Anton Corbijns «Control» er en film det er en fordel å ha et litt over gjennomsnitts forhold til Joy Division for å få fullt utbytte av. Skulle man tro. Men, faktisk, jeg vil si det motsatt. Om det er Joy Division ditt krautrockhjerte banker for, er det, om ikke langt, så i alle fall tidvis seigt mellom høydepunktene i denne filmen. For «Control» er ikke en film om Joy Division, det er en film om Ian Curtis. Gutten Ian Curtis, som vokste opp blant blokkene i Macclesfield, som forelsket seg i, og giftet seg med, en jente i Macclesfield, som jobbet i Macclesfield, som gikk på pub i Macclesfield, og som bare innimellom alt dette spilte i et band i Macclesfield.

Les mer »

Om mange uavsluttede tekster til sammen kunne bli én, om mange fragmenterte tanker samlet kunne utgjøre et slags større hele, da kunne disse siste dagene kanskje likevel kunne bli til noe. La oss prøve, skal vi? Bare for å komme oss vekk og videre, som det heter, på gammelt knusktørt sanskrit, samsara, gå på, for om tida står stille så finnes du ikke, brutalt og enkelt, med Stein Sørensens ord fra Au Petit Garage bokstav A.

Les mer »

Bendik Wold skriver om det i Klassekampen nå, og jeg har også lagt merke til det, mer enn reflektert over det i noen særlig grad, men, hei, dette med takkelister bakerst i moderne bøker, hva er egentlig greia der? Enda et ledd i den prosessen man av og til kan mistenke enkelte bøker for å dra hverandre med i, nemlig å ape seg inn i et slags dvd-kostyme? Du har alle disse best of-bøkene til Gyldendal, med sitt bonusmateriale lengst bak. Og nå altså disse rulletekstene, slik som i Hässelby f.eks. Denne skravlete presentasjonen av whatever forfatteren føler for å skryte av å ha lest og sett og hørt under skriveprosessen.

Les mer »

På omtrent samme måte som med et par av dialogene i den middelmådige norske filmen Reprise, er disputten mellom kritikerne Preben Jordal og Mazdak Shafieian i Klassekampen noe det er vanskelig å sitte stille og se på. Jeg vil blande meg inn, jeg vil ha et ord med. I laget. På laget. I kampen.

Les mer »

Grünerløkka, Oslo, en formiddag tidlig i oktober. Jeg ser for meg at jeg begynner å lese allerede før jeg har kjøpt boken. Det er en strålende dag, sol, jeg tenker på Erlend Øyes definisjon, eller beskrivelse, i en av sine låter; it’s a fine day, people open windows, det er en sånn dag, man må åpne vinduene, slippe ut slippe inn. Men jeg begynner ikke å lese. Akkurat som forrige gang blir jeg gående rundt med boken i en pose, kjenne følelsen av å ha den, ned mot Blå, opp forbi Kuba, gjennom gress, forbi folk. Jeg har bladd i boken, og jeg vet allerede nå at det kommer til å bli en blandet opplevelse å lese den. Hvordan kan man lese Johan Harstad uten å bli sjalu? Ikke bare har han, slik Jon Øystein Flink med store deler av forfatternorge i ryggen påpekte på Mono sist onsdag, fått en av de mest misunnelsesverdige ideene noensinne. Han har også pakket romanen inn i to tekstutdrag fra Backdrifts og dermed etablert seg som den Forfatteren Som Siterer Radiohead i Norge, rett foran nesa på meg, føles det som. Og han har rappet artworken til Vespertine på baksiden av boka. Jeg frykter at Johan Harstad, bare fordi han gjør alle disse tingene som jeg hadde tenkt å gjøre, i løpet av disse 400 sidene gradvis kommer til å skifte status fra helt til nemesis. Jeg kommer til å sitte der, som en surmaget ouilpist, og tenke at: Han plagierer meg på forskudd!

Damn you.

