Hva skjer med å nulle Bjørn Esben Almaas da?! Jeez.

29. april 2009 | Meninger

Jeg var vel neppe den eneste som satte kaffen i vragstrupen da jeg åpnet Dagbladet i går og leste saken «NULLET av Kulturrådet». For selv om saken i sin vinkling var så tabloid at den nesten truet med å ødelegge seg selv – det er vel neppe spesielt kontroversielt at åpenbare venstrehåndsprodukter ikke blir kjøpt inn selv om forfatterne skulle tilhøre C-kjendis-segmentet aldri så mye – så fantes det faktisk en bombe der, så vidt nevnt i en stille bisetning: Kulturrådet hadde nullet romanen «Sov eller snakk om kjærlighet» av Bjørn Esben Almaas! Og det er her kaffen gjør sine krumspring og søker ned mot nye forgreininger i svelgsystemet, for boken til Almaas, tenkte jeg, den representerer da virkelig noe av det ypperste som gis ut av norsk samtidslitteratur i dag, det er utvilsomt en skandale at den er blitt veiet og funnet for lett av Kulturrådet på linje med sjablongmessige krimbøker utgitt på obskure forlag og fjollete motemagasinromaner. Hvis dette er linjen Kulturrådet har tenkt å legge seg på i årene fremover, må det rett og slett bety kroken på døra for veldig mye god litteratur, og hvis Almaas sin roman ikke duger kan f.eks. jeg bare drite i å skrive flere bøker.

Men sannheten, slo det meg etterpå, den søker man jo ikke i Dagbladet. Og ved hjelp av relativt få tastetrykk var det lett å oppklare hva som egentlig hadde skjedd med romanen til Almaas. Boka var nemlig påmeldt til innkjøpsordningen i 2008, men ble, av ukjente grunner, ikke utgitt før i 2009. Det er altså ikke snakk om noen nulling. Markedssjef i Oktober, Elisabeth Steen, bekrefter dette i en mail i dag, og forklarer videre: «Ja, grunnen er at noen i avisa telte antall påmelte bøker for så å sammenligne med de bøker som ble utgitt, uten å sjekke om noen av bøkene var utsatt – slik tilfelle var for Almaas.» Hvordan dette kunne skje, når den samme journalisten litt lenger frem i samme avis har intervjuet bokaktuelle Almaas, kan sannsynligvis bare forklares ved å æreskjelle Dagbladet. Så vi lar det være. Men hvis noen lurer, er «Sov eller snakk om kjærlighet» naturligvis påmeldt innkjøpsordningen for 2009, og krisen kan foreløpig avblåses til det eventuelt skulle vise seg at Kulturrådet velger å nulle den på ordentlig. I mellomtiden oppfordrer jeg alle til å lese boka, fortsette å snakke om kjærlighet, mens Dagbladet anmodes å ta en ekstra runde med kaffekanna rundt i redaksjonene sine og sørge for å våkne opp!

sove2jpg

Sov eller snakk om kjærlighet. Dagbladet valgte åpenbart det første.

JEGBORHER presenterer (proudly): Kjersti Rorgemoen

25. april 2009 | Intervjuer

rorgemoen_kjersti_largejpg

Bokhausten – ein kan vel ikkje akkurat seie at den nærmar seg. Men den finst der like fullt, eit par blad lenger fram på kalenderen. Og inne i dei tilsynelatande fredfulle forlagshusa pågår det akkurat no ein hektisk sluttspurt for å få alle haustmanusa ferdig klipt og vaska før dei skal sendast vidare til produksjon. Kjersti Rorgemoen (f. 1982 i Øyfjell i Vinje) er ei av dei som i desse dagar legg siste hand på debutboka si, «Purkene snudde seg», som kjem ut på Kolon til hausten. Kjersti har tidligare skrive reisebrev for Dag og Tid, og var dessutan ei av jentene bak «Ikke til hjemlån» som kom ut på Samlaget i fjor (og som kan anbefalast, på eit vis). No er ho klar med si eiga novellesamling, og eg, tabloid som eg er, utropar ho allereie til haustens beste debutant. Kom, la oss gå og helse på henne.

Les mer »

— Min første gitarsolo

20. mars 2009 | Musikk
FrodeSander.jpg

Foto: Adresseavisen

— Jeg ble møkklei av å sitte i møte med svenske plateselskapsfolk som ville diskutere hvilken t-skjorte jeg skulle ha på meg på konsertene, sier Frode Sander-Øien, forfatter og tidligere vokalist i bandet Sanderfinger, fra sofaen ved siden av scenen på Edgar under livesendingen til RadioRevolt fra Samfundet i Trondheim i går kveld. Det han snakker om, er hvordan nevnte band gikk opp i limingen da plateselskapet deres, den pønkbaserte labelen Progress Records, ble kjøpt opp av noen svenske glættinger hvis fremste politikk var: Radioformaterte låter. Som ligner på de du har laget før. Nå!

