Litteraturen i bøkene og kulturen i underholdningen

Aldri har penger vært et så viktig tema i det kulturelle ordskiftet som i fjor. Det hevder den svenske litteraturkritikeren og poeten Anna Hallberg i en kronikk som nylig sto å lese i Dagens Nyheter. Hallberg viser til diskusjoner som i løpet av 2009 verserte i Sverige, der tema som forfatterinntekter, kritikerkår, biblioteksvederlag og fastprisordninger i tur og orden ble satt på agendaen. Felles for disse diskusjonene var at de bidro til å understreke det klassesystemet som har vokst frem innfor det litterære feltet i broderlandet, der forfattere av krim og lette underholdningsromaner troner på toppen med sine salgstall og fete lommebøker, mens de som beskjeftiger seg med «forskning, kvalitetslitteratur eller kritiskt tänkande essäistik» befinner seg mer eller mindre hjelpeløst fortapt nede på bunnen.

Sist lørdag plukket den danske avisen Politiken, ved Mikkel Bruun Zangenberg, opp Hallbergs kronikk, og stilte fra bokbilagets lederplass spørsmål ved om det hos Hallberg egentlig kom frem «noget nytt?». Noe vesentlig ser dermed ut til å ha gått Zangenberg forbi – det er nettopp den manglende nyhetsverdien i Hallbergs kronikk som gjør budskapet så påtrengende: Utviklingen hun peker på – en systematisk ensretting og forflatning av bokbransjen – har foregått over lang tid, og det blir stadig mindre som skiller litteraturindustrien fra en hvilken som helst annen gren av underholdningsindustrien. Det er ingenting nytt i dette. Nettopp derfor føles det presserende å gjøre som Hallberg, å forsøke å mane til et øyeblikks refleksjon: Er dette virkelig er en uvikling vi ønsker?

Offentlige samtaler om kunst og kultur i de skandinaviske landenes ligner gjerne hverandre. Også i Norge blåste det opp til mild kulturell sommerbris i fjor, da Frp tjuvstartet valgkampen med å erklære krig mot den såkalte «kultureliten» og all statsfinansieringen denne visstnok veltet seg rundt i. Her skulle det snaukuttes i allerede lusne stipend- og garantilønnsordninger til rungende lovprisning av det nyliberalistiske markedets «demokratiske» konsentrasjon av makt rundt de største pengesekkene. Heldigvis slapp vi her til lands unna med en dustete debatt som førte til lite annet at et par forslitte fordommer ble bekreftet i begge leire. I Sverige, derimot, ble ordningen med Statens konstnärslön (som ligner den norske garantiinntekten) faktisk avviklet i fjor høst.

Når Hallberg skriver at «det var länge sedan man slutade tala om litteratur och började prata om böcker,» gir dette tydelig gjenklang i norske ører – litteraturdekningen til NRK er et eksempel på at man bevisst har valgt å omgå det trøblete litteraturbegrepet i forbindelse med programpostene Bok i P2 og Bokprogrammet. Etter modell av bokhandlene, har man dermed åpnet sendeflaten på vidt gap for all slags hobbybøker, selvhjelpsbøker og andre trykksaker som ikke nødvendigvis ville passere som litteratur i tradisjonell forstand. I Libris’ nye storbutikk på Grensen har man valgt å plassere samtlige nye skjønnlitterære bøker i hyller markert med overskriften «romaner». I et bokhus på tre etasjer finner man det m.a.o. overflødig å dele bøkene ytterligere inn i obskure undersjangre som «novelle» eller «poesi», mens man på den andre siden raust innreder hyllerom og etikettflater til påkostede kokebøker, reiseguider og kjendisbiografier.

Denne begrepsbruken signaliserer en holdningsendring som ifølge Hallberg har ført til et nytt nederlag for den litterære underklassen: Ikke bare har man måttet lære seg å leve med at det å produsere mindre markedsrettet litteratur materielt sett er et lite fruktbart foretagende – nå har man også tapt slaget om de immaterielle verdiene som tidligere i det minste la en viss symbolsk prestisje i det å være med på å holde mangfoldet oppe i den litterære faunaen. De kommersielle hensynene har blitt så enerådende i kultursektoren at begrep som ikke umiddelbart oppfattes som salgsfremmende har falt drastisk i verdi: Det finnes med andre ord ikke lenger andre parametere for å måle en boks samfunnsmessige relevans enn dens salgstall – og eventuelle privatlivseksponeringer som skandalepressen kan fråtse i.