Nei. Disse kontaktpunktene, disse referansesammenfallene, hva er vel de, annet enn gode prognoser på at dette er en bok for meg. Slik de sier, i butikkvinduene til ARK, finn den rette, og jeg tror Hässelby er så rett for meg at jeg allerede nå kunne skrevet en anmeldelse og utropt den til en av årets beste bøker. Uten å ha lest den. Basert utelukkende på denne følelsen. Følelsen av at dette er noe som er skrevet på mitt språk, for guys like me, av guys like me. Så får jeg håpe at sjalusien slår ut i inspirasjon heller enn indignasjon. Vel uansett, og uten noen egentlig relevans i det hele tatt: På onsdag kan man gå til Radioheads offisielle nettside og laste ned den nye plata deres. Et album fullt av nye potensielle sitater, for nye potensielle bøker. I’m a cloud of moths
who just wants to share your light. You are all I need.

I åpningen av «Slik talte Zarathustra» lar Nietzsche mennesket fremstå som en bro, altså mer i betydningen en evolusjonsmessig mellomstasjon, mellom dyrene, og det senere forvridde og maltrakterte begrepet overmenneske. Med utgangspunkt i dette skriver Espen Grønlie både godt og interessant over to helsider i forrige lørdags Klassekampen, les det gjerne, jeg har ingen intensjoner om å forsøke å adaptere artikkelen over i bloggformat her. Jeg bare tenker på dette med broer. Noen av dere kjenner kanskje Kafkas vesle etterlatte tekst «Broen», som åpner slik: «Jeg var stiv og kald, jeg var en bro, over en avgrunn lå jeg, på denne siden var tåspissene boret inn, på den andre siden hendene, jeg hadde bitt meg fast i smuldrende leire». At mennesker kan være broer, er en fin ting. Man trenger ikke nødvendigvis å tenke så bokstavelig som Kafka, eller i de store, vidløftige banene til Nietzsche. Det holder med ordet «bro». Det finnes mange typer broer.

En av mine favorittbroer for tiden er Ronald Dworkin. Den amerikanske jussprofessoren ble i forrige uke tildelt Holbergprisen ved Universitetet i Bergen, bl.a. for sin evne til å «knytte sammen abstrakte filosofiske ideer og argumenter med konkrete dagligdagse anliggender innenfor jus, moral og politikk». For meg er det gledelig at også denne typen jurister trekkes frem i lyset. Jurister som evner å tenke lenger enn til dørstokkene ved sitt eget fakultet. Jurister som ser at broer over til filosofien og samfunnsvitenskapen også er nyttige deler av den intellektuelle infrastrukturen. På jobbintervjuet i går ble jeg spurt om det er en slags idealisme som ligger bak når de jobbene jeg har søkt i stor grad befinner seg i det offentlige, og jeg vet ikke, jeg svarte at: Kanskje det. Kanskje trekkes jeg ubevisst mot det offentlige fordi jeg føler at oppfatningen av juss som et verktøy for inntjening og profitt er mer utbredt i den private sektor. Men jeg vet ikke om det er idealisme. Jeg har bare aldri likt den delen av jussen som ligner amerikanske såpeserier.

Ved å gi Holbergprisen til en jussprofessor, setter man også selve faget inn i en mer humanistisk og samfunnsvitenskapelig sammenheng. En av hovedmotivasjonene til å utpeke Dworkin som årets vinner, er nettopp hans tverrfaglige fremtoning, hans bidrag til – kan man kanskje si – å bygge broer som forbinder jussen med fastlandet, hindrer den i å bli et isolert øysamfunn for ensporede rettspositivister. Jeg er stor fan av disse broene. Enten de leder til kunsten eller filosofien, eller teologien, for den saks skyld. Jeg tror det er avgjørende for at jussen skal bevare sin integritet, at den også evner å skue ut over seg selv. Når juristenes oppgave, slik professor dr. juris Jan Fridthjof Bernt uttaler det til Morgenbladet, er å «identifisere de verdiene som rettsregelen er bærer av, og å tolke lovteksten ut fra en vurdering av hvordan disse verdiene oppfattes i dagens samfunn», er det åpenbart at et nyansert inntrykk av samfunnet er nødvendig. Jeg håper tildelelsen av Holbergprisen til Ronald Dworkin kan bidra til ytterligere nedbygging av grensene mellom fagene, øke utferdstrangen blant landets jurister og styrke retten til å tenke annerledes også blant oss som har viet våre skuldre til å bære rundt på denne store, røde boken.

I likhet med alle andre som bor i Oslo, brukte jeg kvelden i går til å vandre ned langs Akerselva. Vandre, i flokk. Som om det var noe vi skulle der fremme. Som om vi hadde et mål. Kanskje hadde vi det, noen av oss. Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at mine turer som regel aldri ender, bare tar små pauser. Veilangs, elvelangs. Og om det finnes et mål et sted, så har jeg glemt hvor det er. Alt jeg gjør er å bevege meg. Alene, for det meste, men noen ganger som dette. I flokk. Langs en elv.

