En gang skulle man redde verden. Man var ung og man tapetserte rommet med supermanntapet, man maste til seg en arme av actionfigurer og fikk mamma til å sy en diger kappe i rød fløyel. Man syklet rundt med en pappbit festet til bakhjulet for å etterligne mopedlyd, man reddet meitemark, man ga melk til hjemløse katter, begravde døde fugler, og senere meldte man seg inn i Blekkulf, ble miljøbevisst, skulle vise de voksne at de ikke hadde noe med å sitte her med motoren på tomgang, og forurense den kloden vi skulle arve. Man skulle virkelig redde verden en gang. Før, da det ikke var så veldig mange andre ting som var viktigere.
For på et eller annet punkt i livet forandrer blikket retning. Man blir stående foran speilet, og herfra og i mange år fremover er det seg selv man skal se seg blind på. Man begynner å følge med på andre ting enn tegneserier, man innser at den verden man for en stund siden var så innstilt på å redde, den er i virkeligheten mye mye større enn man hadde trodd. Og plutselig er det seg selv man må sette alle krefter inn for å redde, livet begynner å handle om oppførsel, stil, mote, meninger, man kastes inn og ut av forskjelige strømninger, det handler om venner og fiender, drama og intriger, man vokser opp og får kjenne på kroppen hva det vil si å leve, det man gjør begynner å få konsekvenser.
Man begynner å oppleve de tingene som man skal huske senere i livet. Og noen av de tingene jeg husker, er en skittengul murblokk og et huskestativ, sett gjennom regndråpene på et vindu i baksetet til en Volvo, en låt på radioen som broren min digger i forsetet, og som jeg hater av all min femtenåringskraft. Jeg husker lyden i oppgangen når noen låste opp postboksen nede ved inngangen, smellene som gjallet oppover etasjene, jeg husker hvor redd jeg var for søppelsjakten, jeg husker hvor mye makaroni vi spiste. På den tiden. Ungdomsskolen, og senere videregående; og hvordan verden utvidet seg flere hakk den høsten jeg plutselig måtte ta buss for å komme meg på skolen.
Det handler om allianser. Det handler litt om flaks, og i en veldig stor grad om musikk. Det handler om alle de menneskene du møter, som du aldri greier å snakke med, og de få som du bare er på bølgelengde med med en gang. Det handler om å være jævlig nervøs, men likevel i blant å tørre å kaste seg ut i det. Og plutselig handler det bare om dere fire, det mørke musikkrommet, snøen som laver ned utenfor vinduene, og instrumentene dere har fått låne av skolen. Det handler om å finne noe felles, noe helt spesielt, og helt uten at jeg rekker å være klar over det, handler det plutselig om å redde verden, endelig, det handler om å komme seg frem og redde verden igjen, for visst faen går det an, hvis vi bare vil, hvis vi jobber hardt nok, da kan vi få til hva vi vil.
Et band. En verden å redde. Og det finnes ikke tall på hvor mange guttehjerner og jentehjerner som har tenkt disse tankene, i fullt alvor, mens de har stått på et musikkrom med lånte instrumenter og prøvd å skifte akkord samtidig. Noen av dem lykkes, de fleste blir nødt til å finne andre ting å tro på. Jeg tilhører dessverre den siste gruppen, men la meg få lov til å fortelle deg om noen av dem som lyktes. I 1990 står Joakim, Martin, Markus og Sami på et musikkrom i den lille svenske drabantbyen Eskilstuna og spiller låter av My Bloody Valentine, og det høres verken bedre eller verre ut enn alle de andre som står rundt omkring og dæljer løs på gitarene og trommene og bassene og keyboardene sine i nabohusene og nabobydelene og nabolandene og naboverdensdelene akkurat da, men disse guttene har denne følelsen i seg, den som er det eneste virkelig avgjørende i denne bransjen; de vet at de aldri kan gi opp. Og de kaller seg Jones & Giftet, får etter hvert lov til å spille på noen lokale småsteder, og i 1991 vinner de den prestisjefylte konkurransen Cult 91, noen plateselskaper begynner å fatte interesse, men veien er ennå lang og Sverige er stort og Eskilstuna lite. Ikke før to år senere, da alle i bandet flytter inn til Stockholm, og navnet kent dukker opp, begynner ting virkelig å skje. Bandet spiller inn sin første skikkelige demo, og det nystarterde plateselskapet BMG liker det de hører, gir dem kontrakt, og verden på den andre siden av nåløyet er plutselig innen rekkevidde.
For førsteplata belønnes kent med Grammis for beste rockegruppe.
For andreplata får de to Grammiser.