Les mer »

Sykle gjennom nittitallet

16. mars 2009 | Musikk

I et anfall av våryr nostalgi ble tidsmaskinen i går skrudd rett tilbake til 1994, og denne videoen, der Motorpsycho, med stor gjeld til Bob Dylan (i likhet med, naturligvis, Håkan Hellström – og sikkert en hel haug andre gla-poppere med sprittusj, tegneblokk og et 16mm kamera), sykler bekymringsløst rundt på Svartlamon, midt i hjertet av Trondheim, slik det plutselig forekom meg at vi alle gjorde på begynnelsen av nittitallet; bare syklet gjennom dagene og somrene, med de alt for store t-skjortene våre og med dreadsene våre flagrende i vinden, mens himmelen alltid hadde den samme lyse, slitte grå fargen som den tørre asfalten vi syklet på. For høyere oppløsning anbefales DVD-en «Hair Cuts» fra i fjor, der du på et kommentarspor dessuten kan la deg guide rundt på Svartlamon av bandet selv. Et nyttig supplement for dem som bare har fått erfare stedet gjennom Team Antonsens noe ensidige innslag for noen år siden.

«Wearing Yr Smell» dediseres herved til våren 2009; la oss håpe den endelig er på vei nå, både på Svartlamon og i resten av landet.

Mammut

4. mars 2009 | Film

mammut-_no-plakat__140466fjpg«Mammut» er et hot ord i Trondheim for tiden – og da ikke i betydningen gigantisk lagersanering av bøker på utgått dato, men i betydningen Lukas Moodyssons nye film. Det rapporteres nå i kveld om utsolgte billetter på opptil flere forestillinger (i en by som Trondheim kan man forsvare å anvende ordet «pang-åpning» i ingressen om slike ting), og det er både tøft og kult og kanskje til og med litt modig av Kosmorama å satse på nettopp denne filmen som åpningsfilm for festivalen i år. For det har vel ikke luktet publikumssuksess av de seneste filmene han har laget, gode Lukas, vi kan f.eks. på festivalens egen kosmoblog lese historien om hvordan selveste Tommy Olsson måtte saumfare alle kinoer både i Oslo og Stockholm for å anmelde «Ett hål i mitt hjärta» (2004) uten resultat, rett og slett fordi ingen ville vise den. Ennå omtales Moodysson nesten utelukkende som regissøren bak «Fucking Åmål» og «Tillsammans», og kan alle som har sett «Container» (2006) egentlig reise seg? På Kosmorama kan man få med seg alle filmene til Lukas Moodysson, i tillegg til at sjefen sjølv akkurat nå sitter der oppe og kaster glans ut over hele salen. Får håpe det stemmer at de billettene ble revet bort, i alle fall, og at filmen lever opp til forventningene både jeg og et par andre jeg kjenner helt sikkert har.

Pedro Carmona-Alvarez skriver roman og drømmer om svære bølger som ligner hender

29. januar 2009 | Intervjuer

carmona858RFH: Hei, Pedro! Hører du er i Sør-Amerika, hvor er det du er? Er det fint vær der?

PCA: Hjemme i Chile, i Santiago, for å jobbe og reise og bade og slippe å vandre rundt i januarregnet og februarregnet hjemme i Bergen, som for all del er et nydelig regn på alle måter, men noen heiv tilfeldigvis noen penger etter meg en dag jeg gikk gjennom Strandgaten, og så stakk jeg hit. Været er selvsagt nydelig, bortsett fra et og annet jordskjelv som tvinger meg til å tenke på døden om nettene, og så drømmer jeg om døden og om knokler og om svære bølger som ligner hender, og om lange strekninger med jord eller sand som også ligner hender.

Les mer »

Få holde på

14. januar 2009 | Film

Filmen om Max Manus, som jeg så i går kveld, er selvfølgelig både storslått og fin, men fremfor alt, kjente jeg etterpå, en film som føles viktig og relevant nå, i disse katastrofen-på-Gaza-tider. For det er ennå i aller høyeste grad den slags tider, det er ikke noe som bare går over, selv om et par bråkete demonstrasjoner her i Oslo nylig har bidratt til å dra motstanden mot Israel over til å handle om marginaliserte norske ungdommer, til å handle om noe så stakkarslig og norsk som noen knuste ruter og et par forsinkede nyttårsraketter. Det er så skremmende at jeg nesten mister pusten, etter å ha sett «Max Manus» og nazistenes okkupasjon av Norge på nært hold, å se hvordan en hel verden tilsynelatende lar Israel få holde på, på en nokså tilsvarende måte, overfor Palestina as we speak. Har vi virkelig ikke kommet noe lengre, etter alle disse seksti årene? Og her hjemme bruker A. Behn alle landets nyhetskanaler til å ta igjen mot en dustete journalist mens han i fullt alvor forteller at det nok er tøft for Märtha at mannen hennes nå har gått i krigen.

Noen ganger tenker jeg at norsk offentlighet er det dummeste som finnes i hele verden.

