Trivielle pølser og trivielt øl
Nå har det seg sånn, at det er et stort sprang fra litteratur som handler om trivielle ting, til det man ellers kan kalle triviallitteratur. Det er Marta Norheim som påpeker dette, i forbindelse med romanene til Anne Oterholm, forøvrig under henvisning til dette essayet av Trude Marstein i Vinduet 19.08.04. Jeg sitter og leser dette, i den stort sett svært interessante Røff guide til samtidslitteraturen av nevnte Norheim, interessant mer i bred forstand enn i dyp forstand, men det er jo også i tråd med bokens ambisjoner, den gir deg de siste tjue årenes litteratur slik en fugl ville ha sett det, i fugleperspektiv, fortrinnsvis en ugles, er det ikke de som leser?
Men det er en vanskelig grense å holde seg på rett side av, denne trivialgrensen, og spesielt, tenker jeg, her ute i bloggsfæren, her ute i instant publishing-sfæren, her kan det være fristende å sette seg ned og skrive at man nettopp har kommet hjem fra IKEA, og - akk og ve - dermed har påtatt seg ansvaret for at denne umulige cd-hyllen ikke bare kommer seg av og på trikken på riktig sted, men også kommer seg ut av emballasjen og opp i balanse, stående, der, i all sin bjørkefinerprakt.
Dette er omtrent det mest trivielle man kan tenke seg. Og det er derfor jeg vegrer meg, har vegret meg i det siste, for å la de forreste tankene få munne ut i setninger. Fordi det har vært mye kubbelys, mye innerputer og døslag i det siste. Mye gå på butikken. Mye sitte inne og lese. Mye dvd og mye sukk det regner igjen. I det siste.
Det er da det er litt fint å bli minnet på, via Trude Marsteins essay, at det ikke nødvendigvis blir triviallitteratur (les: uinteressant litteratur) selv om det handler om trivielle ting. Ofte er det faktisk omvendt, “handlingen i triviallitteratur er sjelden triviell. Triviallitteraturen er triviell i litterær forstand, men handlingen er som oftest romantisk, dramatisk, utroverdig, fjern fra virkeligheten. I triviallitteratur er det formen, framstillingen, som er triviell.”
Det er formen, altså, som er nøkkelordet; heldigvis. Så i stedet for å koke sammen en eller annen halvhjertet tekst ut fra de siste dagenes aviser eller en intensjon om å illustrere Det Store Fraværet Av Mening I Tilværelsen, pakker jeg sekken full av trivielle pølser og trivielt øl og drar på hyttetur i helgen. Forhåpentligvis kommer jeg tilbake i brukbar form, både fysisk og litterært sett.