Hvis Oslo by var tannkrem, og man klemte ut en lang pølse. Jeg tenker meg at det er omtrent sånn langs elvebredden denne kvelden. Mennesker av alle typer, langsomt flytende, som en egen elv ved siden av elven. Et par foran meg snakker om, og forsøker å imitere, en de kjenner som ikke er der. Noen barn løper forbi med oransje ballonger fra SATS. En gammel dame spør hvilken vei som er oppover. Men de fleste sier ingenting. De bare går og kjenner høsten fylle lungene. Kjøligheten, den litt salte lukten. Reaksjonen i kroppen, en slags melankoli.

Dette er annerledes, sier jeg idet vi går av bussen i Nydalen. Dette er ikke som jeg hadde trodd. Jeg hadde ikke sett for meg noe annet enn lys og mørke. Ikke lydmenn, ikke teaterkostymer, ikke strykekvartetter. Ikke så mye folk. Idet vi går av bussen i Nydalen, er det som å være på vei til noe stort. Som å ha sittet foran teltåpningen den første kvelden i Roskilde og drukket vin, og akkurat ha reist seg for å gå mot festivalområdet. Vi følger strømmen. Strømmen følger strømmen. Strømmen drar oss mot mørket, mot lysene, musikken og stemmene. Jeg tenker at dette er annerledes enn jeg hadde trodd. Men jeg vet ikke hva jeg hadde trodd. Vet bare at det var annerledes. I hodet mitt.

Men det jevner seg ut etterhvert. Og til slutt merker du ikke noe til det du først oppfattet som noe annet. Kanskje forandrer ting seg, og blir slik du egentlig trodde. Kanskje forandrer det du trodde seg, og blir slik ting egentlig er. Det er 20. september og høstjevndøgn. Døgnet da dagen og natten er like lang. Døgnet hvor lys og mørke er i balanse. Du vet det kun fordi du hørte noen snakke om det på bussen, men nå tenker du at det kanskje er noe i det. Selv om det er mørkt og menneskene foran deg går så langsomt at det er vanskelig å holde balansen. Du føler at det er en slags balanse inne i deg, på et litt mer metafysisk nivå. Selv om du ikke tør si det høyt til henne du går ved siden av. Eller som du ikke går ved siden av ennå. Det er kaldt ute, og ordene blir til røyk når du prøver å si dem. De er der bare et øyeblikk før de tas av vinden og blir borte.

Jeg er gutten foran deg med et neonlysrør rundt hodet. Jeg er mannen som tråkker deg på hælen. Jeg er jenta som spiller tverrfløyte oppå en mur. Jeg er spøkelsene på den andre siden av elva. Jeg er han med ropert på broen ved Hausmania, jeg er de to venninnene som inviterer hverandre på nattmat, jeg er gutten med hodelykt som spiller cello, jeg er en middelaldrende mor på sopran i et kor. Jeg er elva og broen og trærne og pikene som ligger barbente rundt stammen. Jeg er overalt, men du ser det ikke. Du ser etter meg.

Vi følger elven til vi kommer ned dit vi blir enige om at Grünerløkka slutter, så snur vi og går oppover igjen, til dit Grünerløkka begynner og vi bor. Slik slutter noe og noe annet begynner, mens andre ting bare fortsetter uavbrutt i bakgrunnen. Som Akerselva, f.eks. Og Oslo. Og alle menneskene i Oslo. Fortsetter og fortsetter og fortsetter. Langs elver og veier. Opp og ned. Som om det var noe de skulle der fremme. Jeg vet ikke men kanskje er det det.