JEGBORHER presenterer (proudly): Linn Hansén

4. januar 2009 | Bokanmeldelser, Intervjuer

_mg_7676Den svenske poeten Linn Hansén debuterte i fjor (altså 08) med samlingen Ta i trä på Pequod Press. Hansén er født i 1983, bor i Göteborg og er for noen av oss allerede et kjent navn fra Audiatur 2007, der hun deltok sammen med Kajsa Sundin under fellesnavnet SHARKS. Hansén er også medlem av kollektivet G=T=B=R=G, og alt dette skal vi komme tilbake til senere, når poeten selv skal få komme til orde. Først skal det imidlertid bare handle om denne lille grønne boken, som jeg tilfeldigvis fant da jeg sto og lette etter noe helt annet i Söderbokhandeln i Götgatan, Stockholm tidligere i høst, og som dessuten er en av de fineste diktbøkene jeg har lest på veldig lenge.

Les mer »

Juksemakere

1. januar 2009 | Meninger

angel-at-the-fenceJeg skjønner ikke dette. I Dagbladet i går skrev Ulrik Eriksen om boka «Angel at the Fence» som Penguin nå har bestemt seg for å stoppe all lansering av fordi, som det står, bladet The New Republic to dager tidligere avslørte at hele boka bare var oppspinn. I samme artikkel nevnes et annet tilfelle, der Misha Defonseca, forfatter av boka «Misha», i mars i år ble avslørt som juksemaker. Felles for disse bøkene er at de bruker holocaust som ramme rundt mer eller mindre melodramatiske kjærlighetsplott, på samme måte som den for tiden mer kjente romanen «The Boy in the Striped Pyjamas» — men felles for dem ser også dette ufravikelige kravet om sannferdighet ut til å være, noe jeg rent litteraturvitenskapelig har problemer med å forstå. Hvorfor skulle det nødvendigvis være så uetisk å skrive fiksjonslitteratur rundt akkurat holocaust? Les mer »

Absurd

6. desember 2008 | Musikk

Jeg husker ikke lenger hvor jeg var på vei, eller hva det var jeg skulle, bare at det regnet ned over Oslo og at jeg tenkte, idet jeg gikk forbi Tinghuset, at dette er jammen beint frem absurd. Det er 2008, det er november eller desember, og man kan oppleve dette: Man kan gå på Platekompaniet og der, i hyllene, står «Chinese Democracy». Jeg går rundt i Oslo og prøver å få tak på dette fenomenet, slik det nå endelig foreligger, Guns N’ Roses anno 2008 — bare enda et av disse bandene som en gang var et band, og som nå har begynt å gi ut plater igjen som soloartister. Det er ikke vanskelig å høre likheter mellom Billy Corgan og Axl Rose heller, tenker jeg, de er begge stemmer av et sånt slag at det kommer til å blø ut av ørene dine om du hører hele plata tvers gjennom uten pause. Jeg er oppe ved Regjeringskvartalet nå. Og selv om jeg hele tiden har vært forberedt på det absolutt verste i verden, må jeg innrømme at «Chinese Democracy» åpner overraskende potent, rett og slett tøft, føler jeg, selv om de har et poeng, alle de kritikerne som har innvendt at lydbildet innimellom låter veldig utdatert, for det er lenge siden det var noe nytt over å høres ut som Marilyn Manson (hvis det overhodet noensinne har vært det, men det spiller kanskje ikke noen rolle, for Marilyn Manson, tenker jeg, det er et band som er på sitt beste i små, stjålne biter hos andre band, og uansett: Vi vil vel ikke ærlig talt at Guns N’ Roses skal være noe nytt og spennende i 2008, vil vi vel?).

Jeg hører på «Shackler’s Revenge» og «Better», senere «Street of Dreams», og i hodet mitt ser jeg for meg gigantiske, flagrende gitarer på høye fjelltopper, ulver som løper gjennom flammer, ørner så store som luftskip, det er helt som det skal være, og jeg ser for meg trange gutterom på slutten av åttitallet, plakater med roser og pistoler og en sigarettsneip stikkende ut av et stort krusete hår. Jeg tenker på hvordan det var å være 13 år og oppdage «Appetite for Destruction», hvordan det plutselig føltes som å være innvidd i noe stort og astronomisk tøft da en av guttene i klassen lot meg få spille den over på kassett, alt dette kommer til meg denne dagen det regner i Oslo helt i enden av 2008. Og det er rart. Og det er fint. Men det kommer ikke til å vare. Jeg vet at det ikke kommer til å vare. For plutselig bikker det over, og låtene blir seige og svulstige, det er som å få munnen full av noe det ikke går an å svelge, du bare tygger og tygger. Jeg er kommet opp til Olaf Ryes plass da jeg ikke orker mer — jeg har hørt nøyaktig halvparten av plata, og etter at jeg har tatt av meg hodetelefonene føler jeg meg utmattet. Det slår meg at jeg ikke er i stand til å håndtere dette. For jeg var ikke 13 da «Appetite for Destruction» kom, jeg var fem, og ingenting av dette er sant, tenker jeg. Ingenting av dette er sant.