Problemet med Mannen som elsket Yngve er at boka filmen er basert på i så stor grad er en god bok at - ikke skuffelsen, men hva skal jeg si, betuttetheten - omtrent er uunngåelig idet man sitter der i kinosalmørket og knasker M. Ikke dermed sagt at det er en dårlig film, for all del, det er veldig lenge siden en norsk film har vært så lite dårlig som dette, men det overrasker meg alltid når manusforfatteren (Tore Renberg) har såpass lite respekt for romanforfatteren (Tore Renberg) at han klusser med det som er et av de viktigste elementene i boka: Musikken.

Vi så det i About a Boy - da filmen kom var det blitt 2000-tallet, og bokas Kurt Cobain ble skamløst erstattet med et eller annet hip-hop-band. For, var vel tanken, ingen kids hører vel på Nirvana i dag. Mannen som elsket Yngve har heldigvis tenkt annerledes og virkelig tatt åttitallet sitt på alvor (filmen åpner til tonene av The Stone Roses, avslutter med Joy Division, og innimellom der blir det bl.a. plass til å pule til The Cures «Lullaby»). Likevel; jeg skal være den første (og sikkert også eneste) til å bli fornærmet over at et såpass sentralt element som Tre Små Kinesere faktisk er i boka, i filmen er blitt røsket opp med rota og erstattet med en mikskassett Jarle har laget (så romantisk!).

Filmen trenger ingen anbefaling, men la meg likevel bare få si at hvis du først har tenkt å la deg overtale av noe som står klistret over hele veggen på Nationaltheateret t-banestasjon, er dette sannsynligvis øyeblikket. I stedet vil jeg slå et slag for soundtracket, som finnes i en fantastisk dobbelt-cd med liner notes av Tore Renberg. Om du, som meg, var mest opptatt av å se Kalle Klovn på åttitallet, er dette en virkelig åpenbaring - og en sårt tiltrengt oppreisning for et av de tiårene det i ettertid har vært lettest å gjøre narr av. Hør f.eks. på Matchstick Suns «You & Me». Det var faktisk mer til åttitallet enn Jahn Teigen og Whitney Houston. Jeg tipper det sitter et par småsjalu forfattere rundt omkring nå, med forslag til soundtrack til sine egne bøker. Hva med en dobbel-cd satt sammen av Carl Frode Tiller, Ragnar Hovland, Pedro Carmona-Alvarez?

Kanskje verden snart er klar for en film der kidsa faktisk hører på Nirvana?

Dette innlegget ble publisert tirsdag 5. februar 2008 klokken 12:59 og er arkivert under Kultur. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.