Her skal ingenting forandrast heter det på vindusplakatene hos nyoppussede Kaffistova. Jeg sitter her med en stor kaffe, og har investert 10 kr i dagens dagblad utelukkende fordi jeg har lyst til å ta til motmæle mot den kronikken som på forsida av avisa krigersk hevder at «Nynorsken råtner på rot». Det første jeg tenker, er at dette høres ut som nok et blærete bokmålshodes forsøk på å bryske seg på vegne av sin egen målform ved å presse nynorsken ned i søla med de fordomsfulle hovedstadsklisjeene sine.

Les mer »

I anledning virkeligheten; her er et dikt som passer godt, skrevet av den russiske poeten Joseph Brodsky i 1992 (takk til Linda):

You’ve climbed the mountain. At its top,
the mountain and the climbing stop.
A peak is where the climber finds
his biggest step is not mankind’s.

Proud of your stamina and craft
you stand there being photographed
transfixed between nowhere-to-go
and us who give you vertigo.

Well, strike your tent and have your lunch
before you stir an avalanche
of brand new taxes whose each cent
will mark the speed of your descent.

Problemet med Mannen som elsket Yngve er at boka filmen er basert på i så stor grad er en god bok at - ikke skuffelsen, men hva skal jeg si, betuttetheten - omtrent er uunngåelig idet man sitter der i kinosalmørket og knasker M. Ikke dermed sagt at det er en dårlig film, for all del, det er veldig lenge siden en norsk film har vært så lite dårlig som dette, men det overrasker meg alltid når manusforfatteren (Tore Renberg) har såpass lite respekt for romanforfatteren (Tore Renberg) at han klusser med det som er et av de viktigste elementene i boka: Musikken.

Les mer »

Og jeg tenkte: Dette er litt av et scoop. Litt av en ting å få innblikk i. Det er Tomas Espedal som har inntatt scenen, overtatt plassen etter Ole Robert Sunde - som med lånte briller hadde lest sitt minneessay over Tor Ulven (og ikke kunnet dy seg for å bekjenne, plutselig, som en spontant inngripende førstepersonsforteller, at han elsker denne av sine egne setninger: «Han hadde ører som Kafka»). Men Espedal ankommer som en overraskelse, helt til sist, akkurat som i juleprogrammet til Timmy Gresshoppe, a surprise, omtrent ordrett oversatt fra Jon Øystein Flinks introduksjon: Her var det ingen som ante hva Espedal skulle lese.

Les mer »

Jan Erik Vold har skrevet et dikt som heter Ingenting, og det går sånn: «ingenting / er ingenting, ingenting / er ingenting» og da hører du allerede melodien, gjør du ikke? Jeg prøver ikke å beskylde Joakim Berg for å stjele fra Jan Erik Vold, vil bare poengtere at det er fint med slike paralleller, å se at to så vidt forskjellige folk har vært innom de samme tankene, Berg og Vold, to kolleger i musikk og poesi, at ingenting faktisk er ingenting, og at alt dermed er alt.

Les mer »

I Klassekampen 11. desember hevder de tre forskerne fra Senter for energi og samfunn ved NTNU at det folk flest mangler ikke er kunnskap om klimaproblemene, men klare handlingsalternativer som gjør det lettere å leve grønt. Jeg vet ikke, jeg. Husker dere den filmen til Al Gore, helt på slutten, da det kom opp masse sånne små og store praktiske tips til hva man kunne gjøre, blandet inn i rulleteksten? Bytt til sparepærer, gå eller bruk sykkel når du kan, ring kraftselskapet ditt og spør om de tilbyr grønn energi.
Al Gore fikk Nobelprisen blant annet på grunn av denne filmen. Han er, i følge komitéleder Ole D. Mjøs, trolig den enkeltpersonen som har virket mest til å skape økt global forståelse for tiltak som er nødvendige. Det er dette som bekymrer meg mest. Dette at folk flest likevel fortsetter å stå der med armene utstrakt og si: Hæ?

Les mer »

Anton Corbijns «Control» er en film det er en fordel å ha et litt over gjennomsnitts forhold til Joy Division for å få fullt utbytte av. Skulle man tro. Men, faktisk, jeg vil si det motsatt. Om det er Joy Division ditt krautrockhjerte banker for, er det, om ikke langt, så i alle fall tidvis seigt mellom høydepunktene i denne filmen. For «Control» er ikke en film om Joy Division, det er en film om Ian Curtis. Gutten Ian Curtis, som vokste opp blant blokkene i Macclesfield, som forelsket seg i, og giftet seg med, en jente i Macclesfield, som jobbet i Macclesfield, som gikk på pub i Macclesfield, og som bare innimellom alt dette spilte i et band i Macclesfield.

Les mer »

Om mange uavsluttede tekster til sammen kunne bli én, om mange fragmenterte tanker samlet kunne utgjøre et slags større hele, da kunne disse siste dagene kanskje likevel kunne bli til noe. La oss prøve, skal vi? Bare for å komme oss vekk og videre, som det heter, på gammelt knusktørt sanskrit, samsara, gå på, for om tida står stille så finnes du ikke, brutalt og enkelt, med Stein Sørensens ord fra Au Petit Garage bokstav A.

Les mer »

Bendik Wold skriver om det i Klassekampen nå, og jeg har også lagt merke til det, mer enn reflektert over det i noen særlig grad, men, hei, dette med takkelister bakerst i moderne bøker, hva er egentlig greia der? Enda et ledd i den prosessen man av og til kan mistenke enkelte bøker for å dra hverandre med i, nemlig å ape seg inn i et slags dvd-kostyme? Du har alle disse best of-bøkene til Gyldendal, med sitt bonusmateriale lengst bak. Og nå altså disse rulletekstene, slik som i Hässelby f.eks. Denne skravlete presentasjonen av whatever forfatteren føler for å skryte av å ha lest og sett og hørt under skriveprosessen.

Les mer »

På omtrent samme måte som med et par av dialogene i den middelmådige norske filmen Reprise, er disputten mellom kritikerne Preben Jordal og Mazdak Shafieian i Klassekampen noe det er vanskelig å sitte stille og se på. Jeg vil blande meg inn, jeg vil ha et ord med. I laget. På laget. I kampen.

Les mer »