborah. Deborah som ofret seg for kunstneren og ble sittende hjemme som en Solveig mens husbonden spasmet seg rundt mellom små, nordvestbritiske klubbscener. Klart hun fortjener sin dose sympati, vi er helt åpenbart en hel haug med svarthåringer rundt omkring som har mye å takke henne for. Det er det ingen tvil om. Likevel; om vi ser bort fra dette kanoniseringsaspektet ved filmen, om vi klapper Deborah på skuldra og medgir henne, som sikkert sant er, at hun virkelig er et skinnende menneske, og konsentrerer oss om resten av filmen.. Da. Hva har vi da?

«Control» er, i en viss forstand, en suppete såpeopera. Det går an å se det sånn. Det handler om en ung gutt som forelsker seg, og i et halsbrekkende tilfelle av ungdommelig overmot gifter seg med piken på flekken. Han blir far, slik visa jo gjerne går, og det kan naturligvis ikke gå, for alt var jo en mistake, og når Annik dukker opp backstage er det ikke greit å være gift småbarnsfar, eller hjemmeværende mor, for den saks skyld, da trøbler det seg til på beste Dr. Phil-vis. Slik det gjør. Hele tiden. Over alt.

Som publikum blir jeg sittende og irritere meg over denne vinklingen. Her sitter jeg med Ian Fucking Curtis på lerretet foran meg, og det eneste han gjør er å stirre på seg selv i speilet! Og alt som kreves av ham, omsider, er at han skal snakke. Answer me, Ian! roper Deborah, i det som er av nøkkelscenene, men Ian vil ikke snakke. Han er ikke en snakker. Han er en synger. Og jeg, med mine nøyaktig like sko, klandrer ham ikke. Men jeg klandrer filmen. Answer me! roper jeg til filmen. Men filmen vil ikke snakke.

Filmen vil ikke fortelle hva det var som gjorde at akkurat Joy Division ble noe annet enn det søplebandet så mange andre band på den tiden endte opp med å bli. For plutselig var de det bare. Og Love Will Tear Us Apart dukker opp på soundtracket uten at verken Ian eller Deborah ser ut til å bry seg, legge merke til det, for ingen av dem har vel engang hørt låta, skal vi dømme ut fra filmen. For Joy Division er bare en maskin som kjører seg selv, en trekkoppbil, og det er dette som er mitt største ankepunkt mot «Control». Den har glemt at i den tidsperioden filmen ellers portretterer stilrent svarthvitt, da kunne man ikke bare plukke platene ut fra hylla og presse play. De måtte skrives, disse låtene. De måtte spilles inn. Men i filmen er det ingen som tar på seg det ansvaret.

Og så enkelt er det ikke. Det skal mer til enn å kunne resitere Wordsworth for å bli en rockelegende. Ærlig talt.

Portrettet av Ian Curtis, under disse omstendighetene, er ellers upåklagelig. Sam Riley spiller fantastisk, Anton Corbijn filmer fantastisk, og soundtracket er naturligvis spekket med den ene fantastiske låta etter den andre. Det er, får vi tro, et ærlig portrett av en ung mann som, i ren Kafka-ånd, pliktskyldigst tilbringer dagene i en anonym kommunal instans og lar kreativiteten utfolde seg etter arbeidstid. Interessant. Men det er også et portrett av en uansvarlig jævel som bedrar kona si og bare glimtvis forstår alvoret i sine valg og sine handlinger. Slik sett belyser «Control» også det kjente Hamsundilemmaet: Kan man like en drittsekks kunst? Svaret er selvfølgelig ja, man kan elske den, og man kan tilogmed oppkalle plasser etter drittsekken. For til syvende og sist er det kunsten som overlever, det er den som blir igjen når mennesket bak den bokstavelig talt, som i filmens sluttscene, går opp i røyk.

Kanskje er det nettopp derfor denne filmen finnes? For at alt virvaret rundt, all kjærligheten og eks-kjærligheten og smerten og hjerten skal overleve ettertidens kremasjon? Kanskje. Vel, hva kan jeg si? Nice try. På vei hjem fra Vika var det uansett bare musikken til Joy Division som ble med i veska mi. Jeg tok på meg hodetelefonene og lot Ian Curtis synge for meg. For det er det han skal gjøre. Verken mer eller mindre.

Syngesalig: Men snakke vil de ikke, verken Ian eller filmen.

Dette innlegget ble publisert tirsdag 30. oktober 2007 klokken 21:34 og er arkivert under Kultur. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.