RFH: Hei, Pedro! Hører du er i Sør-Amerika, hvor er det du er? Er det fint vær der?

PCA: Hjemme i Chile, i Santiago, for å jobbe og reise og bade og slippe å vandre rundt i januarregnet og februarregnet hjemme i Bergen, som for all del er et nydelig regn på alle måter, men noen heiv tilfeldigvis noen penger etter meg en dag jeg gikk gjennom Strandgaten, og så stakk jeg hit. Været er selvsagt nydelig, bortsett fra et og annet jordskjelv som tvinger meg til å tenke på døden om nettene, og så drømmer jeg om døden og om knokler og om svære bølger som ligner hender, og om lange strekninger med jord eller sand som også ligner hender.

RFH: Norli har helt siden i fjor hatt en tittel kalt «Rust» av Pedro Carmona-Alvarez i databasen sin. Kan du forklare dette?

PCA: Det er vel fordi Norli er bygget opp slik Stasi eller KGB var, det har jeg etterhvert forstått, men veldig mange mener jeg overdriver og kaller meg hysterisk, selv om jeg nesten aldri hever stemmen; det er et eller annet med Norli og Det Norske Arbeiderparti og etteretningstjenesten, et eller annet som bare noen ytterst få (alle sammen folk som jobber dypt inne i ganger på et eller annet underjordisk departement) vet den hele og fulle sannheten om. I snart fire år har jeg hatt et lite ikon av jomfruen av Andacollo over skrivepulten min (som jeg ikke kan huske å ha kjøpt, men som jeg bare fant en dag, i lommen på den store blå frakken jeg pleide å gå rundt i på den tiden), og her en dag knuste den, ved et uhell og da jeg skulle plukke den opp fant jeg et mikroskopisk kamera inni knollen på jomfruen. Det er ikke noe jeg finner på. Overvåkningen er alltid subtil, diskré, Norli vet hva vi forfattere liker. Over skrivepulten til Lars Ramslie, for eksempel, er det en 25cm høy Gene Simmons-figur, over Frode Gryttens er det et innramma bilde av Samatha Fox fra den gangen hun opptrådte i Odda; Ari Behn har et innramma bilde av seg selv, Dag Solstad overvåkes av folk som kaller seg poeter og bosetter seg i Berlin; Gunnhild Øyehaug bor ved siden av en veldig gammel franskfødt dame med trebein som lager verdens beste fiskesuppe. Hun er ikke helt god, har jeg sagt til Gunnhild, men hun vil ikke høre etter. Bare vent, sier jeg, snart vet Norli alt om den nye boka til Gunnhild Øyehaug og, skal du se. Og broren din, sier jeg, Olav, og Olaug Nilssen sin og før vi veit ordet har det blitt slik at forfattere sjekker Norlis høstliste før de begynner å skrive bøkene sine. Det er skumle greier. Og jeg kunne ha fortsatt. Tro meg.

RFH: En roman, altså. Får vi (endelig) den store innvandrerromanen nå?

PCA: Nei, desverre, det blir den store pølseromanen, faktisk. Den handler om en gjeng folk som vokser opp i en by der nesten alle jobber på pølsefabrikk. Tittelen RUST spiller på et engelske slænguttrykk; let´s have oss some rust, lads, som folk i England pleier å si når de skal ete pølser, omtrent sånn vi i bergen sier hei gutta, skal vi ikke ha oss litt brunt gull på vei hjem, hæ!? Jeg ville egentlig kalle romanen Det Brune Gullet, men det var ingen god idé, sa min forlegger, han mente Norli ikke ville like det.

RFH: Du har skrevet en roman før, «La det bare bli blåmerker igjen». Er det annerledes å skrive roman nå?

PCA: Ja, veldig. Jeg var 26 da jeg skrev den forrige, og såvidt jeg husker var jeg mye syk på den tiden, mye feber. Dessuten var jeg opptatt av å bli mislikt og redd for å bli lest, derfor skrev jeg en bok nesten ingen gadd å gjøre ferdig. Nå er alt annerledes. Nå bryr jeg meg ikke om noe av det. Det eneste som interesserer meg er å skrive på kanten av et eller annet, og med jevne mellomrom gå over den kanten. Det er et lettere alvor over skrivingen nå enn før, over alt egentlig.

RFH: Hva er det som gjør at du skriver prosa nå, du skriver jo et sted at du er for lat til å skrive prosa, har du skjerpa deg?

PCA: Har jeg skrevet det? Nei, nei, jeg har aldri vært for lat til å skrive prosa. Det har jeg aldri ment. Prosa er lett. Å skrive romaner er lett. Det tar bare lenger tid enn alt annet, man må sitte flere timer og alt sånt, reint praktisk. Jeg har alltid vært skjerpa, men romaner er dårlig for ryggen, f.eks. Diktene derimot, er som sumobrytere som står og venter på deg utenfor skoleporten. En hel gjeng av dem og de er alltid klare for å knuse både ryggen din og trynet ditt og alt annet, om man da ikke klarer å få dem til å ta på seg noe mer anstendig og bli med ut på byen for å ta et glass eller dele en flaske. Hvis diktene er på ditt lag, er natten lang og god og fri for trøbbel, ikke minst.

RFH: Vet du noe om når boken kommer i butikken?

PCA: Nei, vet du hva, jeg er den siste som får vite sånt. Hvis du ringer vaktmesteren på Gyldendal så kan han sikkert svare deg bedre enn jeg kan.

RFH: Noen musikkprosjekter på gang da?

PCA: Ja da. Jeg har jo strengt tatt ikke spilt inn siden øvingslokalet vårt brant ned i fjor sommer, men jeg har massevis av stoff liggende. Noe er nesten ferdig, noe er halvveis, noe er bare skjeletter. Jeg håper jeg kan samle sammen tankene litt og gjøre noe ut av det når jeg endelig blir kvitt romanen og med et annet, stort poesiprosjekt som jeg har gående sammen med Gunnar Wærness.

RFH: Er musikken noe du jobber med samtidig som skrivingen, og i så fall, føler du at de prosessene påvirker hverandre på noen måte?

PCA: Jeg jobber hele tiden, egentlig, med et eller annet. Jeg tenker ikke på om ting påvirker hverandre eller ikke. Det er ikke sånn det funker. Ting skjer sånn som alt annet skjer. Av og til må man lete. Av og til vet man ikke hvor man skal lete, men man håper på å finne noe. Musikken er lettere enn ordene, og jeg mener ikke lettere i betydningen enklere, men lettere sånn som luft er lett. Ord har bly-aktige kvaliteter. Desssuten kan jeg spille musikk med vennene mine og jeg kan drikke meg full og fortsatt kunne synge eller spille gitar. Jeg kan ikke drikke og skrive. Det blir fæle greier. Jeg prøvde det en gang.

RFH: Til slutt: 2009 blir et fantastisk år, gjør det ikke?

PCA: 2009 er en lang nedoverbakke, sånn som alle år er; man tar løpefart og løper alt man kan og så treffer man veggen i desember og forhåpentligvis oppdager man at det dreier seg om en lettvegg.

Dette innlegget ble publisert torsdag 29. januar 2009 og sorterer under kategorien Intervjuer. Du kan følge videre aktivitet gjennom RSS 2.0-strømmen. Hvis du vil, kan du skrive en kommentar eller trackbacke fra din egen side.