Og tilbake på musikkrommet på Furuhaugen skole på Flatåsen utenfor Trondheim skal snart fire gutter plugge inn instrumentene de har lånt og spille noe bare de selv vil være i stand til å identifisere som Om du var här, den første singelen fra kents tredje album, Isola. Og en av dem skal være meg, og ikke før lenge etter skal jeg huske at grunnen til at låta virket så kjent, var at det var den broren min hadde insistert på å høre i bilen den dagen vi flyttet inn i murblokken. Plutselig er det blitt min låt, og plutselig er kent blitt mitt band, og plutselig er det jeg som står her helt i begynnelsen av noe som kan vokse seg sinnssykt stort hvis vi bare biter oss fast og aldri gir opp.
Vi fortsetter å spille sammen i noen år. Vi drikker oss fulle og fortsetter å drømme om å redde verden. Og da kent gir ut sin fjerde plate, Hagnesta Hill, er det helt stille rundt han som har med seg minidisk på skolen i friminuttene. Senere den høsten kommer kent til Trondheim, vi er ennå ikke 18, men jukser oss inn på Samfundet med våre storebrødres legitimasjon, og konserten er selvsagt den beste i verdenshistorien. Jeg står helt forrest og holder rundt kjæresten min, og når hun senere gjør det slutt, så er det på en sånn måte at kent er de eneste som kan redde meg. Og de redder meg. Selvsagt gjør de det.
Bandet mitt gikk i oppløsning noen år senere, da skolen tok slutt og Forsvaret plasserte oss i helt forskjellige deler av landet. Men jeg har levd med kent helt siden. Jeg har ligget i feltseng og hørt Bianca med svakt volum for ikke å vekke de andre medsoldatene, og etterpå har jeg drømt om Bianca Jagger, jeg har sittet inne når det har tordnet mens jeg har hørt på OWC og latet som om jeg var med i Blade Runner, jeg har gjort det slutt med en jente som var utro og etterpå gått hjem og spilt Innan allting tar slut på gitar: är du lycklig nu, jeg har innledet hvert eneste år med å høre på 747 idet klokken har passert midnatt på nyttårsaften.
Og årene har gått. I år er det 10 år siden Isola kom ut. I høst kommer kent til Oslo. Jeg gleder meg til å se igjen de guttene som ikke ga opp, som laget musikken som har reddet meg så mange ganger i løpet av oppveksten. Musikken som hver gang jeg hører den, gir meg litt lyst til å ta på meg den røde supermannkappen igjen, gå ut av døren og redde verden.
Blip.fm
DandyID
Delicious
deviantART
Facebook
Flickr
Friendfeed
Goodreads
Google Profiles
Google Reader
last.fm
Linkedin
LiveJournal
Rate Your Music
Twitter
Vimeo
WordPress.com
YouTube
Nydelig skrevet.
Tusen takk, Andrea :)
Vel, litteraturen har nok av nostalgitripper og brukne ungdomsskoledrømmer, jeg synes dette blir nokså klisjesterkt, skal jeg være ærlig
Temaet er kanskje klisjépreget, men det er få som klarer å skildre det så vakkert.
jeg synes dette er fantastisk. men jeg er et enkelt menneske. jeg leser ikke kritisk, som man skal når man studerer litteratur. jeg leser, og hvis jeg liker det jeg leser, hvis det gir meg gåsehud eller hvis det sitter som det skal sitte, eller hvis jeg blir rørt, glad, lei meg osv av det jeg leser, så synes jeg det er fantastisk. hvis ikke, ja, da liker jeg det ikke. så enkelt er det. dette liker jeg.
jeg synes ikke litteraturen har nok av noenting, verken frid ingulstad’er, klisjeer, robert reed flatjord’er eller rune f. hjemås’er. men det er bare min mening. og dem er det kanskje nok av.
Linn: Seconded.
vel, selv professorer leser vel med følelse, og deler av dette er bra, men jeg stenger av et sted på veien, og ikke fordi jeg sitter med den kritiske lupen, men fordi jeg tenker at dette har jeg lest før, og litteraturen skal vel både gi innsikt og gjenkjennelse, tror det er to gode barometre, det må være språklig uhyre interessant når temaet er så forslitt, og den som vil skrive, og i alle fall leve av å skrivve, må tåle å møte veggen, og få krass tilbakemelding, her er jo nok av trofaste fans, så kan jeg heller være henne med sleggen, jeg har lest langt bedre tekster av skribenten, pilotbidraget for eksempel, og da må det være lov å synge ut når man ikke faller for teksten, og selvsagt ligger det et forbehold, det er en subjektiv dom, ikke fiksert i noe annet enn min smak, mine lesninger, mitt hode
kjære silje. min kommentar var overhodet ikke ment som noen form for kritikk til deg. den var ment som min mening om teksten. for jeg likte den så godt. at rune trenger å møte veggen hvis han vil leve av dette, det har jeg ingen motsigelser til. jeg bare sier vel egentlig at han aldri vil møte den hos meg. på en måte. hvis du skjønner. hvis ikke han plutselig begynner å skrive ting på en helt annen måte, da. da kan jeg ikke si hva jeg kommer til å føle når jeg leser det. men hittil har han liksom alltid skrevet riktig for meg. så hadde verden vært full av lesere som meg, så ville han jo vært mangemillionær. men verden er heldigvis ikke full av lesere som meg, så det er rom for både forbedring, å møte vegger, å bli kritisert osv osv osv.
