På omtrent samme måte som med et par av dialogene i den middelmådige norske filmen Reprise, er disputten mellom kritikerne Preben Jordal og Mazdak Shafieian i Klassekampen noe det er vanskelig å sitte stille og se på. Jeg vil blande meg inn, jeg vil ha et ord med. I laget. På laget. I kampen.

Men Jordals kritikk er så over the top at den kritiske brodden går over i noe som i beste fall heller kan kalles en humoristisk snert; jeg og Carina var vel neppe de eneste i Bergen eller Oslo eller Trondheim eller hvorsomhelst som sendte avisen mellom oss med et smil sist lørdag, et sånt smil som signaliserer at man har funnet en kuriositet i avisen, noe rart, noe man ikke helt kan ta alvorlig. Se her da. For man kan ikke skrive litteraturkritikk på den måten. Man kan ikke beskylde en forfatter for å posere når kritikeren selv poserer som en antikk marmorstatue i det han skriver. Man kan ikke beskylde en poet for å romantisere poesien når kritikeren selv romantiserer sin egen kritikerrolle opp i stratosfæren.

Shafieians strategi er å la Jordal få smake sin egen medisin, å vrenge setningene hans, rive ut avissiden og brette en papirhatt som kritikeren kan plassere på sitt eget hode. Det er fiffig. Det er effektiv kritikk-kritikk. Samtidig savner jeg at noen tar Henning H. Bergsvåg i forsvar, oppi alt dette. Ikke for det; man kan selvfølgelig være enig med Jordal i at Bergsvågs diktsamling suger, og likevel kritisere måten han argumenterer for dette på. Men jeg, i egenskap av å være et menneske som aldri noensinne har kritisert noe som helst, føler for å gi Bergsvåg en slags oppreisning. Nemesis er en diktsamling som fortjener, om ikke annet, å bli lest av et edruelig, og litt mindre pubertalt, blikk.

For det er en fin bok. Ikke en strålende bok, men heller ikke en dårlig bok. Nemesis er en diktsamling som står her nede på jorden, i mørket, i Bergen, og stirrer opp mot stjernene. Som forsøker å skimte de store perspektivene som det er umulig å forstå, som forsøker å sette seg selv inn i en kontekst som er større enn seg selv, og større enn deg, og større enn oss alle. Men som er virkelig. Nemesis er en diktsamling som tør å ta alt dette på alvor, selv om det er verdens enkleste sak å avfeie det som romantisk vrøvl. Og Nemesis skal ha kred for det. Selv om det finnes romantisk vrøvl her også, selv om det finnes noen litt cheesy greier, selv om det males med litt tjukk maling innimellom. Det finnes mye fint her også.

En gjennomgangsperson i diktsamlingen er datteren, Therese. Et bilde som dukker opp tidlig er hvordan hun om natten sitter «med en saks ved kjøkkenbordet og lager sine / egne puslespill» (s. 10). Jeg tenker på dette mens jeg leser, for hele diktsamlingen minner om et puslespill i oppbygningen, hvordan diktene glir over i hverandre, men likevel med tydelige skjøt, slik at man av og til lurer på om brikkene bare tilsynelatende står på riktig plass og hvor stor del av det større hele de egentlig er. Det gir en fin flyt, diktene strekker seg liksom mot hverandre, og mot slutten er vi tilbake igjen, «[d]enne natten lager du / egne puslespill» (s. 69). En tvang, heter det, «forsøke å bringe / verden tilbake / til bordflaten». Slik er hele diktsamlingen, kanskje. Verden i en boks, 5000 brikker.

Nemesis viser eksplisitt, forklart av Therese, til den såkalte Nemesis-hypotesen. Det heter seg at solen har en tvillingstjerne, en «mørk ledsager» som «ikke sender ut lys, / usynlig for oss» (s. 63). Denne hissigproppen av en stjerne skal, ved sin passering av vår sol hvert 26 mill. år, forstyrre «Oort-skyen / av gravitasjonsfeltet og spinne[r] et kometregn over jorden». Bergsvåg tar i bruk dette tenkte katastrofescenariet for å undersøke språkets overlevelsesevne oppi dette ville, livsutslettende kometregnet. Kan noen nedtegne et språk, etterlatt som et gjenferd etter utryddelsen? Spør poeten.

Tematikken får meg til å tenke på Christian Böks Xenotekst-eksperiment, der målet, ved hjelp av bioteknologiens sosiologiske konsekvenser (som det heter), er å kode tekstlig informasjon inn i genetiske nukleotider, lage et budskap av DNA som «kan overleve, lik en harmløs parasitt, i en annen livsforms celler». (Audiaturkatalogen 2007, s. 710). Bergsvåg er, slik jeg ser det, inne på noe av det samme,

Himmelen og
jorden skal forgå, men
Ordet skal aldri forgå.
Nye arter skal overta ordets såkorn. Ikke
pattedyr, men termitter, tordivler.
(s. 64)

men uten at Nemesis blir noen vitenskapelig avhandling, noe i nærheten av et svar. Men noen spørsmål virvles opp, der vi står, under stjernene; hvorfor skriver vi, hvorfor (for de av oss som gjør det) snakker vi, når alt likevel skal forsvinne, om ikke nødvendigvis i en kometstorm, så i glemselen, forgjengeligheten, utradert av våre egne mørke ledsagere, tvillingstjerner, nemesiser. Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Men det er fint, likevel, at vi gjør det. Skriver og snakker. Bruker disse språkene våre.

Nemesis er likevel finest når perspektivene snevres inn, når det får regne på taket og avisen er tung og kald i BT-kassen. Noen av de store sprangene virker tilfeldige og umotiverte, og et dikt basert på vitnebeskrivelser fra bombingen av Hiroshima blir noe malplassert der det står, slik Bush også gjør, der på slutten, hva har han der å gjøre liksom? Den fineste dynamikken er den som oppstår mellom poeten og barnet, og hvordan deres litt naive og skeive måte å se verden på i blant sammenfaller. Når de svevende tankene tas ned og møter hverdagen, er Nemesis på sitt beste, slik som her for eksempel: «En glemt nærhet vender tilbake / i håndflatene. De gule bussene / fortsetter å komme.» (s. 28)

Nemesis er en fin bok å tilbringe en stjerneklar høstkveld med. Også, får vi håpe, for dem som foretrekker å la stjerner være stjerner. Strengt tatt spiller det vel ingen rolle heller, om det virkelig er gigantiske himmellegemer der oppe, eller om natten bare er overstrødd med lusne sukkerkorn som blinker i mørket. Men det er litt kult, noen ganger, at ting ikke er helt slik de ser ut ved første øyekast, er det ikke?

Dette innlegget ble publisert mandag 8. oktober 2007 klokken 16:18 og er arkivert under Bøker. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.