Og det er søttende mai, og jeg blir sittende og tenke på historien bak «Fool on the hill», hvordan Paul McCartney fikk ideen av å lese om en fyr i Italia som hadde flytta opp i fjellene og levd isolert i årevis før han tilslutt kom ned igjen, heisann, bare for å oppdage at det hadde foregått en hel verdenskrig der nede som han hadde gått glipp av. McCartneys tvist på historien virker helt naturlig når jeg nå hører den gjenfortalt av Bård Ose i NRKs glimrende podkast; McCartney tok rett og slett hele folkeopinionen og snudde den rundt. Se her. Denne gærningen som dro opp i fjellene og kutta all kontakt, kanskje han egentlig er den smarte? Kanskje han har noe å lære oss. Når alt kommer til alt - hvem var det som i stedet for å lytte til fuglesang og drikke fjellvann, brukte disse årene til å kave seg gjennom en idiotisk krig? Paul bare spør. Og skriver en låt.

Men det er søttende mai og jeg tenker på dette, tenker at her sitter jeg, i min egen stue, og om jeg for eksempel beveger meg ned til byen i morgen, vil jeg finne ut at det har foregått en hel liten feiring av nasjonaldagen der ute som har gått meg hus forbi. Et ras av flagg og plasttrompeter og korps som spiller «Månemannen» i stedet for nasjonalsangen. Et kaos av søljer og unger og overprisede pølser. Bunadskledde programledere med frokost-tv-smil. Colabokser og is. En drøss av stivfrosne barnefingre rundt flaggpinner og gassballongbånd.

Hvilket er strålende, for all del.

Men jeg sitter her likevel; amerikansk musikk, engelsk te, hverdagsklær som sikkert er sydd sammen i et eller annet naturkatastroferammet land før jeg kjøpte dem hos en svensk monsterkjedebutikk (tanke: produserer vi egentlig overhodet noe i dette landet?), og har ikke engang planer om å mumle et lite Wergeland-dikt for meg selv i løpet av dagen. Hvorfor? Tar Dag og Tid virkelig så feil når de i ukens avis bruker forsiden til å melde at dagens ungdom er blitt så nasjonalistiske at de ikke engang orker å reise til Europa lenger?

Heh, åpenbart. Men la oss ikke gå der.

Det er ingen protest, dette her. Jeg sitter hjemme rett og slett fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre. På jobben har visa i kantina gått slik i det siste: «Hva skal du gjøre på 17. mai da?» osv. Som om man skulle være nødt til å gjøre noe bare fordi det er midt i mai. Men nei, det har ikke vært slik etter at jeg flyttet hjemmefra for alle disse årene (fem) siden. Det gikk i oppløsning da, fordi 17. mai viste seg å være så tungt basert på en mor som bakte kake og et knippe slektninger som kom på besøk. Uten dette så bare, wtf, søttende mai? Jeg brøyta meg ned til Fisketorget, kolliderte nesten med Davy Wathne, kjøpte en boks sjokolademelk og sneik meg hjem. Ble liggende og se en serie på DVD, eller noe annet som jeg ikke husker, resten av kvelden.

Slik har det fortsatt; om været har tillatt det, har jeg trukket ned mot sentrum i den byen jeg har bodd i, prøvd å la noe av all denne norgesreklamen synke inn, røre ved noe dypt og inderlig; har været derimot, som i dag, ikke akkurat oppmuntret til det, har jeg heller latt dagen marsjere sin egen marsj. Vinka til kongen fra tv-stolen og vært fornøyd med det. Kokt et par pølser og myst ut på regnet og sola som i blant stakk frem bare for å provosere.

Jeg vil likevel, selv om det har blitt en litt betent ting å si, streke under at jeg er glad i landet mitt. Norge. Noreg. Vi er kompiser, for all del, og jeg ville vært en idiot om jeg ønsket meg noe annet. Men det finnes mange måter å vise kjærlighet på. Jeg for min del er ikke så stor fan av den som går ut på å samle mest mulig folk for kollektivt å gi uttrykk for følelsene sine i det offentlige rom. Overfylte gater. Folk som skriker. Det er ikke dette jeg liker ved Norge.

Jeg liker, Norge, at du lar meg få sitte i fred på en dag som denne, lar meg få lese hva jeg vil, høre på den musikken jeg vil, til og med skrive det jeg vil får jeg. Da er du et bra land, og jeg tilgir deg at du alltid lurer innbyggerne dine til å tro det er sommer for så, over midtveis i mai, å droppe temperaturen hundre grader over natta. Veien fra engangsgrill til snø er tøff, og da jeg våkna i dag var det så kaldt at bladene på bjørka utenfor var blitt gule. Men jeg har pledd, telys og kakaopulver i skapet. Så jeg klarer meg. Og det gjør du også.

Vi kan alltids henge ut og spise is sammen en annen dag.

Dette innlegget ble publisert lørdag 17. mai 2008 klokken 14:17 og er arkivert under Uncategorized. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.