i det store og hele kommer han nok lengst med dine kommentarer, men jeg håper da han smiler litt av mine også. en gang i blant.
jada, det er nok ikke sunt å hisse seg opp over tekster, jeg merker at jeg ikke liker den type raseri hos andre ( uten at denne teksten gjorde meg rasende altså) – men gjenfinner den hos meg selv, og plutselig blir jeg tilbøyelig til å si at det er riktig å luke bort ugresset for å la blommorna gro;)
sånne diskusjoner som dette har en tendens til å avslutte seg selv når den det dreier seg om griper inn og sier noe, så jeg har latt være å kommentere dette, ikke fordi jeg ikke takler å få kritikk, men fordi jeg ikke har følt det nødvendig å blande meg inn, ettersom det er lett å bli oppfattet som sutrete når man gjør det, og det er vel en slags uskreven regel at man ikke skal begynne å diskutere kritikk man får.
la meg bare si at jeg er enig i at dette ikke er det beste jeg har skrevet, men at jeg heller ikke har noe mål om at mine bloggtekster nødvendigvis skal representere toppunktene mine. når det sammenlignes med pilotbidrag, og litteraturen generelt, vil jeg bare understreke at blogg er noe helt annet, i alle fall om jeg skal forsøke meg på en slags bloggpoetikk: bloggtekstene mine er mer impulsive, og hovedmotivasjonen er ofte ikke mer imponerende enn at jeg forsøker å holde hjulene i gang, eller bokstavene, om du vil.
men jeg tar det som et kompliment, et veldig stort kompliment, at det forventes kvalitet av det jeg skriver.
og det er også fint å se at oppegående folk som dere gidder å engasjere dere såpass i det som tross alt tilhører mine mer uambisiøse tekster. det hjelper når jeg skal sette meg ned og arbeide med de andre tingene, de som ikke havner her, men som forhåpentligvis skal komme seg lenger, videre, ut fra bloggsfæren og inn i de sjangrene og formatene og formene som virkelig betyr noe.
Interessant at noen prøver seg med tekstkritikk i kommentarfeltet. Jeg tror nok man har mest igjen for å tenke på bloggen som eksperiment, og ikke ta for mye hensyn til publikum. Samtidig er det vel ikke til å unngå at bloggen kan bidra til en viss imagebygging, spesielt når man blogger under fullt navn, har avslørt litterære ambisjoner, og leverer en såpass «ferdig» tekst som denne.
Selv liker jeg Kent-teksten fordi: 1) Den nostalgisk, men (etter min mening) ikke klissete sentimental (der balanserer du derimot på hårfin line i andre tekster). 2) Den beskriver konkrete opplevelser, ikke bare generelle følelser (m.a.o: den forteller en historie).
At litteraturen har sett andre tekster med liknende tema synes jeg ikke er noe godt argument. Hver generasjon skal finne opp nostalgien på nytt, med egne helter, egen tidskoloritt, og ikke minst med dagens språk. Og dette kan jeg synes selv om jeg personlig ikke hadde noe (verken positivt eller negativt) forhold til Kent.
Tilbaketråkk: Bloggedagen — Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på
Jeg likte dette :)
Jeg synes også man oftere kan komme med tekstkritikk i bloggosfæren, som Silje gjør, men hvis Silje stiller så store krav kan hun da umulig ha særlig glede av å lese blogger?
Heia Flatåsen!
Silje: Henviser for øvrig til diskusjonen om Ragdes triologi. (Kom til å tenke på det her om dagen.) (:
Tilbaketråkk: Bloggspråk « Bharfot
Dette likte jeg å lese! :)
På en måte var det som om jeg hadde lest det før, men på en annen måte var det noe som fikk meg til å bare fortsette og fortsette. En plass på veien var det noe som fikk meg til å tenke tilbake på mine egne barne- og ungdomsår, og hva jeg minnes, hva jeg ser og hører for meg…
Mulig jeg kommer til å dette innom her flere ganger og lese mer :)
hei rune.
folk tar i her ass. som i at dæm engasjere sæ jaggu. hehe. æ bli satt ut bare av kommentaran æ. ska itj si ka æ mene eller ka æ ikke mene, for æ har itj krefta te det, hehe.
æ villa bare si at æ håpe du har det bra, og at æ e gla for at du har en blogg igjen, æ. uansett ka som skjer, pass på runehjertet ditt og husk det æ alltid sir. du veit. det æ pleie å si.
klem fra andre sida av jorda
Fy søren, å jeg elsker Kent.
Du skriver fantastisk.
Satt helt i min egen verde da jeg leste gjennom(:
Skal på konsert om en uke og en dag!
Skal du åsså?
Jepp. Most def.
Og.. takk :)