Rolf Sagen
Kraftverk
Samlaget 2007
Roman, 176 sider

Den tyske litteraturkritikeren Walter Benjamin har trukket frem skillet mellom det frivillige og det ufrivillige minnet hos Proust. I På sporet av den tapte tid kommer dette til uttrykk allerede på de første sidene, der Proust snakker om byen Combray, som han bare har en uklar erindring om til tross for at han tilbrakte deler av barndommen der. Denne typen erindring kaller Benjamin ‘frivillig’, fordi den er knyttet til intellektet og dermed også kan manes frem med vilje. Når en slik fremmaning som regel likevel ikke gir mer enn et uklart resultat, er det fordi det tapte, med Prousts ord, befinner seg «utenfor tankenes område og rekkevidde, i en eller annen materiell gjenstand» (Veien til Swann, s. 59). Man trenger hjelp, altså, fra et eller annet materielt objekt, for å få tilgang til det ufrivillige minnet, dette man kanskje også kjenner som mémoire pure, den rene hukommelsen, slik filosofen Henri Bergson artikulerer det; man trenger hjelp, og denne hjelpen kan komme fra hvor som helst, tilfeldigvis, et snev av en lukt på fortauet, en lyd utenfor vinduet, en bok du finner på biblioteket.

Når Samlaget i høst gir ut Rolf Sagens roman Kraftverk, er det nettopp Proust som trekkes frem som referanse i baksideteksten. Tittelen på Prousts storverk er i grunnen nok til å rettferdiggjøre sammenligningen: Det handler også for Sagen om å oppsøke den tapte tid - i dette tilfellet tenåringsdagene i Sykkylven, der jazzorkesteret raskt viser seg å være den sentrale drivkraften. Der Proust settes i kontakt med det forgangne via smaken av en madeleinekake, går Sagen imidlertid mer tradisjonelt til verks: Det er i hovedsak gamle dagbøker som utgjør grunnlaget her. Samt enkelte brev, avisartikler, og, får vi nesten anta, jazzen itself.

Forfatteren definerer selv bokens prosjekt i avslutningsteksten Bjørn V.: «Der og då stogga eg denne reisa tilbake til min eigen ungdom og møte med folk som sto meg nær, folk som eg blei glad i, gjennom musikken». Muligens for å allmenngjøre denne noe private tilnærmelsen til bokens tidstematikk, utbroders målsetningen av forlaget til å leite seg tilbake i tid, til eit punkt der dei grunnleggjande linjene i eit liv blir fastlagde. Sagens bok er også langt mer enn nok en sentimental tur ned Memory Lane. Vi tas med til Sykkylven - en liten bygd med 4800 innbyggere og tre husmorvikarer - og bildet som tegnes av den unge kunstneren er både godt og troverdig. Det handler om bandøvinger, og de kveldene da det skal spilles til dans, men også om fjellturer, skokjøp, hjemmelekser og jenter. Kort sagt de elementene man må anta at de fleste realskolegutter på femtitallet fylte livene sine med. Det er en bok som er oppmerksom for detaljer, som skildrer dem våkent og ærlig, men som likevel gjør det uten å overdrive, uten å gi leseren følelsen av å drukne i museale rekvisitter.

Det kommunale kraftverket, som er farens arbeidsplass og bokstavelig opphav til romanens tittel, introduseres innledningsvis som grunnen til at familien Sagen i det hele tatt ender opp i Sykkylven. Gjennom hele boken er kraftverkets historie et stadig tilbakevendende tema, og i glimt får vi høre den tidvis dramatiske fortellingen om hvordan elektrisiteten kom til bygda på begynnelsen av 1900-tallet. Det er nærliggende å trekke paralleller fra dette til det som samtidig er historien om hvordan jazzen kom til bygda omtrent femti år senere, og hvordan guttegjengens forsøk på å danne en jazzklubb på denne måten blir musikkens kraftverk, et slags jazzverk, i bygda. Her skriver Sagen seg inn i en solid norsk tradisjon for å dokumentere industriens fremvekst utover første halvdel av forrige århundre, men han gir også sitt bidrag til det som kanhende begynner å ligne en annen slags tradisjon i den norske litteraturen: Historien om da akkurat denne typen populærmusikk kom til denne bygda (senest sett i Sturle Brustads Anarchy in Åmot).

