Mindre av marihuana
Lyden av The Herbaliser anno 2008 er noe annet enn det den var på slutten av nittitallet, da turntablevirtuosen Ollie Teeba sammen med bassisten Jake Wherry startet bandet som etter hvert ble det mest profilerte i stallen til den kredible indielabelen Ninja Tune. Ikke sånn å forstå at det er en enklere jobb i dag å velge hvilken sjanger man skal katalogisere dem under i iTunes, snarere tvert i mot, og ikke sånn at de ikke er gjenkjennelige heller, takk og pris. Men Same As It Never Was gir inntrykk av å ville noe annet enn de foregående platene, her er det den spretne brassfunken som dominerer heller enn den sløye elektrohiphopen, eller for å si det på en annen måte: Dette er ei plate som lukter mer av solkrem og mindre av marihuana enn noe The Herbaliser har gjort tidligere.
Og jeg vet ikke om jeg er så stor fan av akkurat dét, for å være ærlig. Det er som om noe av snerten forsvinner når gutta begynner å operere med titler som «Amores Bongo» og «Clap Your Hands» der det tidligere het «Good Girl Gone Bad», «The Hard Stuff» eller «Sonofanothamutha». Faren for å havne i det kronisk kjedelige first price-utvalget av samlebåndsmusikk som P3 hele tiden fyller spillelistene sine med, øker når dybden i musikken minsker, når det falles ned på lavpannede klisjetekster som i «Can’t Help This Feeling» (No one in the world can make me feel the way that you do / that’s all right / cause when I am alone and I think of you / it makes me think of things I wanna do).
Hele fem av de tolv låtene på Same As It Never Was har med Jessica Darling (forøvrig ikke den samme Jessica Darling som hun i bøkene til Megan McCafferty, eller?) på vokal, og jeg tror ikke det er tilfeldig at det i all hovedsak er disse sporene som får meg til å presse på spoleknappen. Det blir fort noe Duffy over det, og du vet hvordan det er med sånn musikk; har du først blitt lei av den, har du også automatisk blitt lei av alt som ligner. Jeg tar meg selv rimelig fort i å savne Wildflower eller Blade for å si det sånn.
Da liker jeg den andre halvdelen av plata bedre, spesielt «Street Karma» der den gamle Herbaliser-yndlingen Jean Grae (tidligere What? What?) er tilbake og leverer en sterk, tegneseriepoetisk oppveksthistorie fra Coney Island, samt den fengende «Just Won’t Stop», med Yungun (aka Essa) som gjest. Canadiske More Or Les, som i 2006 ga ut ei plate med tittelen The Truth About Rap, er også innom og gjør en bra jobb på låta «Game Set and Match» til tross for en slitsom orgel-loop i bakgrunnen som mest av alt høres ut som Kaizers Orchestra med uhelbredelig hikke. Som vanlig fyller The Herbaliser også på med noen instrumentaltracks, på sitt beste en trip i seg selv, på sitt verste som lyden av et dritings janitsjarorkester. Morsomt, kanskje, men ikke den typen morsomt som gjorde meg så glad i The Herbaliser for alle disse årene siden.
For vil jeg ut i sola og danse, tar jeg heller med meg The Go! Team. The Avalanches. Disse her bandene som aldri var noe annet enn gøy og duskedamer i utgangspunktet. The Herbaliser har for meg et annet bruksområde. Det er derfor Same As It Never Was faller mellom stolene, derfor den blir en plate som bare fungerer sånn halvveis for meg. Jeg kommer nok fremdeles til å sverge til Blow Your Headphones eller Something Wicked This Way Comes når jeg kryper opp i senga for å lese 100 Bullets eller sægger ned buksene og trekker ned på t-banen, selv om det ikke går noen bane hjem til meg, bare for å kjenne lukta av mørke og støv og storby og hip hop og alt dette andre jeg ikke er men liker å drømme om i blant.