— Min første gitarsolo

Foto: Adresseavisen

— Jeg ble møkklei av å sitte i møte med svenske plateselskapsfolk som ville diskutere hvilken t-skjorte jeg skulle ha på meg på konsertene, sier Frode Sander-Øien, forfatter og tidligere vokalist i bandet Sanderfinger, fra sofaen ved siden av scenen på Edgar under livesendingen til RadioRevolt fra Samfundet i Trondheim i går kveld. Det han snakker om, er hvordan nevnte band gikk opp i limingen da plateselskapet deres, den pønkbaserte labelen Progress Records, ble kjøpt opp av noen svenske glættinger hvis fremste politikk var: Radioformaterte låter. Som ligner på de du har laget før. Nå!

Øien sa opp kontrakten, og brukte årevis på å finne tilbake til gleden ved å lage musikk, år som i stedet bl.a. avstedkom romandebuten Fantastiske Pepsi Love samt manus både for film og teater. I år er Øien igjen aktuell med plate, i tillegg til at roman nummer to, Speed til frokost, slippes ut gjennom forlagsdørene til CappelenDamm nesten umiddelbart etter at Anders Heger & Co har fått nøklene til sine nye lokaler i Akersgata. Om romanen forteller Øien at han fortsetter å utforske temaet unge kunstnere, men at det i motsetning til Pepsi Love kun vil være én fortellerstemme denne gangen. Om tittelen skal leses bokstavelig? Tja, hvorfor ikke? Et av nøkkelordene for romanen er i alle fall det noe tvetydige begrepet «selvmedisinering».

Så til plata, som også er ventet omtrent på samme vis som våren i disse dager: Snarlig, men ikke nødvendigvis riktig i morgen eller overmorgen. Mest oppsiktsvekkende er kanskje at Øien denne gangen synger på engelsk (etter tidligere å ha befattet seg med relativt distinkt ikke-engelske linjer som «æ lage lego av mæ sjøl» og «dårlig vær vi dele en kopp te / enda vær vi dele en kopp te te»), samt at låtene slett ikke holder seg for gode for å tippe over den veldig lite radiovennlige 10-minuttersgrensa. Bandet, som forøvrig går under navnet I Love Wynona, består i tillegg til Øien av to medlemmer fra -phy, Truls Lorentzen fra Sanderfinger og den allestedsnærværende Lars Lien. Lovende greier, altså, med andre ord, både på papiret og i høyttalerne – noe som også ble bekreftet da RadioRevolt senere på kvelden fikk lov, i all eksklusivitet, til å spille en av låtene fra den kommende plata. Det viste seg å stemme bra, det Øien hadde sagt, om at lydbildet kunne minne om både førsteplata til Sigur Rós og om postrockbandet Godspeed You! Black Emperor. Og på vei hjem kunne han følge opp med nok et argument for å se frem til A Beautiful Noise, som plata altså kommer til å hete: — Min første gitarsolo, smiler han, mens musikken spises opp av en jingle og forsvinner inn i resten av kvelden.

PS: En smakebit fra I Love Wynona kan høres på myspacesiden til trommis Vigdis Sjelmo.