Som minnebok gir Kraftverk et fint bilde av en tid som trolig er tapt for godt blant dagens torrent-nedlastende og iPod nano-bærende ungdom. Som roman fungerer ikke boken like godt. Den fragmenterte komposisjonen gir et hullete helhetsbilde, og enkelte av tekstene er repetative, av og til ukonsentrerte, og i blant poengløse. Det er ingen formildende omstendighet at tekstmaterialet i stor grad skal være basert på autentiske dagboksnotater, for selv om det i seg selv kanskje var nyskapende da forfatteren eksperimenterte med dokumentarstoff tidlig på 70-tallet, har tidene definitivt endret seg siden den gang, og det har i dag for lengst gått inflasjon i mer eller mindre halvfabrikkert dagboksprosa og -poesi i litteraturen. Boken kommer heller ikke særlig langt i forsøket på å nøste opp de grunnleggende linjene i forfatterens liv, i alle fall ikke med tanke på at det var forfatter han ble, og ikke jazzgitarist. Hvordan det omfattende forfatterskapet begynte får vi ikke vite mer om enn at lysten til å skrive slo ned som en impuls under lesingen av et intervju i ukebladet Alle Kvinner (av alle ting):

Då han var kommen igjennom intervjuet, reiste han seg og knytte nevane mot taket. I full fart stakk han beina i eit par gummistøvlar og drog ein genser over hovudet. Etterpå slengde han utedøra attom seg. Han kjende at han hadde ein vilje av stål. Ingen skulle klare å stogge han no. I vill fart bar det ned trappene, og nedover vegen brukte han dei lengste sjømannsstega han kunne makte. Det var skrive han ville, og han gjekk til bokhandelen, kjøpte notisbok og kulepenn. Eg skal bli journalist, for svingande! Og kanskje malar. (s. 81).

Jeg sitter igjen og lurer på hvor denne viljen av stål kommer fra, og hvordan det ble et prisbelønt forfatterskap ut av disse små avisartiklene som gjengis videre utover i romanen. Jeg sitter og tenker at jeg gjerne kunne byttet ut et par av de mange kommentarene om det usedvanlig fine været det hele tiden er, med noen litt mer fremoverpekende refleksjoner omkring selve skrivingen. Forsøket på å spore opp de grunnleggende linjene strander slik sett på noe som kanskje føles som et sidespor, i og med at omtrent all energien brukes på denne jazzklubben som det, med bandmedlem Rolf Bs etterpåkloke ord, «aldri blei noe av» (s. 153). Likevel er det ingen mislykket bok. Men prosjektbeskrivelsen til Rolf Sagen passer kanskje bedre enn den litt pompøse problemstillingen forlaget skisserer opp på bokens bakside. Dette er ikke en bok som stiller de Store spørsmålene eller gir de Store svarene. Det er, for hva det er verdt, en samling anekdoter, observasjoner og refleksjoner omkring det å være ung i en liten bygd på femtitallet, omgitt av jazz, dirrende strømkabler og «noe inni meg som vil ut» (s. 58). I denne konteksten kan Kraftverk være en madeleinekake god som noen. Men for oss som (tross alt) kanskje er mer interessert i den forfatteren det ble noe av enn den jazzmusikeren det ikke ble noe av, lar boken ganske nådeløst de fleste tråder forbli løse. Kanskje får vi håpe det finnes dagbøker nok til en ny roman - en, om ikke oppfølger, så i alle fall viderenøsting av trådene. Det synes jeg både forfatteren og forfatterskapet fortjener.

