Jeg bor her.

Jeg husker ikke lenger hvor jeg var på vei, eller hva det var jeg skulle, bare at det regnet ned over Oslo og at jeg tenkte, idet jeg gikk forbi Tinghuset, at dette er jammen beint frem absurd. Det er 2008, det er november eller desember, og man kan oppleve dette: Man kan gå på Platekompaniet og der, i hyllene, står «Chinese Democracy». Jeg går rundt i Oslo og prøver å få tak på dette fenomenet, slik det nå endelig foreligger, Guns N’ Roses anno 2008 — bare enda et av disse bandene som en gang var et band, og som nå har begynt å gi ut plater igjen som soloartister. Det er ikke vanskelig å høre likheter mellom Billy Corgan og Axl Rose heller, tenker jeg, de er begge stemmer av et sånt slag at det kommer til å blø ut av ørene dine om du hører hele plata tvers gjennom uten pause. Jeg er oppe ved Regjeringskvartalet nå. Og selv om jeg hele tiden har vært forberedt på det absolutt verste i verden, må jeg innrømme at «Chinese Democracy» åpner overraskende potent, rett og slett tøft, føler jeg, selv om de har et poeng, alle de kritikerne som har innvendt at lydbildet innimellom låter veldig utdatert, for det er lenge siden det var noe nytt over å høres ut som Marilyn Manson (hvis det overhodet noensinne har vært det, men det spiller kanskje ikke noen rolle, for Marilyn Manson, tenker jeg, det er et band som er på sitt beste i små, stjålne biter hos andre band, og uansett: Vi vil vel ikke ærlig talt at Guns N’ Roses skal være noe nytt og spennende i 2008, vil vi vel?).

Jeg hører på «Shackler’s Revenge» og «Better», senere «Street of Dreams», og i hodet mitt ser jeg for meg gigantiske, flagrende gitarer på høye fjelltopper, ulver som løper gjennom flammer, ørner så store som luftskip, det er helt som det skal være, og jeg ser for meg trange gutterom på slutten av åttitallet, plakater med roser og pistoler og en sigarettsneip stikkende ut av et stort krusete hår. Jeg tenker på hvordan det var å være 13 år og oppdage «Appetite for Destruction», hvordan det plutselig føltes som å være innvidd i noe stort og astronomisk tøft da en av guttene i klassen lot meg få spille den over på kassett, alt dette kommer til meg denne dagen det regner i Oslo helt i enden av 2008. Og det er rart. Og det er fint. Men det kommer ikke til å vare. Jeg vet at det ikke kommer til å vare. For plutselig bikker det over, og låtene blir seige og svulstige, det er som å få munnen full av noe det ikke går an å svelge, du bare tygger og tygger. Jeg er kommet opp til Olaf Ryes plass da jeg ikke orker mer — jeg har hørt nøyaktig halvparten av plata, og etter at jeg har tatt av meg hodetelefonene føler jeg meg utmattet. Det slår meg at jeg ikke er i stand til å håndtere dette. For jeg var ikke 13 da «Appetite for Destruction» kom, jeg var fem, og ingenting av dette er sant, tenker jeg. Ingenting av dette er sant.

Det er noen dager siden vi kunne se oss tilbake og konstatere at In Rainbows, Radioheads mye omtalte seneste plate, har vært hos oss i et helt år. Den 1. oktober i fjor annonserte bandet via sin egen blogg at plata var ferdig innspilt, at den hadde fått navn etter regnbuen, og – ikke minst – at de som ville, fritt kunne laste den ned fra og med ti dager senere. Vel, dette er gammelt nytt nå, og det har i løpet av det siste året blitt gjentatt så mange ganger av andre band og artister som har fablet om å gjøre det samme, at man nesten har glemt at «Radiohead» ikke er en måte å distribuere musikk på, men et band – og In Rainbows, uavhengig av filformat og betalingspolitikk, først og fremst en samling fantastiske låter. For mange fans var det største øyeblikket platas tredje spor, bootlegfavoritten «Nude», som herved endelig forelå i ferdig innspilt versjon. Da In Rainbows ble gitt ut i fjor var det nemlig nesten 10 år siden sangen ble spilt på konsert for første gang.