Resultatet blir, skriver Hallberg, at man sitter igjen og føler seg dum. Man har klamret seg til et sett med verdier som plutselig fremstår som infantile, og det er ikke lenger åpenbart hvordan man skal svare en nebbete journalist fra f.eks. Bokcirklar.se, når hun innvender: «Men om du nu vill bli läst, varför skriver du då inte chiclit?»

Ja, hvorfor gjør man ikke det, like godt?

Etter den skandinaviske bransjemodellen fremstår svenske Mons Kallentoft som en slags idealforfatter. Fra å ha debutert med romanen Pesetas i 2000, en bok som innbrakte ham Katapultpriset for beste debut men sørgelig lite mer («Jag tjänade ju bara kaffepengar»), la han bevisst om kursen mot en mer kommersielt rettet skriving. I dag er Kallentoft fullblods krimforfatter med høye salgstall og filmkontrakt på innerlomma: «Jag skulle ha svårt att tänka mig ett liv utan vin eller bättre restauranger,» lyder den glade visa på forfatterens hjemmesider nå – og den litterære klassereisen er dermed fullendt.

Et lignende, om enn noen hakk mindre outrert, eksempel finner vi her hjemme i Tore Renberg. For debuten Sovende floke (1995), en relativt smal og lite tilgjengelig samling av prosatekster, fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris, mens det kommersielle gjennombruddet (og filmkontrakten) lot vente på seg helt til Mannen som elsket Yngve kom ut i 2003. At oppsvinget i salgstall og antall helsidesanmeldelser i Dagbladet sammenfalt med forfatterens personlige oppgjør med 90-tallets modernistiske begeistring for «hermetisk, streng og forvansket litteratur», er neppe tilfeldig. Slik Anna Hallberg beskriver det, gir det å egne seg til «värden som inte bara är olönsamma utan till och med står i kontrast med marknadsmässiga vinstintressen» i dag verken materiell eller immateriell uttelling.

Sett gjennom finanskapitalens lesebriller representerer imidlertid Kallentoft og Renberg rene kulturpolitiske solskinnshistorier; de blir beretninger om forretningsdrivende med markedsteft og næringsvett til å tilfredsstille en anselig mengde litteraturforbrukere langs land og strand. Jeg tror verken Anna Hallberg eller så mange andre er ute etter å ta fra dem æren for det, for all del. Skytset bør nok heller rettes mot resepsjonsapparatet: Når ett enkelt bokverk, slik vi har sett i høst, er nok til å sprenge kapasiteten fullstendig og gi hele den litterære offentligheten et kollektivt anfall av autisme, da er det grunn til å reflektere over hvilke signaleffekter dette sender.

Anna Hallbergs kronikk flyter mot slutten over i en litt svevende visjon om snarest mulig å få i gang en samtale om verdigrunnlag og demokrati; «nu måste vi prata,» messer hun, «[a]nnars kommer det att gå åt helvete för vårt lilla amerikaniserade, EU-anpassade och numera rätt osjälvständiga land». Det er her Zangenberg mister tålmodigheten med Hallberg og anklager henne for å tegne et verdensbilde som ikke stemmer med virkeligheten: «Vi har de rene ubesmittede over for de urene og besmittede,» etteraper han henne, for så å spørre retorisk: «Er det nu også helt så enkelt?». Det er det naturligvis ikke – men det i seg selv er neppe nok til å avfeie en debatt på prinsipielt grunnlag.

Om Hallbergs innspill tidvis bærer preg av å være skrevet i affekt, koker alt i bunn og grunn ned til et krav om å legge andre verdier enn de rent kommersielle tilbake i den kulturelle potten igjen. Her er det lett å følge henne: Den dagen det heller ikke i kulturen finnes rom for tanker som fokuserer på annet enn profitt, da er det kanskje på tide å ta skrittet fullt ut og stryke den helt fra den allerede megetsigende samlekategorien Dagens Nyheter publiserte kronikken hennes under: «Kultur & Nöje».