I morgen skal jeg spørre deg om du har lyst til å være min filmtjei, og du skal smile. Og senere i høst skal vi komme til å se tre filmer - Becoming Jane, Tatt av kvinnen og Stardust - før jeg såvidt tør å legge hånden min ved siden av din, og du helt overraskende griper tak i den og holder hardt. En måned fra i dag skal vi møtes på Bare Jazz, og du skal vrenge innholdet i den lille blå platekompanietposen utover bordet, se på meg, og vise meg alle dvd-ene du har kjøpt. Du skal løfte opp den ene av dem - Volver - og spørre om jeg har sett den, jeg skal lyve og si nei, og senere blir jeg nødt til å spille overrasket hver gang det skjer noe uventet, mens vi ligger på sofaen din og ser filmen på laptopskjermen. Morgenen etter skal vi ha det første som ligner på en krangel, du skal kalle meg tafatt fordi jeg lager kaffen for svak, du er alltid så overforsiktig, skal du si, men likevel skal du komme til å kysse meg etterpå, idet du ser trikken din komme rundt svingen. Det skal gå nesten to måneder fra i dag til vi går vår første lange tur sammen, og jeg skal føle på meg at det er like før snøen kommer nå. Ved Majorstuen skal vi endelig begynne å snakke om hverandre, tidligere kjærester, hva som har gått galt, og jeg skal tenke at jeg føler at jeg er nær deg på en helt annen måte enn jeg har vært nær noen andre før. Likevel skal det være annerledes neste gang vi møtes, vi skal gå på Saga for å se en film som heter Evening, og igjen skal jeg være nervøs, og vente til nesten halve filmen er over før jeg tør å ta hånden din. Slik skal det fortsette, du skal ringe meg og gråte fordi det gikk dårlig på eksamen, jeg skal trøste deg med varm kakao og en plate med Django Reinhardt, og plutselig skal det være juleferie, og vi drar hvert til vårt. Og de følgende dagene skal gå uten at noen av oss tar kontakt, ikke før lille julaften da jeg ringer, og du skal svare at det passer litt dårlig. 122 dager fra i dag er det nyttårsaften. Det skal være mildt, og nesten ikke snø. Vi skal snakke lenge sammen på telefon, men etter at jeg sier at jeg gleder meg til å tilbringe 2008 sammen med deg skal det bli stille. Så skal du si at du tror det er best at vi fortsetter å bare være venner. Og når jeg spør deg hva du mener, skal du svare at du egentlig synes vi er for forskjellige, du mener ikke nødvendigvis å kritisere, det er ikke det du sier, men om du skal være ærlig, er du litt lei av at jeg aldri greier å se ting i et litt større perspektiv. Du klarer liksom aldri å se lenger enn én dag fremover, skal du si. Og jeg skal ikke komme til å innse at du har rett før det har gått enda et par måneder.

Klemmen vår ble avbrutt av en representant for RV, som tydeligvis syntes vi mer enn noe annet så ut til å trenge en mikrodose antikapitalistisk punktprosa i sensommersolen. Og slik, tenker jeg, er det denne høsten, slik er det politikken sniker seg inn og avbryter, insisterer og prikker på skuldra. Hvor vi enn går, er vi midt inne i valgkampen. Vi er midt inne i dette høstritualet som skal minne oss om at det er et demokrati vi lever i, og at vi ved å følge disse små pilene mot valglokalene, faktisk er med på å forme noe av det som skal bli historien fremover.

Det ser ut til å være bred enighet om at Ditlev-Simonsen gjorde det rette da han for to dager siden besluttet å trekke seg som ordfører i Oslo. Etter at saken ble kjent forrige fredag, har så godt som alle hovedstadsaviser synkronropt på hans avgang, men når han nå endelig har gitt etter for presset, er det John Carew som fyller alle forsidene.

Vi er midt inne i valgkampen. Samtidig er vi midt inne i dette som først og fremst oppleves som et rot. Oslo har over natten blitt en kommune med en ordfører fra FrP, og dette skjedde mens det ennå er over to uker igjen til valgdagen. Det er kjedelig å se hvordan det eneste som virkelig kan få ting til å skje raskt, er økonomiske krefter. Om man verken besitter lukrative opsjonsavtaler eller velfylte utenlandske bankkonti, er det lett å bli desillusjonert når man ser hvilke systemer det er som rammer inn dette demokratiet, hvilken type trafikk det er som får kjøre på de best prioriterte veiene med minst kø.

NRK viste i dag et innslag fra Youngstorget, der Velferdsalliansen, Fellesorganiasjonen og Kirkens Bymisjon arrangerer Fattigdomshøringen 07. Etterpå vises bilder fra Bygdøy, der kongeparet har pusset opp sitt sommersted for over 177 millioner kroner.

Jeg går rundt på Blindern og blir stappet hendene fulle av retusjerte regjeringserklæringer og korte utsnitt av partiprogrammer i prospektkortformat. Langs Karl Johan går jeg slalåm rundt hjemmesnekrede trehytter der partienes fotsoldater sitter klar med sine snacksize-brosjyrer og sine politiske onelinere. Høsten er den tiden av året da behovet for papirkurver øker dramatisk. Og selv ikke på hjørnet av Kr Augustsgate, bak et av de svære reklametårnene fra JC Decaux, får vi fred fra disse politiske papirpusherne. Jeg tok i mot det brettede A4-arket og ventet til vi var blitt alene igjen. Jeg lurte på om denne klemmesabotasjen var en bevisst provokasjon mot RVs politikk for kjærlighet til folk, eller om vi bare hadde møtt en representant som ikke hadde lest mer enn den oppstykkede informasjonen i sin egen brosjyre.