Les videre →

Avhengig av hvor man legger lista; Conor Oberst er i disse dager ute med sitt første soloalbum, eller sitt første soloalbum på 13 år (hvis man regner med et par kassetter han laget som trettenfjortenfemtenåring og ga ut selv), eller sitt første soloalbum på ett år (hvis man regner med bandet hans, Bright Eyes, som er et soloprosjekt like mye som alt dette andre, bortsett fra, riktignok, at de seneste Bright Eyes-skivene har hatt en produsent som ikke har vært Oberst selv). Uansett: hvorfor forandre et vinnerlag, heter det jo. Man kan kanskje si det slik: Når Bright Eyes nå kommer med plata «Conor Oberst», er det ikke så mye med forventningen om (eller engang med håp om) noe nytt, jeg iler til Tiger for å plukke den opp. Mer av det samme, men kanskje enda litt nærmere, tettere og (om mulig) personlig. Og jeg har rett. Det er slik det høres ut, og for oss som alltid har hatt en liten crush på Conor, ser det ut til å bli noen riktig fine sensommerdager fremover.

Les videre →

Så kan også The Verve føyes til den hele tiden voksende lista over Band Som Er Tilbake. Spørsmålet er som vanlig: Hva skal vi synes om det? Jeg greier foreløpig ikke å formulere et svar uten å begynne setningen med tja – mye fordi den første singelen («Love Is Noise») fra den kommende plata («Forth») ikke er allverdens å heise flagget for. Samtidig er det noe besnærende over disse stadige dryppene av nittitall som virker å være et solid tegn i tiden nå mot slutten av, hm, hva heter dette tiåret egentlig? Som vi vet er det f.eks. ikke lenge siden et annet nittitallsfenomen, Portishead, gjenoppsto med ettertrykkelig suksess (forøvrig med en plate kalt «Third»).

Under konserten på Rock Werchter for en uke siden viste The Verve seg som et fremdeles velfungerende band, og til tross for den litt i overkant påtatte manchesterarrogansen til frontmann Richard Ashcroft, kan man her, som i tilfellet med Smashing Pumpkins, med hell hevde at det tross alt er bedre at vedkommende får holde på med det han kan, enn at han skusler bort enda mer av sin tid og fansens penger på halvhjertede soloprosjekter. Det var trivelig å stå i den belgiske solen og høre «Bitter Sweet Symphony» og hoppe idet trommene kicket inn, like it was 1997, men mer: Det var fint å høre at også de nye tingene glimter til av gammel storhet, om enn ikke så mye i den nye singelen, men derimot i en av de andre nye låtene, «Sit and Wonder» (se videoklipp).

Jeg tviler likevel på at The Verve greier å prestere noe i nærheten av klassikeren «Urban Hymns» når de 18. august slipper sin fjerde fullengder. Men nittitallsdvalen ser ut til å være over både her og der, og da er det vel like greit å gå den i møte med et positivt sinn. Ryktene vil ha det til at også Oasis kommer med ny plate denne høsten. Nå, hva skal vi synes om det?

Lyden av The Herbaliser anno 2008 er noe annet enn det den var på slutten av nittitallet, da turntablevirtuosen Ollie Teeba sammen med bassisten Jake Wherry startet bandet som etter hvert ble det mest profilerte i stallen til den kredible indielabelen Ninja Tune. Ikke sånn å forstå at det er en enklere jobb i dag å velge hvilken sjanger man skal katalogisere dem under i iTunes, snarere tvert i mot, og ikke sånn at de ikke er gjenkjennelige heller, takk og pris. Men Same As It Never Was gir inntrykk av å ville noe annet enn de foregående platene, her er det den spretne brassfunken som dominerer heller enn den sløye elektrohiphopen, eller for å si det på en annen måte: Dette er ei plate som lukter mer av solkrem og mindre av marihuana enn noe The Herbaliser har gjort tidligere.

Les videre →